Nei, absolutt ikke! Og slett ikke i Norge! – hevder Andrew Kroglund, generalsekretær og Linda Rundquist Parr, styreleder i Besteforeldrenes klimaaksjon, i en kronikk i Dagsavisen. Grunnlovens miljøparagraf og dens høystemte formuleringer følges ikke opp i praktisk politikk. Vi ligger til dels langt etter våre naboland Sverige og Finland.
Norge – en miljøsinke
Norge ratifiserte Århuskonvensjonen i 2003. Nå bryter vi den. Ofte. Konvensjonen pålegger staten å gi borgere og miljøorganisasjoner et juridisk verktøy, slik at de kan bidra til at statens lover og regler på miljøfeltet følges. Det skal ikke være uoverkommelig dyrt å få prøvd en miljøsak for domstolene. Men det er det nå.
Dette var konklusjonen framlagt av juristen Marius Gulbranson, under et seminar ved Universitet i Oslo 25. oktober. Norge signerte den store naturavtalen i Montreal i desember 2022. Dette aktualiserer temaet, som også må diskuteres i regjeringens arbeid med en ny NOU om oppfølging av naturavtalen, planlagt ferdig i løpet av 2024.
Folk flest er ikke klar over at Norge har blitt en natur- og miljøsinke til tross for den sterke miljøparagrafen § 112 i Grunnloven. Dette var også konklusjonen i en rapport utgitt av den grønne tenketanken PAN og sammenslutningen Grunnlovsparagraf 112, En stemme for naturen. Slik kan vi forbedre naturens rettssikkerhet i Norge (2022).
Her kan vi lese at mens Sverige og Finland ligger på delt førsteplass i vern av marine områder, ligger Norge som nr. 38. På indeksen for artsbeskyttelse ligger Norge på 62. plass (Sverige på 19. og Finland på 17. plass) og på indeksen for tap av våtmarker ligger Norge på 132. plass.
Miljøhensyn taper
Rapporten viser ellers at Norge har en lovgivning som i større grad enn våre naboland er preget av en forvaltning med åpne fullmakter. Det betyr at byråkratene har et vidt skjønn når de skal veie miljøhensyn opp mot andre interesser. Problemet blir forsterket av at kommunene selv håndterer søknader om dispensasjon. De siste årene har ca. 90 prosent av søkere fått innvilget søknad om å bygge i strandsonen. Sivilombudsmannen har vist at dette i de fleste tilfellene er gjort på ulovlig grunnlag. Men når sivilombudsmannen peker på dette, får det som regel få følger.
Hva kan vi lære av dette? Jo, juss blir bare viktigere og viktigere i naturspørsmålet. Men når forvaltningen i Norge som regel avgjør miljøspørsmål med vidt skjønn, er det desto viktigere med en lett tilgjengelig og uavhengig klageadgang for å prøve vedtakene. I motsetning til resten av Norden, finnes det ingen spesialisert miljødomstol eller -nemnd i Norge i dag.
For dyrt i domstolene
Det betyr at den nevnte Århuskonvensjonen «krenkes». Den omhandler retten til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøvning på miljøområdet. Krenkelsen består i at det er uforholdsmessig dyrt å prøve en sak for retten. Kanskje ikke så rart at Extinction Rebellion og andre bruker sivil ulydighet i stedet for å gå veien om domstolene?
Rettsgebyrene, ifølge Gulbranson, som starter på ca. 5000 kroner, er 5 til 10 ganger høyere enn i resten av Norden. De faktiske kostnadene gjør skjevheten enda større – en saksøker som søker på vegne av miljøet, må i Norge i gjennomsnitt ut med langt over 100 000 kroner. Dette er spesielt problematisk når miljøspørsmål ikke er inkludert i den frie rettshjelps-ordningen. Hvis saken går på et nederlag i domstolen, må ofte saksøker betale motstanderens saksomkostninger. Dette er ikke tilfellet i de andre nordiske landenes spesialiserte miljødomstoler og -nemnder.
Både for å klage til forvaltningen og for å reise en sak for domstolene, kreves det at saken må berøre deg eller din eiendom. Dette er særlig problem i miljøsaker som i sin natur handler om å forsvare det som ikke kan forsvare seg selv. Miljøorganisasjoner har en noe videre mulighet til å få prøvd saker enn privatpersoner, men ikke noe beskyttelse mot kostnader. En dag i tingretten koster i snitt 60.000 kroner, tre koster 275.000, og taper du kan du måtte betale motpartens saksomkostninger, skriver omtalte jurist Marius Gulbranson i en annen, fersk rapport, fra Den internasjonale juristkommisjonen, Ikke uoverkommelig dyrt? (2023). I et innlegg i Klassekampen den 1. desember 2022 skriver samme Gulbranson at ifølge Domstolsadministrasjonens tall fra 2018, bør du ha økonomi til å bære en kostand på rundt 600.000 før du tar en sak til tingretten. Miljøsaker ligger over dette snittet. Et ulvesøksmål kostet 1 million kroner, en sak om kraftledning gjennom et naturreservat endte med å koste 3 millioner. Derfor bruker vi her på berget domstolene bare 1/10 av snittet i Europa, og mindre enn én prosent av sakene kan omtales som miljøsaker, ifølge Gulbranson.
Må forenkles
Advokat Tine Larsen foreslo på seminaret den 25.10 at sivilombudsmannens kontroll over miljøsaker blir forsterket. Vi må videre se på en lavere terskel for utsatt iverksettelse og midlertidig forføyning i naturvernsaker, og en forenklet domstolsprosess. Avgjørende viktig blir å øke kostnadene ved bruk av natur, ved en egen naturavgift. Alle utbyggere må få krav til kompenserende tiltak, og en form for naturrestaurering på deres regning.
Det haster med nye grep. Det står om våre barnebarns naturrettigheter. Og naturens egne rettigheter. Hvis ikke faller Dovre.