Våre venner plantene

Mennesker er ofte snevert antroposentrisk orientert, opptatt av det som gagner vår egen art. Men tenker vi også for zoo-sentrisk, der bare dyrene og ikke plantene har indre liv og egenverdi – og kan være våre partnere i å løse miljø- og klimautfordringene? Om dette har plantefilosofen Paco Calvo skrevet en bok som Ivan Chetwynd har lest.

Utenfor boksen

Paco Calvo, with Natalie Lawrence Planta Sapiens. Unmasking plant intelligence. (The Bridge Street Press 2022.)

Folk ler av King Charles III fordi han snakker med planter. Men kanskje kongen har oppfattet det nyeste i den biologiske forskningen? Det er mulig at Charles bare snakker med den del av plantene som viser seg over bakken. I så fall ligner det en mann som sjekker opp en kvinne bare på grunn av hennes utseende, hennes klær og sminke, og er ikke interessert i personen bak utseendet.

«Hvis vi forestiller oss planter som intelligent organismer snudd opp-ned i jorden, heller enn som stillestående samlinger skudd ankret av røtter, ville det kanskje gjøre det litt lettere for oss å forstå dem», skriver Calvo (side 34, min oversettelse).

Boken viderefører en utvikling i biologisk vitenskap: Vi er blitt klar over farene ved antroposentrismen, at vi gjør mennesket til midtpunktet i all vår tenkning. I det siste har vi blitt oppmerksomme på dyrenes indre liv og egenverd. Nå er turen kommet til plantene.

Planter kan foreta valg, og de kan huske. For eksempel: En erteplante har to røtter. Den ene plasseres i jord der mengden næringsstoffer er konstant, den andre i jord der mengden variere fra for lite til rikelig. Hvis mengden næringsstoffer er rikelig i den konstante jorden, vil planten foreta et valg og la bare roten i den jorden vokse; hvis den konstante mengden er for liten, vil planten ta sjansen og velge å la bare roten i den variable jorden vokse. (Det krever for mye energi å la begge røttene vokse.) En blomst som er i mørke i flere døgn beholder likevel døgnrytmen og vender seg hver morgen mot det siste stedet den opplevde at lyset kom fra.

Er dette behaviour, og viser plantene intelligens? NEI! sier tradisjonstro biologer. Planter har ikke hjerne eller nervesystem, derfor kan de ikke være intelligente, deres oppførsel er automatisk, ikke det som psykologer kaller behaviour. Men forskjellen er egentlig bare i prosessen, ikke i funksjonen. Det er ikke gjennom elektriske signaler i en hjerne og et nervesystem at planten bestemmer sin oppførsel, men ved elektriske signaler formidlet på andre måter i og gjennom organismens molekyler.

I en personlig og leseverdig beretning gjør Calvo rede for de tekniske fysiske/kjemiske/biologiske mekanismene som gjør planter til intelligente vesener – og for konfliktene med de tradisjonstro vitenskapsmenn. Boken er en manifest for å tenke utenfor boksen. Han skriver:

«Richard Feynman bemerket at ‘vitenskap er troen på ekspertenes uvitenhet’, som betyr at å blindt tilslutte seg fortidens dominerende ideer er farlig. Mer enn i noe annet område av menneskelig tenkning, viser vitenskapen oss at ideer kan og bør kontinuerlig bli satt på hode.» (Side 111, min oversettelse.)

En annen vitenskapsmann som Calvo ofte siterer er Charles Darwin, særlig hans avhandling om The Movement and Habits of Climbing Plants. Darwin og andre tidligere vitenskapsmenn var ofte mer åpne for å betrakte verden på nye måter enn deres etterkommere. Og til slutt ønsket Darwin å bli begravet under barlinden i den lokale kirkegården – han ønsket å «bli en del av livets dynamiske flyt, den endelige livssyklus av ‘former så vakre og så vidunderlige’» (side 222, min oversettelse).

Calvo forteller om en interessant og aktuell konsekvens av å forlate et zoosentrisk (dyr-sentrert) blikk på verden. De første som rekker opp hånden for å stille spørsmål etter han har holdt foredrag, er veganer og vegetarianere. Deres verdisystemer blir rystet ved tanken på at planter har en form for bevissthet. De spiser ikke dyr for ikke å påføre dem smerte. I stedet spiser de planter, men den nye forskningen tilsier at de påfører plantene smerte! Smerte er jo viktig i evolusjonen for å varsle om fare, hvorfor skulle den være forbeholdt bare dyr?

Har Calvos forskning og dens nye vurdering av plantene noe å si for klimakrisen? Ja! Det var planter som gjennomførte den største forandringen i jordklodens atmosfære for millioner av år siden, da de begynte å ta inn karbondioksid og produsere oksygen og da de spredte seg over hele kloden. Og i dag er en av hindringene som vi må passere for å løse klimakrisen er å «ikke lenger betrakte planter bare som ressurser for karbonfangst eller for å sikre matproduksjon, men som aktører ved siden av oss i klimakrisen… Planter og deres rotnettverker av medvesener (symbionts) er proaktive skapere av sine omgivelser som vi må arbeide sammen med, hvis vi skal bøte på de endringene som vi har gjort (til klimaet)» (side 209-210, min oversettelse).

Mot slutten av boken reiser Calvo det som kanskje er den mest utfordrende side av et nytt syn på planter: Har de rettigheter? Han siterer en sveitsisk kilde: «Den sveitsiske grunnloven fordrer at skapningers egenverd skal respekteres. Planter er levende vesener, så de har også egenverd» (side 219, min oversettelse). Han kunne også ha sitert Bibelen: «Når du er i krig med en by og må beleire den i lang tid før du kan innta den, skal du ikke ødelegge trærne der ved å bruke øks på dem… Er trærne på marken mennesker, så du må beleire dem også? (5. Mosebok 20,19).