Hvis folk stemmer slik det lønner seg for dem, så må vi faktisk ta konsekvensen av det, mener sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Da trenger vi et avgiftssystem som bygger på klima- og miljøhensyn – slik at det blir økonomisk rasjonelt å være miljøvennlig. Dette er noe vi kan i Norge, og har tradisjoner for. Så hva venter vi på?
Professor Thomas Hylland Eriksen er mest kjent for sin forskning om etnisitet, nasjonalisme og globalisering – og som ivrig samfunnsdebattant. Han har lenge vært opptatt av miljø og klima, og skrev i 2011 boka «Søppel: Avfall i en verden av bivirkninger». Artikkelen er tidligere publisert på NRK Ytring.
ANNERLEDESLANDET
Å søke råd fra Norge om klima- og miljøpolitikk er som å gå til Saudi-Arabia for å lære om kvinners rettigheter. Men noe viktig kan vi gjøre, og det kan gjennomføres.
Norge slapp ikke til på FNs klimatoppmøte 20. september (Climate Ambition Summit, red.), ettersom landet ikke hadde ‘noe konkret å komme med’. Det er ingen grunn til å være overrasket. Nylig ble det kjent at Ecuador avvikler oljeutvinning i Amazonas. Norske myndigheter har derimot forsikret velgere og industri om at letingen etter nye forekomster vil fortsette med full styrke.
Generalsekretær Antonio Guterres har tidligere uttalt at de farlige kreftene ikke er klimaaktivister, men aktørene som fortsetter å utvide produksjon av fossilt brennstoff.
I STORBRITANNIA møter Rishi Sunak nå hard kritikk fra hele det politiske spekteret. Grunnen er blant annet at han går inn for å følge samme politikk som norske myndigheter, altså å støvsuge Nordsjøen etter mer olje og gass. Kritikerne, også fra hans eget parti, påpeker at det da vil bli umulig for Storbritannia å oppfylle sine klimaforpliktelser.
Norge er blitt et annerledesland. Vi har forpliktet oss til å verne 30 prosent av landarealene og vannarealene innen 2030. Man skulle tro at dette ville være lett i et så tynt befolket land med en lang kyst. Faktum er at under 5 prosent av havet er vernet. For landarealene ser tallene bedre ut – 17 prosent – men det dreier seg primært om stein og is. Av de økologisk verdifulle skogene er tallet rundt 5 prosent.
Klima- og miljøpolitikk må ses i sammenheng. Begge handler om vårt forvaltningsansvar, verdigrunnlag og fremtidsvisjoner.
NORSK IDENTITET er forankret i kjærligheten til norsk natur, og et råd jeg ofte har gitt innvandrere, er å gå mest mulig ut i naturen for å oppnå nordmennenes respekt.
Nå ser det ut til at vi er tvunget til først å ødelegge naturen for så å kunne glede oss over den. Landet blir perforert av veier, hytter, kjøpesentre og annen infrastruktur som gjør det komfortabelt for flest mulig å nyte naturen. Dermed blir det vanskelig å leve opp til forpliktelsene.
I andre akt av Peer Gynt tilbyr Dovregubben Peer å bli rispet i øyet slik at den lurvete hulen kan fremstå som et tiltalende slott. Å leve i Norge kan til tider oppleves som å ha blitt rispet av trollsplinten. Her er det bare to fotballspillere i engelsk liga som teller, og norsk fossil industri bidrar til at verden kan nå sine klimamål.
Følgelig er det ikke overraskende når meningsmålinger tyder på at det er flere klimaskeptikere her enn ellers i Europa, og at de fleste går inn for fortsatt utvinning av olje og gass.
Ved siste valg stemte én av seks på et av de grønne partiene Venstre, MDG og SV. Vårt karbonfotavtrykk per innbygger er nå dobbelt så høyt som svenskenes. Vi har med andre ord en jobb å gjøre. Her kommer et forslag.
FOR NOEN ÅR SIDEN gjorde jeg feltarbeid i den australske industribyen Gladstone. Byen er marinert i fossilt brennstoff, og det er gode penger å tjene på kull, gass og aluminium. Miljøbevegelsen står svakt. Samtidig er Gladstone en av byene i landet der flest har solcellepanel på taket. Jeg snakket med en solcelleentreprenør om dette, og han bekreftet at de hadde nok å gjøre.
– Men, innvendte jeg, – de grønne får praktisk talt ingen stemmer her i byen?
Han klappet seg på baklommen. – Folk stemmer med lommeboken. Det er et enkelt regnestykke. Fem år etter at du har installert solcellepaneler, går du i overskudd.
Dette prinsippet gjelder trolig også her. Når nordmenn blir spurt, svarer de fleste at klima og miljø er viktig for dem, og likevel stemmer flertallet for partier som begeistret bygger ned natur og utvider den fossile virksomheten, begge deler i strid med avtaler Norge har undertegnet. Det er ikke rart at Norge ikke fikk tale i FN.
I POLITIKERDEBATTENE før kommunevalget syntes nesten alle å være enige i at noe måtte gjøres, men ingen hadde realistiske løsninger.
Riktignok er det transport, landbruk, bygningsbransjen og industrien som står for de største utslippene og inngrepene, men personlig forbruk har også betydning, og får ringvirkninger i andre sektorer. En halvering av forbruket ville merkes på både klima og miljø.
I Norge har vi lange tradisjoner med indirekte beskatning av forbruk som anses som luksuriøst, unødvendig og skadelig. Derfor er biler, tobakk og alkohol dyre varer her. Et avgiftssystem som konsekvent bygget på klima- og miljøhensyn ville føre til at det ble økonomisk rasjonelt å være miljøvennlig.
I et slikt system ville det ikke være forbudt å reise på ferie til Thailand eller spise vellagret argentinsk biff, men det ville bli mye billigere å dra til Värmland og spise betasuppe laget på lokale råvarer.
EN KLIMA- OG MILJØBASERT AVGIFTSPOLITIKK ville ligge direkte i forlengelsen av tidligere politikk, men denne gangen med mål om å nærme seg landets internasjonale forpliktelser overfor planeten og kommende generasjoner.
Den åpenbare innvendingen er at de rike ville kunne leve som før. Svaret er at årsaken til dette misforholdet er sosial ulikhet og ikke avgiftspolitikk, og det finnes andre verktøy for å redusere den. De må tas i bruk, i likhet med tiltak som kan sørge for at de millioner av voksne og barn som lager klær for billigkjedene ikke ender som tiggere.
Hvis Norge går foran med en radikal avgiftspolitikk langs disse linjene, vil vi iallfall på ett viktig område kunne bli et annerledesland på en annen måte enn nå. Og våre barnebarns barnebarns barn vil kunne betrakte oss i bakspeilet som noe annet enn egoister som reiste til helvete på første klasse.