Moral, tvil og fornuft

Tradisjonell moralfilosofi gir oss ikke så klare og tydelige holdepunkter som vi skulle ønske for å ta rett valg i klimakrisas tid. Hva gjør vi da? spurte filosof og samfunnsdebattant David Vogt i sitt foredrag for et godt besøkt årsmøte i BKA Bergen i går. Må vi kanskje tåle å leve med usikkerhet, og med å bli beskyldt for klimahykleri?

Forsvar for hykleriet

Alle hater hyklere – folk som sier én ting og gjør noe helt annet. Undersøkelse viser at folk misliker hyklere mer enn løgnere, fortalte David Vogt, og ga et eksempel: En forsker som mener flyreiser er klimaskadelige, men likevel velger å ta flyet til en klimakonferanse i New York? Eller en som benekter fakta og tar samme turen? Resultatet blir jo det samme, en flyreise som skader klimaet.
– Konsekvensetisk er det altså ett fett om vi er hyklere eller ikke, argumenterte Vogt. Beskyldninga om hykleri skal vi derfor ikke ta så tungt. Den kommer dessuten gjerne fra folk som selv inntar en behagelig posisjon der de stiller seg likegyldige til den best tilgjengelige kunnskap, og derfor heller ikke trenger å ha skrupler i forhold til egen adferd, enten det gjelder flyreiser, kosthold eller personlig forbruk.

Kaste stein i glasshus

David Vogt holdt sitt foredrag for en organisasjon som i sin formålsparagraf har erklært og definert global oppvarming som en moralsk utfordring. Den moralske side ved saken er BKAs særlige «greie», som det ble sagt på møtet i Bergen. Problemet er at vi sitter alle i et glasshus der det singler hver gang vi kommer med et angrep på samfunnets handtering av klimakrisa. Hva er din egen rolle i det hele? Kan du selv med handa på hjertet universalisere dine valg, og med Emmanuel Kant ønske at alle andre mennesker gjorde det samme?
– I følge Vogt er det bare én av to ting å gjøre, hvis du vil unngå hykleri og dobbeltspill. Du kan gå ut av glasshuset og benekte dokumenterte sammenhenger. Eller du kan sitte stille og foreta deg minst mulig. For besteforeldre med ønske om å løse problemene, er dét ingen utvei. Vi må rett og slett leve med at våre krav og utspill slår tilbake på oss sjøl, og ta sjansen på å sette oss selv i et uheldig lys. Kants morallov er vel og bra, men heller ikke han ville gi bort alle pengene sine til de fattige. Da ville han jo bare selv bli fattig,

Viljen til det gode

Den tredje posisjon i moralfilosofien er Aristoteles: Han vender blikket mot personen som handler for å finne ut hva som kjennetegner gode handlinger. Gode mennesker gjør gode handlinger. Denne dydsetikken hevder altså at moralske vurderinger må fokusere mest på hvordan en person bør være og på hans holdninger.
– Vi besteforeldre har levd ei stund. Vi vet noe om hvor vanskelig livet er, og hvor lett det er å snuble i forhold til det vi helst vil oppnå. Så kanskje er det mest som Aristoteles vi tenker når vi snakker om klima som moralsk utfordring? Vi kan aldri kjenne de fulle konsekvenser av det vi gjør eller vil eller krever. Like fullt strever vi for at vi i fellesskap skal starte en reise mot ei framtid der vi gjør så godt vi kan, med de beste intensjoner – også om å lære av egne feil, og der ledestjerne og mål er stadig mer kollektiv fornuft. Er det ikke sånn?

I Bergen gikk vi alle heim til vårt før vi fikk diskutert disse store spørsmåla til endes. Men for en organisasjon som har tatt den kollektive moral inn på en så sentral plass som BKA, kjennes det veldig ålreit å bli utfordra av en kritisk filosof. David Vogt vil vi ha tilbake, og fortsette dialogen med! Det var ei fin stund!