I det stille, helt gratis, tar norsk natur hvert år opp store mengder CO2. Det kan være nesten like mye som alt vi slipper ut, sier Harold Leffertstra. – Det snakkes om karbonfangst i energi- og kapitalkrevende anlegg der CO2 skal pumpes ned under havbunnen. Samtidig glemmer vi lett fotosyntesen som kan gjøre det samme bare vi lar naturen i fred!
Oppsiktsvekkende store tall
Harold Leffertstra er opprinnelig nederlender, men gjorde nordmann av seg for snart 50 år siden. Han har utdanning innen skogbruk og fornybar energi, og har arbeidet for Miljødirektoratet. Som pensjonist har han engasjert seg i BKA, og har nå skrevet en sammenfatning for oss om det vi vet om ‘naturen som karbonlager’.
Skog og myr og fjell og hei – alt det som utgjør vår natur i hele dens mangfold – er enormt viktig også for klima. Dette har vi visst lenge, men med rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» fra Norsk institutt for naturforskning (2020) har vi fått tall på det. Det er oppsiktsvekkende store tall. Det viser seg at karbonlageret summerer seg opp til sju milliarder tonn C eller 600 ganger karbonmengden i våre årlige CO2-utslipp fra forbrenning og industriprosesser!
Manglende karbonregnskap
– Fremdeles er det stor usikkerhet knyttet til slike tall som dette, sier Harold Leffertstra. Men poenget er at vi er så opptatte av det vi selv kan få til – av teknisk-økonomiske løsninger – at vi overser de langt viktigere naturprosessene som har foregått i millioner av år. Dermed kan vi også lett komme til å gjøre stor skade uten å være klar over det. Et eksempel er planer om å bruke skog til produksjon av bioenergi. På meget lang sikt kan dette ha en effekt i form av mindre CO2 i atmosfæren. Men da snakker vi om hundre år og mer – før mengden karbon som fjernes ved hogst, spesielt flatehogst, og nedbrytning i skogsjorda, igjen er fanget. Det har vi ikke tid til å vente på!
– Det er også betegnende at vi nå, i forbindelse med presset for utbygging av mer landbasert vindkraft, ikke har ordentlige beregninger som viser vindkraftens karbonregnskap, og hva som går tapt gjennom graving og sprenging og støping, bygging av anleggsveier, dreneringer av myr, osv.
Mye kan gjøres, heldigvis
– Vi kan og må utvikle jord- og skogbruksformer som opprettholder og helst øker karbonlageret, og samtidig tar vare på biomangfoldet, sier Harold Leffertstra. – Heldigvis er vi på god vei til å få slutt på den ukritiske utnytting og nedbygging av torvmyr, som er det suverent tetteste karbonlager i Norges natur. Men vi må også slutte med åpenbart sterkt skadelige tiltak som flatehogst av gammelskog.
– Den pågående nedbygging av jordbruksareal og matjord er selvfølgelig også uheldig, og gjør oss mer avhengig av avskoging og ødeleggelse av myr og våtmark, enten i Norge eller i andre land som Brasil og Indonesia.
Naturen har ikke bare verdi som karbonlager, og økosystemene skal ikke bare beskyttes med tanke på klima, understreker Leffertstra. – Tap av biomangfold og arter er i virkeligheten en like stor trussel som klimaendringene. En årlig nedbygging på 50 km2 kan høres ut som lite i forhold til Norges samlede landareal, men det har ført til en sterk fragmentering av naturområder. Videre fragmentering, spesielt fra veier og hytteområder er i dag trolig den største trusselen mot naturmangfoldet i Norge.
– Den gode nyheten er at vi kan gjøre noe med problemene, og det er ingen grunn til å vente. Nasjonale og lokale tiltak for vern av natur og bærekraftig arealbruk vil kunne gi en umiddelbar belønning i form av opprettholdt eller restaurert naturmangfold og landskap uavhengig av hva andre land eller regioner gjør.
Skog eller granplantasje? For å øke biomangfoldet og naturens karbonlager må skogbruket i Norge reformeres. Foto: Harold Leffertstra
Takk for god oppsummering! Det same gjeld vel for fjordane og havet?
Det er ganske oppsiktsvekkende at Norge ikke har tatt med skogens opptak av CO2 I sine kalkyler over Norges utslipp. Dette har samtlige land ellers gjort. Og i tillegg har vi jo en av verdens mest produktive kyststrekninger med planter og alger som også tar opp CO2. Dette gir ikke tillit til kravet om å redusere våre utslipp.
Det politiske Norge befinner seg mentalt langt unna dette. Karbonfangst er fortsatt Månelanding 2.0 i AP virker det som.
Men takk for interessant artikkel!
Takk, Harold for viktig kunnskap!
En kommentar til Otto Støver og Ingunn Elstad:
I de senere årtier har det vært et stort nettoopptak av CO2 i norsk skog som skyldes at det er relativt store områder med ung skog der tilveksten er stor. I flere århundre har vi hogget og tynnet ut skogen vår og dermed frigjort store mengder CO2, som dagens unge og hurtigvoksende skog nå tar opp igjen. I perioden 1955-1992 ble det årlig plantet mer enn 60 millioner trær som ledd i skogpolitikken. Trær som ble plantet i denne perioden har vært og er delvis fortsatt i sterk vekst, samtidig som avvirkningen – av økonomiske hensyn – har vært lavere enn tilveksten.
Det er denne situasjonen som er utgangspunkt i avtalen med EU og brukes som referansebane for opptak i skog. Bare opptak av CO2 utover referansebanen (som skyldes nye tiltak) kan godskrives til oppnåelse av utslippsforpliktelsen. Som i andre land.
Når det gjelder utviklingen av karbonlageret i kystsonen så er det ytterst få data. Det er imidlertid ikke gjennomført tiltak for å øke karbonopptaket. Forurensning, bunntråling, sanduttak og dumping av masser må imidlertid antas å ha en negativ effekt på økosystemene og karbonlageret.
Dette virker veldig optimistisk, og høres ut som det er litt i konflikt med det jeg har fått med meg som overordnet budskap, nemlig at vi forbruker mer av jorda enn den klarer å regenerere – slik at det er ikke bare å la naturen ordne opp. Sjekk f.eks. «Global Footpring Network» og se «Earth Overshoot Day» som viser tegn på at det er litt for spedt å satse på intensivt bioproduksjon med sedimentering av utviklet biomasse.
Om det kunne gjøres, er det ikke sikkert at det ville være enklere enn CO2-fangst og lagring?
Vi besteforeldre må kunne bidra med å dele verdi-tenking og søke farbare levemåter for oss som i dag forbruker altfor mye om vi tenker at velferd skal være noenlunde likt fordelt blant alle jordens milliarder.
Takk for interessant artikkel
Du skriver om en stor innsats for skogplanting i perioden 1955-1992. Jeg husker godt vi som skoleklasser ble utkalt til skogplanting og var med på å «bygge landet».
Men er dette en skogpolitikk som ble forlatt i 1992? Hva skjer nå? I det som kan sees av hogstfelt fra bilveier på Østlandet er det nesten umulig å se tegn etter skogplanting, det er bare forskjellige former for løvkratt. Flatehogst er ille nok, men rask skogplanting var vel ment å bøte på skadene – og gi ny skog?
Beste hilsen
Sidsel Saugestad
Svar til Karl Martin Gjertsen:
Er helt enig med deg at vi kan ikke la naturen ordne opp for oss. Og at vi er helt nødt å forbruke mye mindre for å redusere vårt fotavtrykk og utslipp av klimagasser. Beklager om jeg skulle ha gitt inntrykk av noe annet.
Mitt budskap var at vi må gi naturen en sjans å fortsette å ta opp CO2, og beholde naturens mangfold. Da må vi verne, drive et bærekraftig skogbruk og jordbruk, og minimere nedbygging med veier, nærings- og boligarealer og fritidshus som igjen krever mer veier.
Og det vi absolutt ikke må gjøre er å utsette utslippskutt som monner og stole på at vi om en del år vil «ta det igjen» med store negative utslipp. Om disse skulle komme fra enorme skogsplantasjer, energivekster så er det ikke nok landareal i verden for å unngå konflikter med matsikkerhet og naturmangfold. Og tekniske tiltak som karbonfangst og lagring er fortsatt på forsøksstadiet og vil kreve store mengder energi og penger.