Framtiden trenger at alle samfunnsaktører samarbeider om en verdibasert og bærekraftig forvaltning av ressurser, både i Norge og globalt. Det gjelder også et framtidsrettet jordbruk, hvor miljø og klima må verdsettes høyere enn i dag, skriver Lillian Eriksen fra ForUM og Gjermund Stormoen fra BKA i et innlegg i Dagsavisen.
Av Lillian Bredal Eriksen, seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø og Gjermund Stormoen fra Besteforeldrenes klimaaksjon
Tap av naturmangfold er et like stort problem som menneskeskapte klimaendringer. Dette lå til grunn da naturtoppmøtet i Montreal vedtok en ny naturavtale. Norge har forpliktet seg til å bevare 30 prosent av hav og land innen 2030.
Dette vil, og må, ha konsekvenser for norsk landbruk. Landbrukspolitikken og dens virkemidler må i mye større grad sees i et «evighetsperspektiv», og i mindre grad styres av akutte problemstillinger.
Som mennesker er vi ikke hevet over naturen, men en integrert del av og helt avhengig av den. Ved å spille på lag med naturen, har jord- og skogbruk som få andre næringer mulighet til å bidra til å løse klima- og naturkrisa.
Men det krever at landbruket i større grad må baseres på kretsløpstenkning (sirkulærøkonomi). Bønder må verdsettes for å skjøtte naturen, slik at landbruket også i framtida kan levere de mange og varierte økosystemtjenestene som vi er helt avhengig av.
Norsk landbruk må ikke reduseres til volumproduksjon av mest mulig mat og tømmer til lavest mulig pris. Bonden må i større grad godtgjøres for arbeidet som naturforvalter, og ikke bare som en del av forsyningstjenesten av nødvendige råvarer.
Staten må erkjenne og støtte opp om landbrukets bidrag til å verne om verdier som et sunt jordsmonn, kortreist mat, god dyrevelferd og levende kulturlandskap.
Store offentlige innkjøpere, som stat og kommune, må støtte målene i landbrukspolitikken gjennom handling. Måten maten vår er produsert på må tillegges større vekt.
Offentlige innkjøpere må kunne stille krav til råvarene de kjøper inn, og velge kortreist mat i kommunekantinen eller norske grønnsaker i eldreomsorgen. Stat og kommune må kunne velge matvarer produsert med metoder som bygger opp jordsmonn, forbedrer jordhelse og bidrar til karbonfangst. Det kan de ikke i dag.
Et landbruk i et evighetsperspektiv er vårt felles ansvar. Men for at vi skal kunne ta ansvar, må Stortinget ta politiske grep og følge opp med lovverk som muliggjør dette.
Slike grep kan danne et bedre grunnlag for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Dette er også viktig for å ivareta vår egen og andre lands matsikkerhet og selvforsyning, noe krigen i Ukraina har vist med all tydelighet at er nødvendig.
Landbrukssektoren har allerede selv tatt grep, og det er igangsatt og utviklet noen systemer som er nødvendige for å kunne legge godtgjørelse for økosystemtjenester til grunn i landbrukspolitikken.
Men det er ikke nok, både systemer og politikken må videreutvikles. I tillegg må det settes i gang et utredningsarbeid for å finne fram til flere gode løsninger for hvordan et framtidsrettet og bærekraftig landbruk skal se ut, og hvordan bønder som naturforvaltere kan honoreres.
Dette er et felles ansvar og et felles arbeid, som sivilsamfunnet, politikere, bønder og forbrukere må løse sammen.
Det handler jo bare om maten vi spiser, luften vi puster inn og jorda vi går på.
Disse tankene ligger til grunn for Forum for utvikling og miljø sitt innspill til årets jordbruksoppgjør.