Mens temperaturen på kloden går til værs, trikser den norske regjeringa med klimaregnskapet for å unngå vanskelige valg. Det mener klimaforsker Frans-Jan Parmentier, som er særlig kritisk til planen for en enorm økning i bruken av biodrivstoff i transportsektoren. Dette er klimatiltak på papiret og ikke i virkelighetens verden.
Temperaturen rett til værs
Av Frans-Jan Parmentier
Hvis du har tilbrakt sommeren i Norge, har du kanskje ikke fått det med deg, men det har vært veldig varmt på kloden i det siste. Globalt hadde vi allerede den varmeste juli og august som er målt noensinne, men september tar kaka. September 2023 var like varm som en vanlig juli– den forrige rekorden er slått med en halv grad. Et så stort avvik har aldri blitt målt før – i noen av årets måneder. Gjennomsnittstemperaturen fra januar til og med september er nå 1,4 grader høyere enn før den industrielle revolusjonen. 2023 er på god vei til å bli det varmeste året noensinne, og vi nærmer oss urovekkende fort undergrensen i Parisavtalen – 1,5 grad.
For klimaforskere er det foreløpig en gåte hvor den store og plutselige oppvarmingen kommer fra. Delvis kan den forklares med en endring i havstrømmene på grunn av en kommende El Niño. Men årsakene til annen ekstrem oppvarming, som i Nord-Atlanteren og øst for Japan, er langt mer uklare. Én ting er likevel krystallklart: Uten den enorme økningen i drivhusgasser i atmosfæren, hadde ekstremene vi ser nå ikke vært mulig.
Regjeringens grønne bok
Situasjonen er likevel ikke håpløs. Om verdenssamfunnet får til å kutte utslippene av drivhusgasser til null, vil jorda ikke lenger bli varmere. Vi kan altså sørge for at det ikke blir enda verre enn de mange hetebølgene, tørkeperioder og flommer som har herjet i år. En mager trøst, kanskje, men 1,4 grader oppvarming er bedre enn 1,5, og 1,5 er bedre enn 1,6.
Hvordan Norge skal begrense utslippene for å bidra til å stoppe oppvarmingen, ble nylig lagt fram i regjeringens «Klimastatus og -plan» (også kalt «Grønn bok»), som ble presentert samtidig med statsbudsjettet. Det nye i planen er at det er tegnet opp omfattende planer for såkalte ikke-kvotepliktige klimagassutslipp, som særlig innebærer utslipp fra landbruk, veitrafikk og annen transport. De nye tiltakene må få ned utslippene med 6,4 millioner tonn CO₂, sammenlignet med eksisterende planer.
Biodrivstoff – teori og praksis
Det høres bra ut. Men en tredel av kuttene må komme fra en høyere andel biodrivstoff i transportsektoren. Ideen er at ved å bruke mer biodrivstoff, så vil CO₂-utslippene gå ned, fordi dette ikke kommer fra fossile kilder. Når man brenner biodrivstoff, som er laget av planter, slippes det ut CO₂. Men når man planter på nytt, blir den CO₂-en bundet opp igjen og sirkelen er sluttet. Det er teorien – dessverre er det mer gjenstridig i praksis.
Grønn bok anerkjenner selv at det finnes store problemer knyttet til biodrivstoff. Jeg siterer: «Når etterspørselen etter landbruksprodukt auke, som råstoff til konvensjonelt biodrivstoff, trengs det meir areal til produksjon, som i mange tilfelle er drenering av myr og hogging av regnskog.» Og: «Biodrivstoffet Noreg bruker mest av i dag, biodrivstoff basert på såkalla B-råstoff, i hovudsak laga av slakteavfall og brukt frityrolje, har også problematiske sider. Dette er til dømes risiko for auka avskoging grunna press på matjord.» Med andre ord: konvensjonelt biodrivstoff har enormt mange negative bieffekter, som ikke løser klima- og naturkrisa, men faktisk kan gjøre den verre.
Regjeringen glatter over dette ved å si at de gjerne vil bruke avanserte biodrivstoffer basert på «A-råstoff», som biprodukter fra skogbruket. Dette er mer bærekraftig, men det finnes rett og slett ikke nok slikt materiale tilgjengelig – og det er også langt dyrere. Samtidig planlegger regjeringen for en enorm økning i bruken av biodrivstoff. Det er egentlig ingen annen mulighet enn at dette må komme fra konvensjonelle kilder, med alle negative følger det innebærer.
Men det er ikke nok. Regjeringens grønne bok spinner videre på eventyret. Jeg siterer igjen: «Verken avansert eller konvensjonelt biodrivstoff gir utslepp i den norske utsleppsrekneskapen.» Med andre ord: Regjeringen lager planer for å bruke biodrivstoff, som de godt vet at fører til avskoging og ødeleggelse av myr – men de faktiske CO₂-utslippene fra dette stryker de bare fra regnskapet. Ja, sånn er det lett å nå klimamålene sine.
Ondets rot: Olje og gass
Det finnes gode ideer i Grønn bok også. For eksempel å tilpasse fôret til kyr og andre drøvtyggere, slik at disse vil slippe ut mindre metangass. Metan er en veldig sterk drivhusgass, og husdyr er ansvarlig for en tredel av all metanutslipp fra menneskelig aktivitet. For øvrig er det en utbredt myte at det er på grunn av dyras avføring. Brorparten av kuas metanutslipp kommer fra den første magen. Rap heller enn promp altså, men det er en avsporing. Kravet om nytt fôr er basert på solid forskning, blant annet fra NMBU. Slikt skulle jeg likt å se mer av: Å bekjempe utslippene ved kilden, og ikke bare stole blindt på ubrukelige lappemidler som biodrivstoff for å holde i stand forbrenningsmotoren.
Mens temperaturen på kloden går rett til værs, trikser regjeringen med regnskapet for å unngå vanskelige valg, for eksempel rundt olje- og gassindustrien. At regjeringen med åpne øyne fremmer biodrivstoff som ødelegger naturen er ikke klimapolitikk, men det motsatte: Det er å fyre opp under klima- og naturkrisa.
(først trykt i Klassekampen 16.10, etter tillatelse fra forfatteren)