Det materielle forbruket er alt for høgt, og veksten truer livsgrunnlaget. – Noe må gjøres, mener økologisk økonom Tone Smith. Men markedet og markedsmekanismer strekker ikke til, i en økonomi der drivkraften er ulikhet og konkurranse. Vi må også våge å sette grenser, og stoppe det som er uforenlig med et varig trygt liv på jorda.
Tone Smith er utdannet samfunnsgeograf og har en doktorgrad innen økologisk økonomi. Hun er bosatt Wien og jobber for tida som frilansskribent og foredragsholder. For et år siden hadde vi et lengre intervju med henne om vekst og motvekst. Hun er en av bidragsyterne i en planlagt antologi fra BKA om «Den nye økonomien». Artikkelen om vekstfri utvikling er tidligere trykt i Dagsavisen.
Tid for vekstfri utvikling
Av Tone Smith, økologisk økonom og degrowth-aktivist
Er tiden endelig inne for en seriøs diskusjon om redusert forbruk og en vekstfri økonomi i Norge? En rekke artikler i norske medier den siste tiden kan tyde på det. På nrk.no kan vi lese om Lisa fra Svartlamoen i Trondheim som viser at det går an å nedskalere eget forbruk og samtidig få et bedre liv. Dagsavisens Kari Kristensen fulgte opp med en oppfordring til høylytt debatt om nye økonomiske modeller, samtidig som tidligere visesentralbanksjef Egil Matsen, nå professor ved Handelshøyskolen NTNU, skriver i Dagens Næringsliv at den egentlige elefanten i klimaomstillingsrommet er den økonomiske veksten. Og midt i alt dette, slipper NRK serien Oppsynsmannen som fikk nesten en halv million seere i løpet av første døgnet.
På hver sin måte tar de for seg nødvendigheten av tilrettelegging og grensesetting dersom vi skal klare å redusere Norges samlede miljøbelastning.
Tilrettelegging
Artikkelen om Lisa illustrerer at det går an å leve mer nøktern når samfunnet legger til rette for dette. Men bortsett fra Svartlamoen i Trondheim er det få tiltak i Norge som gjør nettopp det. Og selv om det er flott at enkeltpersoners veivalg vises fram til inspirasjon, kan det lett ta oppmerksomheten bort fra det faktum at skal bærekraftige livsstiler monne i den store miljøsammenheng, så må det store flertallet av oss leve ganske annerledes.
Å gjøre som man vil
Da må vi inn på mer betente tema, i sær frihet. I en replikk på nrk.no, beskrev Sigmund Arntsønn Tronvoll (NTNU) nylig de høye utslippstallene knyttet til flyreiser. Allikevel konkluderer han slik: «for all del, folk skal få reise så mye de vil, men ingen bør prøve å rettferdiggjøre valgene sine med Garfors sin synsing.» Han er slett ikke alene om å uttrykke seg slik.
De fleste er nå vel inneforstått med at klimasituasjonen og naturødeleggelsene er alvorlige. Vi er i ferd med å undergrave vårt eget eksistensgrunnlag. Hvorfor skal da folk få fortsette å gjøre som de vil?
Det er jo ikke slik at vi som samfunn er ukjent med forbud. Tvert imot, har vi demokratisk bestemt at vi sier nei til visse ting. Forbud mot eller begrensinger i folks handlingsrom: Man kan ikke kjøre fortere enn fartsgrensa, man kan ikke snyte på skatten, man kan ikke drepe (mennesker). Ganske ulike handlinger, men med det til felles at de er forbudte. Man kan ikke betale seg ut av disse handlingene ved å kjøpe fartsgrensebrytingstillatelser eller drapskvoter. Når det kommer til natur og miljø tviholder allikevel politikere og økonomer flest på å bruke økonomiske virkemidler, som en CO2-avgift eller en arealavgift. Så lenge «forurenser betaler» er alt greit. Men naturskader oppveies ikke på mirakuløst vis av en betaling.
Ja til nei-folk!
Bård Tufte Johansen har i sin rolle som oppsynsmann gjort en strålende jobb i å formidle tilstanden i norsk natur og forvaltning til det norske folk. Hans løsning på naturkrisa er flere nei-folk. De som styrer må si at vi ikke kan ha prosjekter som går ut over naturen, og vi andre må støtte opp og si at vi er enige, sier Bård. Vi kommer altså ikke utenom å sette grenser, å si nei, slik menneskesamfunn har gjort det i uminnelige tider.
Men vi trenger ikke kun grenser for nedbygging av natur. Vi vet at jo rikere folk er, jo større miljøbelastninger står de for. Derfor kan vi også sette grenser for økonomisk velstand, og dermed ta tak i ulikhets- og miljøproblematikken med ett og samme grep.
Samtidig vet vi at gjennomsnitts-nordmannen har et altfor høyt økologisk fotavtrykk, og at dette må ned. Framfor å fortsette å løfte den norske arbeider- og middelklassens forbruk stadig høyere, bør vi derfor gjøre det motsatte: sette grenser oppad, og fordele nedad. Da trenger vi ikke vekst for å oppfylle folks grunnleggende behov.
Vekstfri økonomi
Degrowth har ofte blitt ofte oversatt med «nedvekst» på norsk, siden redusert forbruk er et viktig element i en grønn omstilling i rike land. Vel så viktig er imidlertid det faktum at den nødvendige omstillingen vil avhenge av at vi klarer å legge om økonomien til et system som ikke avhenger av vekst for å fungere. Altså – en vekstfri økonomi.
Økologiske økonomer har lenge stått alene med sin vekstkritikk innenfor økonomifaget. Egil Matsens innlegg i DN nylig var derfor en gledelig overraskelse. Et av spørsmålene han stiller er om det er mulig å opprettholde høy sysselsetting i en økonomi med lav eller ingen vekst. Men fra et vekstkritisk perspektiv bør vi også stille spørsmålstegn ved høy sysselsetting og jobbskaping som et mål i seg selv.
For, som antropologen David Graeber har dokumentert i boka «Bullshit Jobs», har det moderne samfunnet har utviklet seg slik at en rekke mennesker daglig må gå på en jobb de mener i beste fall ikke gjør noen nytte eller forskjell i samfunnet, eller som i verste fall bidrar negativt. Hva gjør det med oss som mennesker at vi stadig må påta oss arbeidsoppgaver som går mot våre egne verdier for ha et levebrød og bli respekterte samfunnsborgere?
Gode liv for alle
Dersom høy sysselsetting ikke lenger (for)blir alle tings mål, kan de arbeidsledige, de syke eller de som av en eller annen grunn ikke finner seg til rette i det konvensjonelle arbeidslivet, også puste litt lettere. Da trenger ikke lenger selvrespekten stå og falle på å få seg en jobb. Tenk om folk kunne få bruke tiden sin på å gjøre noe meningsfylt (frivillig eller mot lønn) framfor å være tvunget til å måtte ta seg betalt jobb uansett hvor problematisk eller skadelig denne jobben er.
Og dersom vi jobber mindre, så vil vi produsere mindre, og da må vi forbruke mindre. Og hvis vi bruker færre timer på lønnsarbeid, så kan vi stresse mindre i hverdagen og likevel ha tid til omsorgsarbeid, til å lage sunn, hjemmelaget mat og til å bevege litt på kroppen. = bra for miljøet og bra for oss.
Grunnformularen for en vekstfri økonomi er enkel: Samfunnet må tilrettelegge for at alle får oppfylt sine grunnleggende behov, samtidig som ingen får belaste naturen uforholdsmessig mye. Med de prinsippene kan man tilrette for gode liv for alle mennesker, i Norge og andre steder, samtidig som man også gir rom for naturen.
Dette er selvfølgelig et stort og vanskelig prosjekt. Men umulig er det ikke. Første skritt er en seriøs, offentlig debatt som tar på alvor de store utfordringer i vår tid.