Kan vi redde mennesket?

Marit Beate Kasin har skrevet «Naturparadokset. Om naturen vi mister og hvordan vi kan få den tilbake.» (Res Publica 2024). Ivan Chetwynd kaller det en fremragende bok – og smertefull. Den tegner et skarpt bilde av en naturforvaltning i krise, og viser med all tydelighet hvorfor vi må snu om. Dette gjelder ikke lenger bare naturen.

«Jeg ønsker å søke om a felle opp til 12 ulvejegere for å tynne ut bestanden og ta den ned på et mer forsvarlig nivå … Dette er et preventivt tiltak for å beholde et sunt mangfold i norsk natur.»

Søknaden ble sendt for noen år siden til daværende miljøminister Ola Elvestuen. Søkeren, farmen-kjendis Camilla Cox Barfot, avsluttet med å forsikre at dette var ment som et «humoristisk innspill i rovdyrdebatten» og var ikke en trussel mot ulvejegere og andre.

Men når jeg leser Marit Beate Kasins Naturparadokset, får jeg sympati for tanken bak søknaden. Mennesket er en del av naturen. Men arten vår utgjør en stor og økende trussel mot mangfoldet og balansen i livet på denne planeten som vi deler med mange andre – og takket være oss et minskende antall – arter.

Boken fremkalte forskjellige reaksjoner om hverandre mens jeg leste den: smerte, sinne, fortvilelse, oppgitthet – og til sist litt håp. Den er egentlig et journalistisk mesterverk. Kasin fletter sammen på den ene siden fakta om tilstanden i norsk natur og hvordan vi griper inn i den, og på den andre siden personlige beretninger om sine vandringer og observasjoner i aktuelle deler av landet. Ja, til tider blir den nesten en slags turhåndbok. Noen vil kanskje synes det er litt vel mye med detaljer om hvordan hun pakker ryggsekken sin, men det gjør det hele høyst lesverdig. Det jeg savnet var kart, ikke minst da hun gikk Sørøya på langs: Google maps har ikke detaljer nok til at jeg kunne følge ruten hennes.

Intervjuene hun gjennomfører underveis er grundige, og intervjuobjektene kommer til ordet på upåklagelig vis. Det er ingen tvil om hvor Kasin står i ulvesaken, men ulvejegeren Rune Lien får forklare seg i detalj blant annet om hva han mener om naturvernere – også om «den euforiske gleden han følte etter å ha skutt sin første ulv».

Kasins første vandring er til hyttekommunen Vinje. Men før det snakker hun med Lotte Næss, datteren til økofilosofen Arne Næss, som forteller om familiens nokså avsidesliggende hytte på Ustaoset, der faren tilbragte mye tid i stillhet, nær naturen og med en storslått utsikt. Det er jo den norske hyttedrømmen: å kunne flykte fra storbyens stress og være i nærheten av naturen. Og det er her at naturparadokset er kanskje på sitt klareste. Dagens hytter er flere ganger større enn Arne Næss sin; de må så klart ha adkomstvei, strøm, vann og kloakk og må derfor bygges samlet i store felt – og derved ødelegger de den naturen som eierne ønsker å være i nærheten av. Det er kommunene som bestemmer, og for tiden har de satt av en areal tilsvarende 200 000 fotballbaner til hyttebygging …

Kasins neste tur er i Telemark og på Hardangervidda. En viktig naturopplevelse for de som bor i hyttene (og andre) er å kunne vandre fritt i naturen. Men hyttebyggingen og vandringen går ut over noen av fjellets urinnvånere: ville reinsdyr. Norge er ett av få land som har en villreinstamme, som vi har en internasjonal forpliktelse til å beskytte. Men reinsdyrenes levekår er blitt kraftig forringet de siste årene. Og det er et paradoks at man vil bevare stammen, men likevel ødelegger for den med bygging av hytter, skianlegg og veier, ja, også med merkete stier. En rein vil ikke krysse en sti der det har gått ca 20 mennesker i løpet av en dag.

Så går turen til Sørøya, som Kasin vandrer på langs sammen med ei venninne. Her var det gitt konsesjon for bygging av et vindkraftanlegg i 2013, men dette gikk i glemmeboken hos innbyggerne inntil 2018, da et tysk selskap kjøpte konsesjonen og bygget et lite kraftanlegg. Men mye tyder på at anlegget kan bli større. Og til slutt i vandringen kunne Kasin se Melkøya. Her skal det store gasskraftanlegget elektrifiseres med strøm fra land. Det betyr at store områder i Finnmark skal brukes til vindturbiner, adkomstveier og kraftledninger. Naturen skal raseres og samiske rettigheter brytes, alt for å sørge for at fossilindustrien kan fortsette sin virksomhet noen år til.

Det er jo snakk om «det grønne skiftet», men en av Kasins kilder har et spørsmål om det planlagte vindkraftfeltet Davvi: «At noen i det hele tatt kan tenke på å bygge ned grønn, inngrepsfri villmark med veier, betong og stål – hva er grønt med det?»  Kasin skriver: «Det synes som om begrepet ‘det grønne skiftet’ nå assosieres med vårt umettelige behov for økt produksjon av alt, i en hastighet uten sidestykke.» Vindkraft og jakten på sjeldne metaller som trengs for grønne løsninger, truer naturen både til lands og til havs.

Fra Finnmark vender Kasin hjem til Notodden. Her dokumenterer hun hvordan det grønneste av det grønne, gammel naturskog, er truet av flatehogst og en skognæring som ikke kan se trær for bare pengene. Artsmangfoldet og økologiske systemer er truet av monokultur. «En plantasje er ingen skog», skrev svenske samer som protesterte mot skognæringen. Og hogstflatene i Kasins hjemlige skoger «forteller historien om samfunnets hastverk og vektlegging av kortsiktige behov, som underminerer nødvendigheten av å bevare de langsomt voksende, men fundamentalt viktige økosystemene i skogene våre.»

Nesten hundre sider av boken er viet «skudd i skogen», skudd som høres om natten, i Finnskogen og andre steder. Myndighetene forsøker å oppfylle internasjonale forpliktelser om å ha en levedyktig ulvebestand i Norge, mens jegere og sauebønder heller vil utrydde hele bestanden. Blant annet tar ulven hjortedyr som jegerne gjerne ville kunne forsyne seg av – de vil jo ha friskt bytte, mens ulven tar gamle, syke og svake dyr, noe som gjør bestanden som helhet sunnere. Jeg ble forskrekket over å lese om hvor ivrige og nidkjære hundrevis av jegere er for å avlive de stakkars (nå ja, de store stygge) ulvene, – men jeg er jo et bymenneske.

I alle disse kapitlene er paradokset og interessekonfliktene belyst med grundig, faglig dokumentasjon og intervjuer med de som står midt i konfliktene, i tillegg til beretningene om forfatterens personlige opplevelser. Og her har jeg bare så vidt pirket i overflaten av emnene belyst i bokens 405 sider.

Det er bokens siste kapittel som kan skape litt håp. Det begynner i en landskapstype som mange BKA-ere kjenner godt fra kampen om Jødahlsmåsan: myr. Her er det også et paradoks, noe som vi hørte om når måsan skulle dreneres, mens myndighetene brukte midler på å restaurere en annen myr i nærheten. Siden 2015 har 139 myrer blitt restaurert, mens 20 000 dekar myr forsvant i perioden 1990–2019 og ødeleggelsen fortsetter.

Hele kapitlet handler om naturrestaurering, og rewilding, som er et litt mer sexy begrep for mer ekstrem restaurering. Kasin kan fortelle om to store, vellykkede prosjekter i Norge: opprydding etter hærens skytefelt på Hjerkinn på Dovre og etter kullgruven Svea på Svalbard. I tillegg er to langtidsprosjekter i gang: Oslo kommunes forvaltning av Nordmarka, der friluftsliv og miljøhensyn er målet i stedet for produksjon av tømmer, og reetablering av fjellreven i norsk natur etter arten var nært ved å forsvinne.

Det var synet av åtte fjellrevvalper på Hardangervidda som tente Kasins undersøkelse av naturødeleggelser og naturreparasjoner, det som endte med denne fremragende boken. Hun avslutter den med å konstatere et valpene representerer «noe mye større enn deres åtte små liv; det symboliserer et håp om at vi kan klare å få noe av naturen tilbake». Men det «handler ikke … først og fremst om å redde naturen fra oss mennesker, men om å redde mennesker – oss selv – ved å finne vår plass i naturen.» Ja, kanskje «vi kan bli den første generasjonen mennesker som overleverer planeten videre til neste generasjon i en bedre tilstand enn da vi fikk den».

PS. Litt selvskryt til slutt. Kasin skriver at naturen ikke må «bli begrenset til reservater, som kanskje til slutt blir vernet fra oss mennesker». I 1969 reiste jeg til Nigeria for å arbeide der, og bodde først noen uker i byen Jos, der jeg ble kjent med leoparden Candy i byens zoologiske hage…

Restlessly, incessantly, on soft and almost silent paws
she paces the narrow ledge, close up against the bars,
twisting sensuously at each wall with a thrust of boredom.

The sun adds shifting stripes to her velvet patterned coat
until suddenly she turns, drops down with a
lithe whisper onto the floor,
round, and back to the ledge in a
single sinuous leap, which ends
in a frustrated flick of the tail at the strong metal bars.

Her captive beauty reluctantly preserved
from desecration at the rough hands
of human beasts of prey.