– «Alt som er kjært tenker eg på! / Alt som er nært tenker eg på. / Stjernene, sola og månen tenker eg på.» Slike tanker er jo utgangspunktet for miljøengasjement, og dette var det første Ine Hoem sang på Lunsj og Lyrikk med klimablikk tirsdag 24. januar. Som alltid gikk det for seg i Bikuben i Det norske teatret, og til et lydhørt publikum.
Ines far Edvard Hoem var også invitert, men er opptatt med Romeo og Julie, der han skal spille Fyrsten av Verona – også på Det norske teatret. Derfor måtte Ine opptre alene, med farens tekster og sin egen musikk – noe hun klarte med glans.
Generasjonenes gang er jo viktig for BKA. Edvard Hoem våknet en natt og lurte på hvor barna hans var – og så for seg sin egen mor og far kave i snøvær i Romsdalen. Han hadde jo reist fra dem, og nå hadde hans barn reist fra ham. Han håpet de ville få et glimt av sine foreldre «mens vi går mot mørkret / i fokk og vind, i fokk og vind.» Det ble et vakkert dikt som Ine leste, og hun laget en vakker sang med et lignende poeng om sine egne barn: «Mi trøyst er dei ungdommelege smil. / Eg er hos det som veks og som blir til.»
Ine vokste opp i en leilighet i 5. etasje uten heis i en blokk på Grünerløkka, og hun skrev en sang som er en hyllest til byen. En sannhet som vi som bor på Grünerløkka eller Torshov kan nikke anerkjennende til: «Vi trenger ikke hage!» Vi kan jo gå ned til elva, og vi har flere fine parker!
Det ble en innholdsrik halvtime på teatret, som minnet om tidens gang og om mye som vi har kjært. Vi kan kanskje synge med far og datter: «…da ropar eg høgt av glede / og syng: Eg er enno til! / Eg tenker på alt som har hendt meg /og alt som eg veit og vil.»
Kjekt å lese! Vh