For litt siden laget vår bokanmelder Ivan Chetwynd et forslag til en slags kanon med de viktigste klimabøker som er utgitt de siste 5-6 år. Men det finnes flere bøker som fyller ut bildet av klimakrisen og hvordan vi møter denne. Så her kommer en ny oversikt, – som kanskje kan brukes som en bestillingsliste til biblioteket – eller til julenissen?
Noen bøker gir grunnleggende kunnskap. Karbon er jo den store skurken når den slår seg sammen med oksygen og blir til CO2 – men den er livets viktigste byggekloss. Dag O. Hessen har skrevet «en uautorisert biografi» om karbon, C (2015), som kombinerer detaljert kjemi med anekdoter og forklaringer blant annet om problemene som CO2 skaper. Og når karbon har ligget i jorden og blitt til olje, har den vært en velsignelse og etter hvert en forbannelse.
Problemer omkring olja er beskrevet i detalj i den nye boken Må vi slutte med oljen? En bok om alt det bra og alt det dårlige med norsk olje og gass (2023). Allerede i 1835 var det noen som spurte om det ville påvirker atmosfæren når man brukte kull i det nye dampmaskiner. Men likevel byttet man energikilden fra vann til kull, fordi man ikke lenger var nødt til å bygge fabrikker ved elvene, man kunne bygge dem i byer der billig arbeidskraft var tilgjengelig. Andreas Malm beskriver denne overgangen i Fossil Capital. The rise of steam power and the roots of global warming. (2019).
En del av jordkloden som påvirkes spesielt mye av klimaendringer er kryosfæren, dvs den delen som er dekket av is: Arktis, Antarktis, isbreer, permafrost. Temperaturen øker fortere her enn ellers, og når den hvite isen ikke lenger reflektere solens varme tilbake, bort fra jordkloden, suger havet og det mørke landjorden varmen til seg og temperaturen øker ytterligere. Resultatet, blant mye annet, er at havet stiger. To av landets ledende vitenskaps- og klimajournalister har skrevet bøker som utpensler dette på en lesverdig måte: Bjørn Vassnes, Frostens rike. Kryosfæren og livet (2017) og Ole Mathismoen, Varm is. Når verden tines og alt forandres (2021).
Det er ikke bare havets overflate som stiger på grunn av global oppvarming, men også temperaturen i havet. Livet i havet trues også av forurensning – ikke minst ved plast – og overfiske. Problemene skisseres i Morten A. Strøksnes’ festlige Havboka – eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider (2015).
Lene Liebe Delsett skriver om et annet sjødyr, maneten, i boken Brennmaneteffekten (2021). Brennmaneteffekten er overbevisningen om at andre dyrearter har bare rett til å leve i fred, hvis de er nyttige for mennesker. Brennmaneter er ikke bare av ingen verdens nytte, men er rett og slett farlige. Mens hun satt på en gravemaskin og protesterte mot bygging av E6, tenkte Liebe Delsett «at klimaendringene og tapet av naturmangfold handler om det samme». Bokens undertittel er «Hvordan går det med den norske naturen?» og den inneholder en gjennomgang av tilstanden i Norges syv naturtyper. Andre arter har problemer i alle syv på grunn av menneskers inngripen. Vi bygger veier og hytter som fortrenger dyrene, og vi brenner fossilt drivstoff som endrer klimaet slik at deres livsvilkår forverres.
Liebe Delsett er paleontolog og studerer fossiler; Henrik H. Svensen er geolog og studerer bergartene der fossilene finnes. Boken hans, Stein på stein (2018) beskriver yrkeslivet hans og kunne ha hatt tittelen «Mitt liv som geolog». Han er spesielt interessert i vulkansk aktivitet som har påvirket klimaet og det biologiske mangfoldet. Bokens undertittel er «På sporet av den største masseutryddelsen i jordens historie».
Den store boken om masseutryddelser er Elizabeth Kolberts prisbelønte Den sjette utryddelsen. En unaturlig historie (2014/ 2015). I forordet til den norske utgaven beskriver Dag O. Hessen henne som «mangfoldets krigsreporter». Hun er journalist og har besøkt forskere mange steder i verden, og disse har kunnet dokumentere hennes tese: at den sjette store artsutryddelse er i gang. Og denne gang skyldes det ikke vulkaner eller meteorer, men mennesker. Våre forfedre jaktet fortidens store dyrearter inn til det ikke var flere av dem igjen. Siden har mennesker reist rundt i verden og hatt med seg fremmede dyrearter, virus og sykdommer. Og nå brenner vi fossilt brennstoff slik at klimaet endrer seg. Alt sammen har ført til at hele dyrearter ikke har kunnet overleve. Et interessant spørsmål er om homo sapiens vil være en av artene som kommer til å forsvinne …
Jeg blir spurt om jeg orker å lese alle disse dystre klimabøker. «Det er verre enn du tror. Mye verre.» Det er den første setningen i den mest dystre av dem alle, Den ubebolige planeten. En fortelling om fremtiden på jorden, av David Wallace-Wells (2019). Han skildrer «kaskader» av virkninger av klimaendringer som skyller inn over kloden og forsaker en krise som vil endevende menneskets samfunn og livsvilkår og vare i millioner av år. Men i likhet med de andre som skriver om alle prøvelsene som vi står overfor, er Wallace-Wells optimistisk. Vi vet jo hva vi må gjøre for å unngå katastrofene – først og fremst å slutte med kull, olje og gass. Vi må bare ta de riktige beslutninger mens vi har tid. Det har jo vitenskapsmenn og -kvinner sagt i over 30 år, men tidsvinduet blir smalere og det er ikke noe tegn til at det vil skje.
Men Hva skal vi svare våre barn? Spør Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig i boken med dette spørsmålet som tittel (2017). Svaret er ikke at vi skal gi dem håp, skriver de, men kjærlighet og raseri – «kjærlighet til alt levende på jorden» og «raseri på vegne av de umælende og vergeløse rettet mot de mektige som misbruker sin makt». Og de begrunner påstanden, selvfølgelig. Og det samme svar gir tidligere erkebiskop av Canterbury Rowan Williams i en bok som skildrer filosofien til Extinction Rebellion, This is not a drill (2019): «Sinne, kjærlighet og glede høres nok ut som rare sengekamerater, men disse er frøene til en fremtid som vil gi oss liv», skriver Williams. I den samme boken forteller professor Jem Bendell om freden han opplevde da han innså at det ikke er mulig å avverge klimakatastrofen. I stedet på å tenke på fremtiden kunne han slappe av og nyte nået, men samtidig prøve å gjøre ting for å minske skaden når det uunngåelige sammenbruddet inntreffer.
Andre forfattere er mer optimistiske og tror vi kan avverge katastrofen. I Håp. En praktisk guide for klimaoptimister (2020) forteller Petter Gulli om klima- og naturkrisen, men samtidig om tiltak som gjøres for å løse krisen. Den overgangen til grønn energi og sirkulær økonomi som finner sted i dag, gir grunn til optimisme. Og alle kan gjøre noe: «Du er viktigere enn du tror», hevder han. Du kan for eksempel bruke den makten du har som forbruker – «‘stemme(r)’ med VISA-kortet ditt hver eneste gang du er i butikken», så vel som å stemme for grønne partier når det er valg.
Arne Johan Veslesen og Knut Ivar Bjørlykhaug er redaktører for Det går til helvete. Eller? Om kjærlighet, sorg or raseri i natur- og klimakrisens tid (2020). Det er to temaer i boken som slo meg som spesielt viktig. Det ene er det som på engelsk heter shifting baseline. Det betyr at du antar automatisk at naturens naturlige tilstand er slik som den var i din barndom. Hvis du savner fuglesangen som du hørte som barn, har naturen avviket fra normalen, og du kan oppleve sorg som reaksjon. Men for dine barnebarn vil mangel på fuglesang være helt normalt. De vil ikke savne fuglene eller oppleve sorg over at de er borte. (Dag O. Hessen skildrer en parallell reaksjon når det gjelder endringer i våre fysiske omgivelser i Landskap i endring (Pax 2016).) Det andre temaet er vår oppfattelse av forholdet mellom mennesker og naturen. Vi oppfatter mennesket som noe for seg, hevet over naturen, med en selvfølgelig rett til å bruke naturens ressurser ut ifra vårt behov, og til å bestemme om andre livsformer har livets rett eller ikke. Men dette er grunnleggende feil. Mennesket er en del av naturen. Andre vesener har like mye rett til å eksistere som vi har. Ja, vi er avhengig av våre medborgere på kloden. Anne Sverdrup-Thygeson har grunngitt dette i detalj i På naturens skuldre (Kagge 2020). BKA-veteran og biskop emeritus Finn Wagle skrev om vår avhengighet av naturen i «En avhengighetserklæring» i antologien Arven og gleden – et festskrift til naturen (Tapir 2010).
Wagle har hevdet flere ganger at klimakrisen er en åndelig krise, og Jens-André P. Herberner beskriver i detalj menneskehetens religiøse utvikling i Naturen er hellig. Klimakatastrofen og religion (2015). Utviklingen har trinnvis fjernet oss fra naturen. Han lanserer en «grønn religion og spiritualitet» som «setter alt livs fundamentale avhengighet av og forbundethet med Jordens øko-systemer i sentrum».
Forskning styrker hypotesen at mennesket ikke er helt annerledes enn andre dyrearter når det gjelder tankevirksomhet og følsomhet for smerte. Litt mer uvant er tanken om at planter også kan vurdere situasjoner, tar beslutninger og handle deretter, noe som Paco Calvo skriver om i Planta sapiens. Unmasking plant intelligence (2022).
Mange mennesker arbeider for å løse klimakrisen. Penelope Lea snakket med 11 av disse og skrev boken I hverandres verden. 11 samtaler om klima, natur, aktivisme, politikk og menneskerettigheter (2021). Hun var 15 år da hun begynte å skrive boken i 2019. Hun har fått hjelp av sin mor og boken har illustrasjoner av Kristian Hammerstad. Lea møtte klimaaktivister av forskjellige aldre fra forskjellige verdensdeler, heriblant flere kjente nordmenn. Bjørn Hallvard Samset forteller om sitt arbeid i FNs klimapanel. Dag Hessen forteller at mennesket er «bedre enn sitt rykte» p.gr.a. empati. Han skriver bøker fordi han har håp – «Det er for seint til at det skal gå helt bra, men det er fortsatt rom for at det ikke skal gå helt galt.» Og Verdens miljøvernminister Gro Harlem Brundtland gjenta sin kjente bemerkning, «Alt henger sammen med alt» og konstaterer «Hvis ikke verden handler nå, blir det for sent.»
Andreas Liebe Delsetts bok Leve Havet. Olja, fisken og framtida i Lofoten, Vesterålen og Senja (2023) feirer miljøbevegelsens store seier: Oljefritt LoVeSe. Men den forteller også livshistorien til Yngve Larsen, fiskeren som ble aktivist – og om hvordan alminnelige mennesker kan finne sammen, samarbeide og oppnå resultater i konflikt med de rike og mektige.
En annen livshistorie – men som begynte i et fisker- og småbrukerhjem utfoldes i Inge Eidsvågs bok I livets skole. Rapport fra en avgangselev (2021). I flere tiår har Eidsvå bidratt mye i arbeidet for rettferdighet og menneskelighet, ikke minst gjennom Nansenskolen. Han understreker også hvor viktig fellesskap er – også mellom generasjonene. «Min generasjon er den første som har kunnskap om klimakrisen – og vi er den siste som slipper å ta de fulle konsekvensene av den. Det er det våre barnebarn som må gjøre. Ansvaret for å unngå katastrofen ligger hos én generasjon – vår!»
Men avgangselev Eidsvåg er likevel en ungdom å regne, sammenlignet nestoren blant de som kjemper for naturen og mot global oppvarming og tap av biologisk mangfold. David Attenborough har hatt filmer og ikke bøker som sitt virkemiddel. Han var 93 år da han skrev Et liv på vår planet. Mitt vitnesbyrd og en visjon for fremtiden (Cappelen Damm 2021). Han forteller om sitt virke og om krisene som har utfoldet seg, årti for årti fra 1937 til 2020, men også om hva som kan gjøres for å avverge katastrofen. Og han avslutter med det samme budskap som Gro Harlem Brundtland og Inge Eidsvåg: «De neste tiårene er vår siste sjanse til å bygge et stabilt hjem for oss selv og restaurere den rikholdige, sunne og vidunderlige verdenen som vi arvet fra våre fjerne forfedre.»
Bøker skrevet av en 15-årig og en 93-årig, og mange inn imellom. Bokreolen huser kunnskapen, visdommen og gå-på-moten som trengs for fremtiden.