Vi har ingen kjernekraftverk i Norge, selv om planene for det var klare på 1970-tallet. Det skyldes først og fremst den sterke folkelige motstanden, slik vi bl.a. fikk se i Lindås i Nordhordland. Boka om «den nye strilekrigen» er fortsatt spennende lesing, selv om kjernekraft-spørsmålet står i et nytt og annerledes lys nå i klimakrisas tid.
No er det alvor!
Av H Wiik, redaktør
Det som endte med at utbyggingsinteressene måtte snu og reise «attende med halen mellom beina», begynte allerede i 1948, med opprettelsen av Institutt for atomenergi (IFA). En elite av politikere og vitenskapsfolk hadde ambisjon om å gjøre Norge til en ledende atomkraftnasjon. I 1969 fikk NVE i oppgave å finne egna steder for slike anlegg. Dermed falt øynene på bl.a. Ostereidet og Hodneland, to utkantbygder nord for Bergen med solid grunnfjell, god tilgang til ferskvann og nærhet til sjø og kaianlegg.
En viss motstand hadde NVE og IFA nok regna med – fra «yrkesdemonstranter» i den nye miljøbevegelsen. Men at sindige bønder og vanlige bygdefolk skulle mobilisere slik det skjedde, til vern om eiendom, helse og gamle bygdeverdier, det kom som en stor overraskelse, og ble til slutt også avgjørende. Tusenvis av underskrifter fra hele Lindås kommune ble samla inn og overrakt politikerne – som ikke helt hadde vågd å ta standpunkt «før dei såg kva veg vinden bles», forteller forfatteren Bjarne Åsgard.
I boka (gitt ut på forlaget Strilen 1994) går Åsgard i detalj både om forberedelser til atomkraftplanene, om den lokale bevegelsen som bygde seg opp i det avgjørende året 1974, og om den store pressedekninga av saken. Det er en historie om en moderne oppstand mot maktapparatet, fra et folkeslag som med en viss stolthet kan se tilbake på Strilekrigen i 1765, da bønder fra Nord- og Midthordland samla seg og inntok Bergen i protest mot en urettferdig ekstraskatt. Også den gangen ble det seier da stiftamtmannen gikk med på å betale tilbake.
Et høgdepunkt i 1974 var onsdag 16. oktober, da bygdefolk stilte seg opp i Hodnelandsmarka og hindra NVE fra å gjennomføre grunnundersøkinger i området: «Det er i titida om morgonen. Dag Roiti frå Statskraftverka og Terje Aasen frå Bloms Oppmåling parkerar ved søre Hodneandsvågen. Dei har fått låna båt på Mykingshella. Oppsitjarane er for lengst på plass for å møta dei. Roti og Aasen tek den lette aluminiumsferja mellom seg og skal gå skogstien ned til Austevatnet. Nokre få meter frå bilen vert dei møtt av ein levande mur av folk. Dei skal til å skifta tak, men tre av hodnelandskarane stig då opp i båten. Der fell dei kjende orda frå Olav Hodneland, han ‘Olav i Sundet’: – Forstår de no at det er alvor!»
Femti år seinere …
For en som var ung miljøaktivist den gangen, og engasjert i «Aksjon mot Atomkraft», er det særlig morsomt å lese denne boka. Som vi veit, endte det hele med at Stortinget i 1979 la saken død. Institutt for atomenergi skifta navn til energiteknikk. Seieren gikk uavkorta til dem som hadde argumentert for at det er for usikkert, med fare for alvorlige ulykker, og at vi ikke har rett til å etterlate våre etterkommere et stort og uløst avfallsproblem.
Det som selvfølgelig mangla den gangen, var kunnskapen om global oppvarming. Hele energiproblematikken framstår i dag i et anna lys enn for femti år siden. Mange hevder også at teknologien har utvikla seg slik at det vi frykta mest, ikke lenger har samme tyngde. Alt dette vil bli belyst på et stort seminar i Kristiansand på tirsdag.
Som forberedelse kan Bjarne Åsgards bok godt anbefales; du finner den i Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle. Noen vil nok oppleve at den ikke handler så mye om kjernekraft, men mest om et Norge og en effektiv folkelig motstandsevne i et bygdesamfunn som knapt finnes lenger. På denne tida var det også stimulert av EEC-seieren i 1972. God lesing i alle fall – om strilekrigen i 1974!
STOPP! Olav og Berge Hodneland var med i aksjonsutvalget mot atomkraft i Nordhordland. Foto: Helge Sunde, 1974