For gammel?

Det er for tida mye snakk om at Joe Biden er «for gammel» for president-vervet. Men det er en falsk problemstilling, mener Bodil Blix, professor i omsorgsfag i Tromsø. Skillelinjene i samfunnet går ikke mellom ung og gammel. – «Noen av de mest visjonære menneskene jeg har møtt er gamle. Jamfør Besteforeldrenes klimaaksjon.»

«BOOMER BLAMING» GJØR BLIND

Av Bodil Hansen Blix, professor, UiT Norges arktiske universitet

Nylig ble den første presidentkandidatdebatten før høstens valg i USA kringkastet. Også her i Norge kunne vi følge utspørringen av de to kandidatene. Vi kunne konstatere at ingen av dem i særlig grad svarte på spørsmålene de ble stilt, og at begge kandidater var mest opptatt av å fremstille motparten som uegnet til å bekle et presidentverv. Her i Norge var det også nettopp sistnevnte problemstilling som fikk mest oppmerksomhet i etterkant av debatten.

Amerikanske presidentvalg og presidentdebatter sysselsetter vanligvis en av de hurtigst voksende yrkesgruppene i Norge: USA-eksperter. Men i kjølvannet av akkurat denne debatten ble denne yrkesgruppen erstattet av en annen. Dagsrevyen hadde, påfølgende kveld, hentet inn geriatrisk ekspertise. Utfordret i den krevende øvelsen «fjerndiagnostisering» uttalte professor i geriatri Geir Selbæk, med forbehold, at president Biden «femstår som svekket, både kroppslig og mentalt» og at «det handlet om mer enn bare alder». Jeg tror de fleste som så presidentdebatten er enige med geriatriprofessoren i at det var «trist» å se president Biden.

«Gamle, hvite menn»

For noen år siden var jeg strandet på en flyplass i USA i 72 timer. 72 timer er lenge, men hvis man bruker tiden godt, kan man ende opp med å ha riktig mange og interessante samtaler med mennesker som er i samme situasjon. Det gjorde jeg, og to av de mange menneskene jeg møtte i løpet av den helgen var et nygift par tidlig i 20-årene som egentlig skulle vært på bryllupsreise. I stedet satt de på en flyplass i New Jersey sammen med meg, og skålte i litt for søt hvitvin og delte sine tanker om det amerikanske samfunnet. De beskrev USA som et «gerontocracy» (gerontokrati) – et samfunn som styres og kontrolleres av gamle mennesker. Og de uttrykte frustrasjon og håpløshet over «gamle, hvite menn» uten interesse eller ambisjoner for generasjonene som kommer etter dem.

Også i Norge har vi sett uttrykk for liknende frustrasjon. Rød Ungdom-leder Amrit Kaur uttalte tidligere i år til Aftenposten at «godt voksne, hvite menn hater å se unge, brune kvinner gå inn i politikken».

Alderisme og falske motsetninger

Verdens Helseorganisasjon bruker begrepet «ageism» (alderisme) om situasjoner der alder brukes til å kategorisere og splitte mennesker på måter som fører til skade, ulempe eller urettferdighet, og som utarmer solidaritet mellom generasjoner. Alderisme skaper og vedlikeholder en forestilling om interessekonflikt mellom generasjoner – at den ene generasjons brød er den andre generasjons død, så å si.

Vi har sett det i klimadebatten – at yngre generasjoner beskylder eldre generasjoner for å ha skapt klimakrisen og mangle vilje til å gjøre noe med den. Vi så det i de siste fasene av og etter Covid 19-pandemien – at tiltak for å beskytte gamle medborgere mot smitte, sykdom og død ble satt opp mot unge menneskers psykiske helse. Og vi har sett det i diskusjoner om pensjoner, der økning av pensjonsutbetalingene til dagens pensjonister har blitt omtalt som «generasjonsran», for eksempel av en nestleder i Unge Høyre på NRK Ytring.

Mer fundamentale skiller

Fenomenet at etterkrigsgenerasjonen får skylden for utfordringer yngre generasjoner opplever har fått sitt eget engelskspråklige navn – «Boomer Blaming». Fravær av solidaritet mellom generasjoner nærer og næres av alderisme. Problemet er at dette tåkelegger andre og mer grunnleggende problemer og annen urettferdighet i samfunnet. Alderismen maskerer mer komplekse problemstillinger.

Men kanskje er det aller største problemet at oppmerksomheten på kandidatenes alder gjør oss blinde for politikken de to kandidatene representerer.

Det er en grov forenkling å påstå at klimakrisen er forårsaket av de eldste, mens konsekvensene av den bæres av de yngste. Klimakrisen rammer mennesker i alle aldersgrupper, men den rammer de fattigste hardest. Finanskriser og økonomisk dyrtid rammer alle generasjoner, men den rammer først og fremst dem som har mist å rutte med. Det er en utfordring at unge mennesker ikke kommer inn på et galopperende boligmarked, men det er også et faktum at i mange vestlige samfunn er hjemløse kvinner over 65 år en raskt voksende gruppe.

Generasjonsoverskridende, konfliktbasert alderisme er med på å opprettholde urettferdighet fordi den trekker oppmerksomheten bort fra at de virkelige skillelinjene i samfunnet, både lokalt og globalt, ikke går mellom generasjoner, men mellom klasser – ikke mellom ung og gammel, men mellom fattig og rik.

Blinde for vår tids kriser!

Noen av de mest visjonære og fremtidsambisiøse menneskene jeg har møtt er gamle. Jamfør Besteforeldrenes klimaaksjon. Og noen av de mest konservative og visjonsløse menneskene i vår tid er unge. Jamfør «Tradwife-bevegelsen». Det er kanskje ikke i seg selv et problem at amerikanske velgere denne høsten kan velge mellom to gamle menn. Det er imidlertid et problem at den ene er en domfelt notorisk løgner, og at den andre har en fremtoning som gjør at Dagsrevyen må bytte ut USA-eksperter med geriatrisk ekspertise.

Men kanskje er det aller største problemet at oppmerksomheten på kandidatenes alder gjør oss blinde for politikken de to kandidatene representerer. Altså, hva de tenker å gjøre med de omfattende og komplekse krisene i vår tid som rammer mennesker uavhengig av alder, men avhengig av klasse.

(først publisert i Nordnorsk debatt 01.07.2024, gjengitt med tillatelse av forfatteren)