Kristentro og klimakamp

Vår bokanmelder Ivan Chetwynd har lenge hatt lyst å skrive noe om kristendom og tro som utgangspunkt for miljøengasjement. Han har en mastergrad i teologi fra universitetet i Cambridge. Mange års erfaring som metodistprest i Nigeria, Danmark og Norge. Et nytt tidsskrifthefte og en ny bok har inspirert ham til å gripe pennen fatt.

St Sunniva nr 2/2022. Tema: Klima. (Norsk kvinnelig teologforening)

Fredrik Ivarsson og Annika Spalde. Med alla levande varalser. Hopp och motstånd i klimatkrisen skugga. (Argument 2022)

Et helhetlig syn på skapelsen
Ivan Chetwynd

Hvorfor bør kristne være opptatt av naturen rundt seg, og av klima- og naturkrisen? – Fordi «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1,14). Og dette fikk konsekvenser, skriver teolog Bengt Hubendick: «Jesus gikk på do. Han blødde, svettet og gråt … Kroppsvæsker og materie vender tilbake til jorden. Disse blir brutt ned i mindre molekyler, som i sin tur blir byggeklosser for nye planter. Plantene blir spist og molekylene blir benyttet i andre dyr og mennesker. I tillegg skiftes kroppens celler ut jevnlig – så mange som 98 % i løpet av et år. Kroppen til Jesus, Guds Sønn, er blitt en del av den biologiske kretsløp som omfatter alt liv på jorden.»[1]

Den ortodokse helgen Skt Isaac den store (ca 350–440) sa det slik: «Verden er blitt blandet med Gud, skapelsen og Skaperen er blitt ett.»

I Vesten har man tenkt at virkeligheten er i tre deler med vanntette skott mellom dem: Gud øverst, deretter mennesket, og nederst på rangstigen alle andre livsformer. Men ifølge Hubendick er skottene ikke vanntette, Gud er blandet i alt. Og selv om mange i dag ikke tenker på Gud, tar man det som en selvfølge at mennesket er hevet over ander skapninger. Alle dyrene og øvrige skapninger er til for å tjene mennesker og oppfylle våre behov – eller begjær.

Denne holdningen kan spores tilbake til Vestens tolkning av Bibelens skapelsesberetning. Gud sa til Adam: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» (1. Mosebok 1,28) I gamle oversettelser het det «herske over …» Men i dag har teologer begynt å betrakte Guds ord til Adam som et oppdrag, ikke en fullmakt. Det er meningen at mennesket skal ta vare på den øvrige skapelsen; erkjenne at dyr (og planter) har en egenverdi som vi bør respektere. Ja, vi burde kommunisere med dem, forsøke å oppfatte deres behov og gjøre hva vi kan for at de skal trives.

Dette helhetlige syn på skapelsen har fått betegnelsen økoteologi. To utgivelser i 2022 gir uttrykk for dette, en svensk bok, Med alla levande varalser og det norske feministteologiske tidsskrift St Sunniva #2/2022, med klima som tema. Tidsskriftet fester inntrykket av at økoteologi er mer utbredt i Sverige enn i Norge: det inneholder 21 sider på norsk og hele 67 sider på svensk samt 15 sider på engelsk skrevet av en svenske.

Økologisk tenkning hører med til samisk tradisjon, og flere av innleggene i St Sunniva utdyper nettopp samisk tro. Fredrik Lidé setter dette i en bibelsk sammenheng ved å påpeke at Bibelens mange bilder av forholdet mellom sauer og gjetere kan overføres til rein og reingjetere. Profeten Ezekiel er opptatt av «god beitemark» (34,11-16). Å finne den gode beitemarken er et samarbeidsprosjekt mellom dyrene, gjeteren og selve marken. Og alt er «en enhet favnet og gjennomstrømmet av Guds nærvær».

At selve marken betraktes som en aktør hører nok sammen med det samiske begrepet ulddat, som Lovisa Mienna Sjøberg skriver om i St Sunniva. Ulddat er de underjordiske, de usynlige, en del av skaperverket som nettopp er usynlig, og som finnes også i ikke-samisk folketro, noe som Simone Kotva skriver om. Det er kanskje mer mellom himmel og jord enn vi er klar over.

I 2014 vekket det oppsikt – også i form av et innslag i Dagsnytt atten – da Sametinget skulle oppfører en ny kontorfløy og fikk Statsbygg til å sove på tomten først for å få tillatelse til å bygge der, en vanlig samisk tradisjon; man skal ikke bare ta seg til rette. Innslaget i Dagsnytt atten førte til overbærende smil fra NRK-personalet, men sametingsdirektøren kom til slutt med et lite stikk på vei ut av studioet: Han hadde lagt merke til at det ikke var noe rad 13 på flyet sørover … Jeg fikk vite om denne hendelse gjennom Tore Johnsen, Norges ledende samiske teolog, som bidragsyterne i St Sunniva også henviser til.

Å lese Bibelen

Klima- og naturkrisen fordrer at vi leser Bibelen på en ny måte. I tillegg til Fredrik Lidés tolkning av Ezekiel inneholder St Sunniva eksempler på økoteologiske bibelstudier forklart av Tina Nilsen, mens Solveig Weisser analyserer Jobs bok kap. 39, og viser hvordan dyr fremstilles med egenverdi uavhengig av deres forhold til mennesker.

I Med alla levande varelser går Fredrik Ivarsson gjennom hele Bibelen ut ifra det økoteologiske perspektivet. Bibelen skal ikke leses individualistisk med mennesket i sentrum, slik tilfellet har vært i vestlig kristendom. «Bibeln är inte en berättelse om Gud och människan uten en berättelse om Gud och skapelsen og människan.» Og han viser at dette ikke er et nytt påfunn: «Den ekologiska läsningen av Bibeln är… både postmodern och mer ursprunglig.»

I en rekke korte kapitler presenterer Ivarsson hele Bibelen fra 1. Mosebok til Johannes’ Åpenbaring. Og underveis finnes flere innsikter som viser at Bibelen er stadig aktuell i dag. Jesus advarer for eksempel mot å gå på den brede veien som fører til fortapelse. Og hvem bygget brede veier på Jesu tid? Jo, den romerske okkupasjonsmakten, som bygde veier som hæren kunne marsjere på. Og hva slags brede veier finnes i dag? Jo, firefeltsmotorveier (til og med gjennom naturreservater!) som fører mot undergang når naturen ødelegges og klimaet forstyrres. Og den smale veien som fører til livet? – Kronglete veier og stier som Jesus og disiplene og vi kan rusle på i nærhet til naturen og ut til mennesker i periferien.

Å leve i Ånden

Men hvordan viser økoteologien seg i praksis? Gudstjenesten har alltid vært pulsslaget i de kristne fellesskaps liv: I liturgien møter Bibelens budskap livet i dagens verden. Og i dag er verdens liv preget av klima- og naturkrisen. Til tider kan dette komme til uttrykk i spesielle gudstjenester, og St Sunniva inneholder oppskriften for en klimamesse, baserte på en messe i Oslo domkirke i august 2021. Messen munnet ut i opptog til Høyesterett, regjeringskvartalet og Stortinget, med bønner: At «(regjeringen) tør ta tøffe og upopulære avgjørelser»; at «våre politikere velger rettferdighet og bærekraft framfor kortsiktig vinning». Veien fra kirkegang til politisk aktivisme kan (bør) være kort.

Pilegrimsvandringer har alltid vært en kristen øvelse – ja, turen til kirken søndag kan betraktes som en pilegrimsvandring. Men til tider har man brukt dager og uker på å vandre til spesielle steder. Det skjedde i 2021 med Pilgrims’ walk for future, en vandring fra Vadstena til Glasgow i forbindelse med klimatoppmøtet. Inntrykk fra dette er gjengitt i St Sunniva. Lederen for vandringen til Glasgow var Annika Spalde, medforfatter av Med alla levande varalser. I boken gir hun detaljerte oppskrifter for et helt «liv i Anden».

Spalde begynner med begynnelsen – for tretten milliarder år siden. For henne er den treenige Gud med i hele den utviklingen som har skjedd siden the big bang. Og dette er kjernen i økoteologi, ja, i all teologi, all kristentro. Jeg kan forstå de som har et problem med en slik tankegang. Men hva er alternativet? – At ingenting plutselig eksploderte og utviklet seg til et univers helt av seg selv og tilfeldigvis på en regelmessig måte som mennesker kan kartlegge og kaller naturlover? Hvis man synes at gudstro virker irrasjonell, burde man samtidig spørre om alternativene egentlig er mindre irrasjonelle.

Det viktigste moment i det åndelige livet, ifølge Spalde, er å bli kjent med naturen, fordi det er gjennom skapelsen at vi kan bli kjent med Gud. Livet i Ånden omfatter å se, feire og respektere skapelsen. Her er praktiske tips for moderne mennesker for hvem kontakten med naturen ikke er en naturlig del av dagliglivet.

Over 100 sider i Med alla levande varalser er viet til tidebønner for hver dag i tre uker. Tidebønner er jo også en religionsøvelse fra kirkens tidlige tid, et daglig supplement til søndagens gudstjeneste. De bygges rundt Davidssalmer, med antifoner – korte setninger som danner en ramme om salmen – en bibeltekst og bønner. Annika Spaldes korte avslutningsbønner er små perler som uttrykker tro i klimakrisens tid.

Spalde siterer og henter antifoner og ord til refleksjon fra mange kilder i den lange kristne tradisjon, ikke minst fra Hildegard av Bingen (1098–1179. Dette understreker Fredrik Ivarssons poeng at økoteologi ikke bare er noe nymotens. Det er heller Vestens individualistiske og prestasjonspregede tankegang i de siste århundrene som er et avvik. Og vi har bruk for økologiske trosformer i en tid truet av naturødeleggelser av samme omfang som i Bibelens fortelling om Noa. (Bokens tittel er hentet fra denne fortellingen, 1. Mosebok 9,10.) Men som Ivarsson påpeker, i dag kreves det mer av oss enn å bare bygge en båt.

[1] Den svenske økoteologen Bengt Hubendick, gjengitt av Tom Sverre Tomrem i Louk A. Andrianos og Tom Sverre Tomren, red. Contemporary ecotheology, climate justice and environmental stewards in world religions (Embla akademisk 2021) Min oversettelse fra engelsk.