Det arktiske miljøet har vært stabilt i årtusener, men er nå i kraftig endring, først og fremst pga. av den globale oppvarmingen, som slår sterkt inn i nord. Polarforsker Jan-Gunnar Winther forklarer sammenhengene for oss, hvorfor det skjer og de store konsekvensene det har, – for ekstremvær, havnivåstigning og marine økosystemer.
- For bakgrunn om Arktis, miljø, naturressurser, folk og land, se Andrew Kroglund: Arktis bakgrunn
Klimaendringer i Arktis: nåtid og framtidsutsikter
av Jan-Gunnar Winther, prorektor forskning og utvikling ved UiT Norges arktiske universitet og fagdirektør Norsk Polarinstitutt
Arktis har inntil nylig vært frosset, både i fysisk og politisk forstand. Nå er Arktis den regionen på jordkloden som er mest preget av klimaendringer, med to til tre ganger så høy temperaturøkning som det globale gjennomsnittet. Det har alvorlige konsekvenser for natur, dyreliv og samfunn. Havisen smelter, noe som gir nye muligheter for arktisk sjøfart, gruvedrift på havbunnen, turisme og fiske. Samtidig fører klimaendringene til en rekke utfordringer, slik som endringer av økosystem, havnivåstigning og økt risiko for skader på naturen fra flom og ekstremvær. Gjennom hav- og luftstrømmer påvirker klimaendringer i Arktis også klimaet langt utenfor regionen, blant annet monsunen. Naturlig nok er klimaendringer høyt på den politiske dagsorden i arktiske land, men også land utenfor Arktis har nasjonale strategier for klimatilpasning som inkluderer påvirkningene som endringene i Arktis gir.
Arktis er ikke isolert
Det globale naturmiljøet og klimaet er forbundet gjennom sirkulasjonssystemer i atmosfæren og i havene. Økning i klimagasser og andre menneskeskapte aktiviteter forårsaker sterkere oppvarming i nord, fordi snø og is reflekterer sollys godt. Når hvite overflater, som snø og is, smelter og erstattes med mørke overflater, som vegetasjon og hav, blir energien fra sola i større grad absorbert av jordoverflaten. Dette endrer energibalansen og gir større oppvarming i Arktis enn andre steder på jorda. Så selv om det meste av oppvarmingen i Arktis skyldes globale utslipp av klimagasser, er Arktis mest påvirket. I dag er temperaturøkningene i Arktis minst dobbelt så høy som det globale gjennomsnittet, og den øker jo lenger nord man kommer. Noen klimamodeller anslår en oppvarming på 8–10 °C i enkelte deler av Arktis innen slutten av århundret dersom den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 2 °C.
De raske klimaendringer i Arktis påvirker i sin tur andre områder på kloden gjennom de samme atmosfæriske og oseaniske prosessene som påvirker Arktis i utgangspunktet. Dette betyr at det som skjer i Arktis ikke forblir i Arktis. For eksempel viser forskning at rundt 10 % av variasjonene av monsunen i India (når den inntreffer, varighet, intensitet og lokalitet) er koblet til endringer i arktisk havis. Ekstremvær i Kina og Singapore er delvis forårsaket av kalde arktiske luftmasser, og disse landene må styrke sin infrastruktur for å beskytte seg mot kraftig havnivåstigning. Slike sammenhenger viser hvor viktig det er at land utenfor Arktis gjør hva de kan for å redusere klimaendringene i Arktis.
Status for klimaendringer i Arktis
FNs klimapanel oppdaterer kunnskapen om klimaendringer ca. hvert femte år og gir beslutningstakere et oppdatert kunnskapsgrunnlag om status, utvikling, konsekvenser, fremtidsrisikoer, forslag til klimatilpasning og reduksjon av klimagasser. Faglig sikkerhet («confidence») uttrykkes på en skala fra svært lav sikkerhet til svært høy sikkerhet. I løpet av de siste tiårene har global oppvarming ført til stort tap av is fra Grønland og isbreer (svært høy); reduksjoner i snødekning (høy); redusert utbredelse og tykkelse på havis i Arktis (svært høy); og økt permafrosttemperatur (svært høy).
Noen plante- og dyrearter har økt utbredelsen og etablert seg i nye områder der isbreene har smeltet og den snøfrie sesongen blitt lengre (høy). Noen kuldetilpassede eller snøavhengige arter har fått redusert utbredelse, noe som øker sjansen for utryddelse, spesielt i høyereliggende strøk (høy). Tundraen blir grønnere på grunn av bedre vilkår for plantevekst (høy). Flere skogbranner og rask tining av permafrost, samt endringer i arktisk og fjellhydrologi, forsterker økosystemforstyrrelsene (høy). Tining av permafrost gir setninger på infrastruktur som bygninger, veier, og jernbaner, samt eroderer kysten og øker utslippene av klimagasser fordi metan og karbondioksid er lagret i frosset jordsmonn.
I havet utsettes mange arters habitater for endret geografisk utbredelse og sesongmessige aktiviteter for å tilpasse seg et varmere hav, endring av havis og oksygentap (høy), med endringer i artssammensetning, mangfold og biomasseproduksjon av økosystemer som konsekvens.
Menneskelig påvirkning er høyst sannsynlig hovedårsaken til smelting av isbreer siden 1990-tallet og reduksjon av det arktiske havisområdet mellom 1979–1988 og 2010–2019 (nedgang på rundt 40 % i september og rundt 10 % i mars). Menneskelig aktivitet har med stor sannsynlighet bidratt til nedgangen i snødekket på våren på den nordlige halvkule siden 1950, og høyst sannsynlig bidratt til overflatesmeltingen på Grønlandsisen de siste to tiårene.
I 2011–2020 nådde det årlige gjennomsnittlige arktiske havisområdet sitt laveste nivå siden 1850 (høy), mens det arktiske havisområdet på sensommeren var mindre enn noen gang på de siste 1000 årene (middels). De siste 2000 årene har det ikke vært isbresmelting tilsvarende den som har vært målt siden 1950-tallet, og det er dokumentert at de fleste av verdens isbreer trekker seg tilbake (middels).
Uavhengig av faglige disipliner og synspunkter ser vi et klart bilde: Arktis blir varmere, med mindre is og endret biologi. Svært høye temperaturer i den eurasiske delen av Arktis våren og sommeren 2020 viser tydelig de sterke sammenhengene i det arktiske miljøet. Det arktiske klimaet har store årlige variasjoner. Til tross for en tydelig oppvarming kan vi forvente år der temperaturer og andre klimatiske parametere (f.eks. nedbør) avviker fra den generelle utviklingen.
Framtidig klimautvikling og klimatilpasning
Det er praktisk talt sikkert at Arktis vil fortsette og varmes opp raskere enn resten av kloden. I tillegg kan vi med høy sikkerhet også si at dette vil skje minst dobbelt så raskt som den globale oppvarmingen. Arktis vil sannsynligvis være fritt for havis i september minst én gang før 2050. Ytterligere oppvarming antas å forsterke tining av permafrost og tap av sesongmessig snødekke og isbreer (høy). Dessuten vil disse endringene bli større ved 2° C global oppvarming eller over, sammenlignet med 1,5° C (høy).
Isbreer vil fortsette å smelte i flere tiår eller århundrer (veldig høy). Tap av karbon fra permafrostområder som følge av tining er irreversibelt på hundreårsskalaer (høy). Tap av is gjennom det 21. århundre er så godt som sikkert for Grønlandsisen, og det er med høy sikkerhet at det totale tapet av is fra Grønlandsisen vil øke med økte utslipp av karbondioksid. Det arktiske miljøet har vært stabilt i årtusener, men det siste århundret har Arktis opplevd endringer i miljøforhold, økonomi, demografi og koblingen til det globale systemet. Det er vanskelig å forutsi et endepunkt, men det er rimelig å anta at trendene som allerede er tydelige, vil vedvare.
Arktis og planeten vil fortsatt varmes opp. Permafrost, havis, isbreer og innlandsisen på Grønland vil smelte. Plante- og dyrearter vil migrere nordover eller dø ut hvis habitatene deres ødelegges. Mennesker er tilpasningsdyktige, i stand til å leve i de fleste miljøer som finnes på jorden, og skreddersyr løsninger for å beskytte seg mot varme, kulde, flom, tørke og ustabile forhold. Så, hvilke scenarier bør vi forvente og forberede oss på å håndtere?
Arktis vil fortsatt ha vinter, selv om den blir mildere. Somrene vil også bli varmere og føre til hyppigere og mer ekstreme naturhendelser. Når oppvarmingen på vinteren øker, vil permafrosten sakte, men uunngåelig tine. Dette vil markere begynnelsen på store endringer i økosystem og infrastruktur. Selv om vi kan være i stand til å designe tekniske løsninger som fanger opp varmeenergi i permafrosten og frigjøre den til luften – og dermed effektivt opprettholde frossen mark under viktige infrastrukturer – kan vi ikke beskytte hele økosystemer, lange kystlinjer eller dyreliv. Og selv om mennesker og samfunn kan være i stand til å beskytte infrastruktur som bygninger, flyplasser, broer og veier, vil det være umulig å stoppe endringene på miljøet rundt oss. I havet vil vi oppleve lignende grunnleggende endringer, som havoppvarming, havforsuring, havnivåstigning, økosystemendringer og havissmelting.
Klimaendringene forandrer Arktis slik vi kjenner det. Selv om det er usannsynlig at Arktis vil gjennomgå alvorlig miljøforringelse eller katastrofe i løpet av de neste 15 årene, vil utviklingstrekkene stadig bli tydeligere.
Konklusjon
Arktis rammes først og sterkest av globale klimaendringer – derfor kan området sees på som verdens termometer. Arktis står allerede overfor grunnleggende og raske endringer, og innen 2050 vil våre nordligste områder ikke lenger være et helårlig frosset område med sterke begrensninger på menneskelig aktivitet. Økt tilgjengelighet vil føre med seg nye økonomiske muligheter, og kan føre til en «normalisering» av Arktis i næringsmessig forstand. Samtidig vil klimaendringer fortsette å påvirke marine økosystemer og utfordre arktiske samfunn på utallige måter. Tining av permafrost representerer ikke bare en alvorlig trussel mot infrastruktur som bygninger, veier, rørledninger og jernbaner, det slipper også ut drivhusgasser som er lagret i frossen jord. Dagens smelting av havis, økende temperaturer, ekstremvær, havnivåstigning og endrede marine økosystemer varsler endringene som ligger foran oss.
FRA DEN GANGEN ARKTIS VAR SOM DET SKAL VÆRE. Tegning og julehilsen fra Fridtjof Nansen til besteforeldrene til Nina Gjerde, medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon.