Spriker for mye?

Øyvind Wistrøm er typen som kommer ned på beina. Hvordan nedslaget skal bli på landsmøtet i Stavanger, er nestlederen i BKA likevel usikker på, etter at han i Drammen i fjor presenterte arbeidet med strategiplan. Akkurat nå er han redd organisasjonen er i ferd med å gape både for høyt og for bredt. – Klarer vi å samle de sprikende staur?

En mangfoldig organisasjon

Øyvind bor i Horten. Han er utdannet biolog, men har variert yrkeserfaring fra media til turisme før han de siste 30 år har undervist i natur- og miljøfag samt internasjonal politikk i lærerutdanninga på Universitetet i Sørøst-Norge. Han har jobbet for FN i flere perioder både i Gaza og i Ukraina. Erfaringene fra store og kompliserte konflikter og prosjekter – der man ikke alltid vet hva som befinner seg rundt neste sving, har han tatt med seg inn i BKA, og i nestledervervet som han påtok seg kort tid etter at han kom inn i landsstyret for to år siden.
– Det ble raskt klart for meg at BKA er en enda mer mangfoldig organisasjon enn jeg hadde tenkt. Hvis du ser på hva lokallagene våre driver med, er det alt mellom himmel og jord, fra opplysningsarbeid om klima og natur til klesbyttemarked, pedagogisk tenkning i forhold til barn og barnebarn, samferdselspolitikk, anti-atomvåpenkampanjer og debattkvelder om kommunal arealplanlegging.

Med begrensa kapasitet

– Alt dette er jo supert i seg selv og absolutt relevant, sier Øyvind. – Spørsmålet er kapasitet. Vi er en relativt liten forening med ca 7000 medlemmer hvorav kanskje 5 % er aktive. Med en 80 % generalsekretær, en 50 % sekretær og et par mindre stillinger til lager og regnskap, – og et landsstyre som først og fremst er «politisk-administrativt» og ikke arbeidende, så må vi kanskje innse våre begrensinger. Altså være litt nøye med hva vi fokuserer på, slik at det ikke blir hummer og kanari der vi egentlig ikke får til noe spesielt, fordi vi sprer oss for mye. Oppgaven vår er jo å sette vårt tydelige generasjons- og besteforeldrestempel på klimaengasjementet, og gjøre BKA til en slagkraftig organisasjon der vi kan får størst mulig effekt ut av det.
– Og det er her arbeidet med strategi- og handlingsplan kommer inn?
– Ja. Vi må finne ut av «hvem vi er» og hvor nettopp vi har påvirkningsmulighet. En strategiplan skal jo være en plan for hvordan vi vinner, for å si det sånn. Da må vi bestemme og prioritere i forhold til hva vi skal vinne, og deretter hvordan vi skal vinne. Dvs vi må også finne ut av hvor vi er sterke og hvor vi har våre svakheter og hvilke ressurser vi har til rådighet.
– Den overordnede strategien som vi har kommet fram til, er jo bra. Den sier hva vi skal gjøre, – informere, engasjere, involvere etc. Vi har også definert  en rekke relevante mål- eller handlingsområder. Men akkurat hva og hvordan vi må prioritere, er litt mer utfordrende. Så langt har vi laget en meget god ønskeliste. Men det er som ønskelista til jul: hva du får i gaver, avhenger av hvor snill du har vært, hvor mange du får gaver fra og hvor rike de er. Her ligger det noen begrensinger, som vi vet. Vi må rett og slett stikke fingeren i jorda, og legge noen realistiske arbeidsplaner med tilhørende ressurser.

For alle gode formål?

– Hvis du blir bedt om kort å si hva som er essensen i landsstyrets forslag til handlingsplan, hva svarer du da?
– Ja, da får jeg litt problemer, altså. For jeg oppfatter ikke at det har blitt gjort noen egentlige prioriteringer. Så langt har vel landsstyret ikke kommet med annet enn en lang liste over gode formål og viktige temaer, et slags smørbrødfat som medlemmene kan forsyne seg fra. Det sentrale spørsmålet blir derfor hvorvidt BKA skal samle seg om noen få hovedsaker og avsette ressurser, dvs. personer og penger, til noen få aktiviteter og tiltak, eller spre seg ut over mange gode formål. Med fare for ikke å få skikkelig slagkraft i noen av dem.
– Det er til landsmøtet og behandlingen av strategi- og handlingsplan kommet inn flere forslag som går i ulike retninger. Ett av dem for et prosjekt «Klimaglede for alle», og går ut på å skape «dype og meningsfulle endringer i organisasjoner og samfunn». Hva sier du til slike innspill?
– Jeg skal ikke si for mye før vi får diskutert det i fellesskap. Men jeg er opptatt av at vi må være forsiktige med hva vi krever av oss selv eller vil gjøre. Vi er en organisasjon for eldre som har klima og natur som fokus. Vi er verken en livsstilorganisasjon eller et politisk parti som har meninger om alt mulig. Vårt varemerke må være åpenhet og et enkelt inkluderende budskap. Hvis vi har tenkt å vokse og bli flere medlemmer, er det viktig at vi ikke oppleves som noe for de spesielt interesserte. Jeg kan se at med alle målområdene som er tatt med i handlingsplanen, så kan BKAs aktiviteter også fokusere på personlig utvikling og fordyping, etc. Men jeg føler vel at vi lett kan komme på viddene i forhold til kjerneoppgavene våre som en tverrpolitisk pressgruppe.

Har ikke alle løsninger 

– BKA kaller seg en ‘aksjon’. Men er det ikke en fare for at vi lar oss oppsluke av våre egne planer, – slik at vi ikke greier å respondere og aksjonere raskt og effektivt på det som til enhver tid skjer i samfunn og politikk?
– Det kan du nok ha rett i. Det er lett å bli seg selv nok, også for en organisasjon. Det er jo ikke BKA som setter den politiske dagsorden, og vi har heller ikke nødvendigvis alle løsningene parat. Vår jobb er å oppmuntre og presse politikerne til å gjøre noe som monner. Utslippene må ned! Og da er spørsmålet: Hva slags aktiviteter og former for mobilisering er det som fungerer best? Vi vet jo at mye av det som blir omtalt i handlingsplanen, er det andre som har helt andre ressurser og forutsetninger for å «utrede» enn oss: Naturvernforbundet, FIVH, WWF m.fl.
– Til slutt, Øyvind, hva tenker du er det viktigste med Besteforeldrenes klimaaksjon? Hvorfor er det verd å bruke så mye tid og krefter på denne organisasjonen som du og jeg og mange andre gjør?
– Siden jeg ble engasjert i BKA, har jeg – ved siden av styrearbeidet – brukt mye tid på de naturkursene som vi organiserer for besteforeldre her i Vestfold, dvs hvor vi fokuserer på hvordan besteforeldre kan være sammen med barnebarn i og om natur, og samtale om de store spørsmålene som klima og miljø. Det vi har erfart der, er det helt spesielle forholdet som er mellom besteforeldre og barnebarn, og hvordan de kan gjøre ting sammen for en bedre framtid, med undring, nysgjerrighet og konkret handling. Det at besteforeldre uselvisk engasjerer seg i denne framtiden, tror jeg er det helt spesielle med BKA.  Da er det kanskje ikke å utvikle de sofistikerte og ekspertbaserte løsningene det viktigste vi kan gjøre, men at vi gjennom konstruktiv aktivisme inkludert krav til politikerne, påpeker at nettopp vi eldre vil ta ansvar for verdens og våre barns framtid.