I en billedreportasje som har rystet mange forteller nrk.no om hvordan Norge ofrer tusenvis av naturområder. Utbyggingsinteressene vinner fram, bit for bit, stort og smått: boliger, hyttefelt, næringsområder, veier, kraftverk. – I hvor stor grad er det resultat av en villet politikk? Hvordan skal vi klare å snu og stoppe disse ødeleggelsene?
Naturarv og livskvalitet
Vi har tatt kontakt med Sigmund Hågvar, professor emeritus i natur- og miljøvern. NRK-reportasjen er skremmende, sier han, og berømmer journalisten for innsatsen. For femten år siden utga han og Bredo Berntsen den epokegjørende boka «Norsk natur – farvel?» (kan leses her). Den satte fokus på vår naturrikdom, og hvordan urskog, strender og vidder er blitt redusert de siste hundre år. I et tilbakeblikk tar han et oppgjør med den fortsatt mangelfulle forståelse av hva som må til for å bevare naturarven vår. Situasjonen er på noen områder blitt bedre. Men på viktige områder er det blitt vanskeligere, og særlig etter at Statsforvalterens miljøvernavdeling og Klima- og miljødepartementet har fått en klart svekka posisjon. Dette må snus, mener Hågvar, og kommunene må få tilbake miljøvernledere slik de hadde på 1990-tallet. I så fall kan vi igjen få et positivt vendepunkt i norsk naturforvaltning. Vi må innse at det ikke bare dreier seg om naturverdier, men om oss selv, våre egne verdier og barnebarns muligheter for livskvalitet.
Femten år med nye arr
– og nye muligheter?
Sigmund Hågvar
Boka «Norsk natur – farvel?» fra 2008 vakte en del oppmerksomhet. Der viste vi hvordan norsk natur var blitt forbrukt og fragmentert, bit for bit. Og vi ropte et varsku – for kysten, fjellet, fjellskogen, de siste naturskogene og vassdragene. I dag er kysten ytterligere nedbygget, fjellskoger er omformet til hyttebyer, det hogges i de siste naturskogene – til dels med statstilskudd, og vernede vassdrag er under nytt press for utbygging. Boka varslet en kommende vindindustri som ville kunne forbruke mye villmark og prege landskapet over enorme arealer. Presset kom, men ble i stor grad slått tilbake av kommuner og lokalbefolkning. Kanskje var det en oppvåkning der man forsto at frilufts- og rekreasjonsområder er umistelige, og et viktig grunnlag for folkehelse? Og at man aller først bør tenke smarte energiløsninger som ikke forbruker natur!
La oss se litt nærmere på positive og negative faktorer for norsk natur i denne femtenårsperioden.
Positivt:
I 2009 fikk vi to viktige, nye lover: Naturmangfoldloven og Markaloven. Den første satte krav til biologisk dokumentasjon ved naturinngrep, inkludert vurdering av «samlet belastning» av flere skadelige faktorer. Ved tvil skal føre-var-prinsippet brukes. Den andre loven slo en ring gjennom 19 kommuner nær hovedstaden og definerte på denne måten en byggegrense i Marka. Innenfor grensen ble det forbudt med inngrep som kunne skade naturen. Dessverre ble skogbruket unntatt fra restriksjonene, slik at flatehogster og bygging av nye skogsbilveier ble tillatt – som før. Men det bør nevnes at loven fikk en viktig § 11, som gir hjemmel til vern av opplevelsesrik skog, ofte gammelskog. Noen slike verneområder, såkalte «friluftslivsområder», er opprettet. Det er faktisk første gang Norge har fått en hjemmel til å verne natur «bare» for opplevelsesverdier! Vi har nylig fått en ny nasjonalpark i Østmarka ved Oslo, med en bred buffersone mot bebyggelsen ved å bruke § 11. Det er blitt en bra kombinasjon.
Naturkrisemøtet i Montreal i desember 2022 landet på ambisiøse planer: Hele 30 % av landjorden, og tilsvarende arealer i havet, skal vernes. Norge har vernet ca. 18 % av landarealet, men dette er stort sett høyt til fjells og langt mot nord. Et representativt vern av de ulike naturtypene gjenstår. Stortinget har vedtatt at 10 % av skogen skal vernes, men vi er bare halvveis. Regjeringen jobber med en stortingsmelding om oppfølging av Montreal. Den blir viktig! Naturvernorganisasjonene har gitt et fyldig innspill på hva en slik melding bør inneholde, under navnet «For naturen». BKA har også kommet med sitt eget forslag, som gikk ut på å nedsette et hurtigarbeidende naturutvalg.
Negativt:
Foruten fortsatt forbruk av natur, har klimaet også her til lands begynt å slå seg vrangt, med tørke, flommer, stormer, styrtregn, ras og andre uforutsette og uregelmessige hendelser. Dette stresser både naturtypene og artsmangfoldet. Særlig etter Montreal er det blitt veldig tydelig av klimakrisen og naturkrisen må løses samtidig. Det hjelper ikke å stabilisere klimaet dersom økosystemene kollapser. Og fungerende økosystemer trengs for å motvirke klimaendringene. Dessuten er klimaendringene direkte skadelige for biomangfoldet.
Tap av kommandostrukturen i naturvernet er alvorlig: I 2013 flyttet regjeringen Solberg den viktige planavdelingen fra Klima- og miljødepartementet til Kommunaldepartementet. Dermed mistet KLD det overordnete grepet i arealdisponeringen. I tillegg ble statsforvalterne bedt om å ikke legge seg noe særlig borti kommunenes arealdisponering. Dermed var kommandostrukturen som trengs for å omsette internasjonale avtaler til virkelige resultater, sterkt skadet. Statsforvalterne er statens forlengede armer, som skal veilede og kontrollere kommunene, bl.a. i viktige arealspørsmål. Resultatet ble et kommunalt frislipp av forbruk av natur, ut fra kortsiktige, økonomiske interesser. Store arealer, særlig i de siste intakte fjellskogene, er blitt bygget ned på rekordtid. Viktige karbonlagre som myrer og våtmarker er drenert ut. Etter Montreal dras det nok litt i den politiske nødbremsen. Men nedbygd er nedbygd. Og ødelagt er ødelagt.
Naturvernforbundet har dokumentert at ikke en gang våre verneområder, vedtatt med kongelig resolusjon, går fri for inngrep og skader. Det eksisterer en dispensasjonspraksis som gjennomhuller og tærer på den naturarven som er aller mest verdifull. Hele 94 % av dispensasjonssøknadene i verneområder er blitt innvilget! Igjen er det mangel på kommandostruktur og ledelse i naturvernet, som blir overkjørt av sterkere krefter. Resultatet er at rødlistene blir stadig lengre. Nå står det fem tusen arter på lista. Til og med villreinen er der, den vi har et internasjonalt ansvar for. I altfor lang tid har kommunene fått lov til å ta bit for bit av leveområdene. Mange har ropt varsku. Men uten at overordnete myndigheter har klart å hindre det.
En ny start?
For meg, som har arbeidet med natur- og miljøvern gjennom et langt liv, som akademiker og aktivist, er det blitt nesten for mye å ta tak i. – «Nye veier» heter et selskap som virkelig lever opp til navnet: Brøyter seg respektløst gjennom natur og landskap, med enorme inngrep. Nå ser det ut til at pengemangel kan stoppe noen av de verste gigantprosjektene. Det går i alle fall an å håpe! – Samtidig har norske kommuner fått et stort ansvar: Montrealavtalen skal følges opp. Fra å være en arena som man ustraffet kan ta nye biter av hele tiden, må natur sees på som noe grunnleggende verdifullt. Kommunene bør kartlegge sin naturkapital, og føre regnskap med forbruket. Alle kommuner må få tilbake miljøvernledere som er i stand til å tenke økologisk og langsiktig – slik vi faktisk var på vei til å få på plass på 1990-tallet.
Tidligere klima- og miljøminister Espen Barth Eide bidro sterkt til at Montreal-avtalen ble ganske spenstig. Han returnerte med stor fallhøyde og ga uttrykk for at han mener alvor med oppfølging. I øyeblikket sitter byråkrater og prøver å skrive en stortingsmelding. Der må det presenteres et helt nytt verdisyn på natur. Der må klimakrisen og naturkrisen angripes samtidig og koordinert. Der må kommandostrukturen i naturvernet gjenopprettes. Og kommune-Norge må lære seg å tenke, og handle, ut fra helt nye forutsetninger. For alle arealer ligger i kommuner, alle truete arter bor i kommuner, og alle verneområder ligger i kommuner. Var det noen som sa at hva kommunene gjør ikke er så viktig?
Montreal-avtalen kan bli et vendepunkt i norsk naturforvaltning og norsk klimapolitikk. Vi må bruke dette vinduet, denne anledningen, når ambisjonene fremdeles er ferske (og fallhøyden stor) til å presse hardt på våre folkevalgte. Jeg tror trykket må komme nedenfra! Fra dem som ennå har guts igjen til å sloss. For vi vil ikke dit hvor vi er på vei.
Vi må sloss for store tiltak som monner. Som koster veldig mye, men som er nødvendig. Og vi må sloss for alt det vakre, eventyrlige og sårbare i naturen. Det som har rett til å leve. Og som gir oss livskvalitet.
Tekst: Sigmund Hågvar. Foto: Harold Leffertstra
Skremmende å lese ordføreren i Blefjells svar på kritikken i NRKs billedreportasje: «Myr er det eneste de er opptatt av om dagen. Om noen år er det vel noe annet de henger seg opp i!» Slike uakseptable holdninger avslører mangel på grunnleggende kunnskaper. Mye tyder på at slike holdningene ikke er uvanlige blant landets ordførere, lokalpolitikere, næringslivsledere og befolkningen ellers, og da er det ikke til å undres at mange av våre naturområder lider en vanskjebne. Da må rett og slett makten flyttes til dem som er verdige å ivareta våre uerstattelige naturverdier.
Så kan en spørre hvorfor vi trenger stadig mer areal. Nærliggende å tro at det er fordi vi blir flere i landet. Tallene viser imidlertid at bebygd(nedbygd) areal i Norge øker med ca 1 prosent per år. Dette er omtrent det dobbelte av befolkningsveksten som har falt fra 1 prosent i årene rundt 2010 til 0,5 prosent per år i de siste årene. Hver av oss bruker mer areal; til boliger, hytter, veier, næringsarealer, marinaer, industriproduksjon, parkeringsplasser osv. Drevet av den økonomiske veksten som i de siste 50 år ligget på 2-4 prosent. Vi blir flere mennesker som gjør stadig mer, ikke minst arealkrevende aktiviteter. Kan vi endre denne trenden?
Nrk har utført en kartlegging og dokumentasjon av naturen som bit for bit har forsvunnet de siste fem årene. Dette er ikke nytt for mange av oss – men visualiseringen og tallfestingen gjør et enormt inntrykk. Det er som å tre inn i et skrekkabinett når man skroller seg nedover norgeskartet og bildematerialet som er offentliggjort. Et inferno av naturrasering. Ja, jeg vil kalle det et overgrep mot naturen og mangfoldet. Med hvilken rett har vi mennesker til å utøve denne volden mot naturen og alt hva den omfatter av arter, mikroorganismer, insekter, fugler og dyr…Selve livsgrunnlaget vårt. JA, til syvende og sist er det hele menneskeheten som blir rammet – for økosystemene er livsgrunnlaget vårt. Hva er det egentlig vi (les gjerne våre styresmakter…) holder på med? En masseutryddelse med døden til følge for oss alle… ?
Jeg mener at nedbyggingen og ødeleggelsene av natur og økosystemer er et bevisst verdivalg fra myndighetenes side. Det er klart de vet hva de gjør.
Saken er at våre nasjonale myndigheter ikke har oversikt over hvor mye natur(arealer, mangfold og arter) som er blitt borte og heller ikke hva nåværende og fremtidige planer vil medføre av tap. Dette er uansvarlig og skremmende.
Våre styresmakter har godkjent et slags «frislepp» for alle aktører som vil prøve seg på næringsutbygging av ulike slag(vindkraft på land og til havs, vannkraft, oppdrettsnæring, industri, samferdsel, hydrogen og batterifabrikker, hyttebyer, kjøpesenter, parkeringsplasser osv). I kombinasjon med sultefora kommuner har veien til konsesjoner og godkjenning vært kort og enkel. En nasjonal overordnet og helhetlig plan har vært og er fremdeles mangelvare – og likeledes et lovverk som setter tydelige grenser for nedbygging av natur og økosystemer. Føre-var prinsippet er ser ut til å ha gått ut på dato hos politikere og myndigheter.
Det var stor jubel og optimisme da Naturavtalen ble vedtatt – hvor landene (inkl. Norge) forpliktet seg til å verne 30 % natur på land og vann – samt restaurere like mye. Men det er langt mellom store ord og konkret handlling.
Det må innføres en ny politikk som setter naturens tålegrense i førersetet. En helhetlig «Naturplan» for landet vårt må på plass… alt basert på naturens og økosystemenes premisser for helse og overlevelse.
Distriktspolitikken må styrkes slik at kommunene slipper å gi fra seg verdifull natur til private aktører som banker på døra for kortsiktig profitt. Det er til å gråte av… våre naturområder som vi tidligere brukte til rekreasjon og helse og estetisk nytelse. Stillhet og fred. For mange den største glede i livet… som i løpet av kort tid forvandles til støyende, asfalterte industriområder – blinkende lys og motoriserte kjøretøy døgnet rundt – forurensing og utslipp. Så trist, så trist.
Jeg håperselvsagt på et folkelig opprør i etterkant av nrk dokumentasjonen – og likeleses den tankevekkende serien: Oppsynsmannen. (f.eks at hele befolkningen bombarderer politikere, myndigheter og Regjeringen med krav om å ta Naturkrisa på alvor. Begynne å gjøre noe osv)
Folk får med seg dette… kanskje er det nå et bitte, lite håp om at en slags kurs endring er muig…?