Hans Prestbakmo 1936–2024

Naturverneren, reindriftsforvalter og forfatter Hans Prestbakmo i Målselv er gått bort. Han var en trofast vokter av naturen i Troms. Æresmedlem i Naturvernforbundet, tidlig med i Besteforeldrenes klimaaksjon. Gjennom et langt liv hadde han fulgt miljøutviklinga på nært hold, – det snakka han om i et intervju med oss for ti år siden.

Intervju 15. april 2015
– Pessimisme fører ingen steds hen

Sivilagronom Hans Prestbakmo er 79 år og bor i Målselv. I mer enn en mannsalder har han arbeidet med reindrift, samiske spørsmål og naturvern. Han har vært lappefogd i Troms i ti år. I forbindelse med arbeidet sitt og på fritida har han vandret mye i områdene mellom Indre Troms og Sverige. Han kjenner viddene, fjellene og stiene der som få andre, og har skrevet flere bøker om natur og mennesker i grenselandet i nord. Han har heller ingen planer om å legge inn årene med det første. – Det er jo aktivitetene som skaper den formen som gjør livet lettere, sier han. Skal du løse verdensproblemene, så ta deg en tur til fjells!
– Du deltar ivrig i debatten i avisene nordpå, om miljø- og klimaspørsmål. Fortell litt om dette engasjementet ditt, og hvorfor. Har det alltid vært der?
– Jeg har vært opptatt av naturen fra barndommen av, men det var først i studietida på Ås at interessen for økologi og moderne miljøproblemer – og miljøvern – ble vakt. 1960-åra var en oppvåkningstid, og en hel ny litteratur om menneskets forhold til naturen så dagens lys. Rachel Carsons Silent Spring, som satte søkelys på vår tankeløse bruk av kjemikalier i landbruket, gjorde et stort inntrykk. Jeg ble tidlig med i Naturvernforbundet, det har for meg vært et viktig verdivalg. Jeg har også vært med i FIVH fra begynnelsen av, og var til stede på det store stiftelsesmøte i Nadderudhallen i 1974. Det var fantastisk å høre Erik Dammann den gangen!
– Du har en yrkesbakgrunn nokså forskjellig fra de fleste av oss. Hva har det hatt å si?
– Både utdanning og arbeid har ført meg nært inn på naturen. Jeg er så heldig at jeg har sett og opplevd den mektige Finnmarksvidda før snøscooteren, firhjulingen og motorsykkelen kom og erobret den. Det var en helt annen verden. Jeg har sett hvor lett vi bagatelliserer virkningene av menneskets inngrep og aktiviteter. Vi tror vi vet hva vi gjør, men det er langt fra tilfelle. Sett i et femtiårs perspektiv er utviklinga skremmende.
– Men vi eldre føler vel ofte at ting går for fort …
– Det er klart. Men det betyr ikke at vi skal sette vårt lys under en skjeppe! Vi har levd et langt liv, sett utviklinga og den tiltakende rovdrift. For de som skal overta etter oss er det viktig at vi står fram og forteller om dette. Jeg håper de kan lære av våre feil. Skal kloden fortsatt kunne seile rundt i rommet som en grønn planet, må vi sette grenser for vår ekspansive livsstil, veksten i folketallet og rovdrifta på naturgrunnlaget.
– Hva savner du i norsk klimapolitikk i dag?
– Det meste, må jeg si, men først og fremst sammenheng mellom liv og lære! Mange av våre politikere opptrer som reine lobbyister for oljeindustrien. Statsminister Solberg snakker om at «Norge har et ansvar for å gjøre en forskjell». Samtidig er det fullt kjør etter ny olje og gass, Statoil får drive på med tjæresand og Oljefondet med alle sine kullinvesteringer. Det henger ikke på greip. Skal klima reddes, må det gjennomføres drastiske tiltak. Innen 2100 må utslippene være tilnærmet null, tenk på det! Det betyr full utfasing av fossil energi. Samtidig må vårt totale energibruk reduseres betydelig og det må skje ei utjamning i forhold til den fattige verden. I dag slipper hver nordmann ut nesten 90 ganger mer klimagasser enn hver nepaler. Det kan vi ikke fortsette med.
– Når du legger det fram slik, kan det virke overveldende på mange. Kan vi klare en slik omstilling, på så kort tid?
– Vi kan ikke kompromisse med naturens vilkår, så enkelt er det egentlig. Slik jeg ser det har vi kunnskaper, ressurser og muligheter til å endre kurs. Spørsmålet er om vi har politikere med klokskap nok og vilje til å gjøre det som må til. Det er jo ikke bare klimaet, store miljøproblemer står i kø! Vi synes å tro at alt her i verden er til for å dekke våre egne behov. Den økonomiske vekstkarusellen må stanses. Det er klart det er vanskelig. Men det er bare å stå på, pessimisme fører ingen steds hen.
– Hva slags livsverdier ønsker du å gi videre til den oppvoksende slekt?
– Vi trenger å bli mer ydmyke, mer forsiktige. Respekt og ærefrykt for naturen, det er mitt motto. Hvis noen av de yngre vil lære av mine erfaringer og lytte til det jeg har å si, er jeg takknemlig for det.