En kraftkilde til klimakampen

Når verdens ledende klimaaktivist, Greta Thunberg, kommer med en klimabok på nærmere fem hundre sider, skrevet sammen med hundre eksperter fra hele verden, er det grunn til å stoppe opp. Ivan Chetwynd har lest den, og er full av lovord. Det er blitt en kraftkilde tettpakket med energi til bruk i klimakampen, sier han.

Greta Thunberg. Klimaboka, oversatt av Lene Stokseth (Cappelen Damm 2022)

Dette er en vakker bok: kvalitetspapir, leservennlig oppsett, korte kapitler, fargesterke bilder. Det er en fornøyelse å lese den! Men det burde det ikke være. Innholdet er alt annet enn fornøyelig. Det er ofte skremmende. Og i den norske oversettelsen brukes ofte ordet «bekymringsverdig». Greta sa en gang at hun ønsket at tilhørerne skulle få panikk. Panikk er nok negativt, men bekymring kan føre til engasjement, til handling for å avverge de verste konsekvensene av klima- og naturkrisen. Og i så fall vil boken ha oppfylt sin hensikt.

Boken er klimabokEN. Under lanseringen fortalte Greta at folk ofte spurte henne om å anbefale lesestoff. Hun måtte anbefale flere bøker som omhandlet forskjellige sider av krisene. Så da fikk hun ideen om å lage én bok som skulle dekke alt sammen. Pandemien som gjorde at hun ikke kunne reise så mye, gav henne muligheten til å sette ideen ut i livet. Hun engasjerte ett hundre eksperter til å skrive om hver sitt fagfelt. Den detaljerte innholdsfortegnelsen og et omfattende register gjør boken til et leksikon der man kan få nødvendige opplysninger om krisene som menneskeheten står overfor (litt vel tung til å ha i lommen eller ryggsekken, men den pynter i bokhyllen, hvis den skal stå i fred mellom at man slår noe opp i den!)

Bokens første deler gjengir ledende forskeres detaljerte beskrivelser av klimakrisen og naturmangfoldkrisen, og av behovet for å begrense global oppvarming til 1.5 grader – hvordan klimaet fungerer, hvordan planeten forandrer seg og hvordan det påvirker oss. Dette er ikke lenger kontroversielt, men det har vært kjent i over 30 år og fossilindustrien har brukt milliardbeløp på å fornekte eller bagatellisere sannheten – slik tobakksindustrien gjorde ved helseproblemene tidligere. Det burde heller ikke være kontroversielt å innse at et viktig første skritt vil være å slutte å lete etter mer olje, avvikle fossilindustriene og investere i fornybar energi i stedet. Men fossilindustrien kjemper videre og sender flere delegater til klimatoppmøtene enn verdens fattigste land til sammen.

Hvem har ansvar for at jordkloden er kommet i denne begredelige situasjon? En skuffet Greta skriver: «… jeg hater å innrømme det – Beyoncé tok feil. Det er ikke jenter som styrer verden. Den styres av politikere, selskaper og økonomiske interesser – hovedsakelig representert av hvite, privilegerte, middelaldrende, heterofile cis-menn.» (side 200)

Makt er et viktig tema i hele boken, spesielt forholdet mellom rike og fattige land. Da er kolonialismens historie en del av temaet. Olúfémi O. Táíwò skriver om dette (side 410ff), og Greta opplevde det selv da hun og faren besøkte Minnesota, som svenskene koloniserte på 1800-tallet (side 386-7). Nå har kolonialismen tatt en ny form: De rike landene har kolonisert atmosfæren. De (vi) pumper menneskehetens felles atmosfære full av våre utslipp, som om vi har rett til å gjøre det, uten å ta hensyn til de andre deler av menneskeheten – og dyrene – som deler luftrommet med oss.

Hvem burde ha makt i verden? Jenter selvfølgelig … Men ikke bare de, alle mennesker, gjennom demokratiske prosesser. Greta understreker at løsningen på klimakrise må skje med demokratiske midler. «Demokrati er det viktigste verktøy vi har. Så forsvar det. Kjemp for det. Utvikle det. Utvid det.» (side 433)

Problemet er at demokrati er forkludret av de som besitter økonomiske og andre maktmidler. «Vi er blitt løyet for (…) ikke blitt informert», skriver Greta. Men når vi forstår alvoret i krisen – noe som kan bli lettere i dag med internett og sosiale medier – vil vi handle for å løse den. «Mennesker er nemlig ikke onde.» (side 421)

Men vi, dvs borgere i de rike landene, slipper ikke så lett unna. Journalist Annie Lowrey serverer en ikke helt uventet statistikk, som kunne være utgangspunktet for en matteoppgave i en quiz: «Én prosent av den amerikanske befolkningen står for ti ganger så store klimagassutslipp som en gjennomsnittlig amerikaner, og en gjennomsnittlig amerikaner er ansvarlig for tre ganger så store utslipp som en gjennomsnittlig franskmann. En gjennomsnittlig franskmann står for ti ganger så mye som et vanlig menneske i Bangla Desh.» (side 282)

I et harmdirrende kapittel minner professor Kevin Anderson oss om at vi har valgt å se bort ifra denne urettferdigheten: «Når vi høyutslippsforeldre er døde og begravet, kommer barna og barnebarna våre til å kjempe med, og kanskje dø på grunn av, vårt eksplisitte valg om å følge minste motstands vei, tro på tekniske utopier og rette skylden mot andre.» (side 208)

Kapittelet etter Lowreys gir fornuftige råd om «Hvordan (unngå å) kjøpe» – men kan lett stemples som moraliserende, et fy-ord i norsk kultur. (Grete selv sier: «Jeg forteller ingen hva de skal gjøre.» (side 428)) Deretter kommer to kapitler om søppel, særlig plast. Coca-Cola er hovedsponsor for årets klimatoppmøte. De er en av verdens verste plast-forsøplere, etter at de gikk bort ifra glassflasker, som de måtte ta imot i retur, vaske og fylle påny, og erstattet dem med plastflasker, som forbrukerne og offentlige instanser må ordne med når innholdet er drukket. Og rike land ikke bare fyller atmosfæren med sine utslipp, de fyller også fattige land med sitt søppel og heriblant plastflasker, som de eksporterer. (Se livshistorien til et plastleketøy, side 425!)

Under lansering av boken, ble Greta spurt om hun hadde gjort noe som hun angret på. Det var det ikke, men hun hadde jo konsentrert sin innsats på fremtiden, på de kommende generasjoner som ville oppleve økende konsekvenser av klimaendringene. Men hun kunne ha tenkt mer på de som lever med konsekvensene allerede i dag. Dette er enda et hovedtema i boken: dagens klimaurettferdighet. Hvordan fattige land allerede nå opplever tørke, flom, ekstremvær og økende fattigdom. Dette var heller ikke noe som Parisavtalen var opptatt av, men i dag fremmer de fattige landene krav om økonomisk kompensasjon for tap og skade, «loss and damage», på grunn av de rike landenes utslipp og ødeleggelser av naturen. Og de fattige land trenger midler for å oppleve bedre levevilkår. Dette er temaet for Táíwòs kapittel som jeg nevnte tidligere.

Rettferdigheten fordrer grunnleggende forandringer i de rike landene, ikke minst et alternativ til økonomisk vekst som samfunnets hovedmål. Greta siterer FNs klimapanel: «Begrensning av den globale oppvaringen til 1,5 °C vil kreve raske, vidtrekkende endringer vi aldri før har sett, i alle deler av samfunnet.» (Side 324)

Raske fordi prognosene tilsier at endringene må skje i løpet av dette tiår, hvis vi skal unngå de verste konsekvensene av den stigende temperaturen. Greta understreker at dette betyr både systemendringer og individers tiltak – noe som hun forklarer i detalj i bokens avslutning (side 424ff). Men det slås fast gjennom hele boken at tiltakene som hittil er blitt foreslått – både systemiske og individuelle – ikke er tilstrekkelige. Og vi har ikke tid til gradvise løsninger med ett skritt om gangen.

Det er en utbredt oppfatning at utvikling i teknologi vil kunne løse krisene. Vi må så snart som mulig slutte å bruke fossilt brennstoff så vi ikke slippe ut mer CO₂ i atmosfæren. Men i tillegg må vi fjerne mye av den CO₂ som allerede finnes i atmosfæren. Regjeringenes klimaplaner er ofte avhengige av karbonfangst og lagring (CCS – carbon capture and storage) for å oppnå dette. Problemet er at teknologien som trengs ikke er utviklet ennå. Av 149 CCS-prosjekter som skulle ha vært i drift i 2020 er mer enn 100 stanset (inkl. det norske prosjektet på Mongstad, som ifølge daværende statsminister Jens Stoltenberg skulle være «Norges månelanding».) Analytiker og forfatter Ketan Joshi skriver: «I en verden med glossy klimaplaner i PDF-er og byråbilder er CCS den store redningsmannen. I den dystre virkelige verden er CCS en fiasko.» (side 263)

Flere kapitler (side 328ff) viser at det er mulig å finne løsninger. Blant forfatterne er Kate Raworth, som har blant annet utviklet en ny måte å tenke økonomifaget på (jf BKA: økonomisk revolusjon) Hun skriver om en 1,5 grader-livsstil. En av de norske bidragsyterne, Per Espen Stoknes, skriver om «Å overvinne klima-apati» og Guardian-skribenten George Monbiot og Rebecca Wrigley skriver om «rewilding» – å gjenopprette biologisk mangfold, noe som forsøkes bl.a. flere steder i Storbritannia: Vi må «ikke glemme muligheten for at vi ikke bare kan hindre katastrofen, men også skape en bedre verden», skriver de. «Vi kan erstatte den tause våren med en øredøvende sommer.» (side 248 & 251)

Men det er skjær i sjøen (side 354ff). George Monbiot refser mediene som bagatelliserer krisen. (Et nytt eksempel er nrk, som på sine nettsider har gitt en anmeldelse av Klimaboka, der Greta fremstilles som «et gammeltestamentlig Pippi», bokens fagsterke bidragsytere som «et kobbel» og miljøbevegelsen som et «pseudoreligion».) Professor Erica Chenoweth forklarer at det er problematisk å mobilisere «folkemakt», og forfatter Margaret Atwood forteller fra egen erfaring at det er umulig å skrive en utopi som fremstiller detaljer om det samfunnet man ønsker seg. Og at det som må til for å løse klimakrisen er flaks.

Bokens siste deler får følelsene til å bølge frem og tilbake mellom håp og oppgitthet. Forfatter David Wallace-Wells får frem begge delene når han skriver om covid 19 (side 378ff). Håp fordi myndigheter verden over forandret samfunnet på et blunk for å møte pandemien; oppgitthet fordi de ikke har gjort det samme for å møte klimakrisen. Forfatter Seth Klein spør: «Hvor er de jevnlige pressekonferansene om hvordan det går med klimakriseresponsene? Hvor er de statlige informasjonskampanjene for å gjøre folk mer ‘klimaopplyste’? Hvor er de daglige klimakriserapportene i mediene som forteller oss hvordan denne kampen for livet utvikler seg hjemme og ute i verden?» (side 377)

Biologiprofessor Robin Wall Kimmerer fra Anishinaabe-folket i USA skriver om urbefolkningsvitenskap som et alternativ til Vestens syn på jorden som «et lager av forbruksvarer». Hun blir spurt om hvor vi kan finner håp i en dyster verden, og svarer: «Jeg vet ikke så mye om håp, men jeg vet mye om kjærlighet. Jeg tror vi befinner oss i dette farlige øyeblikket fordi vi ikke har elsket jorden nok, og det er kjærlighet som vil lose oss i sikkerhet.» (side 420)

Et annet kapittel som gav meg håp har overskriften «Hva betyr rettferdighet for deg?» (side 396ff). Syv kvinner fra forskjellige verdensdeler svarer på spørsmålet. Seks av de syv er født rundt årtusenskiftet. De er David som skal kjempe mot Goliat – som er de hvite, privilegerte, middelaldrende, heterofile cis-menn som jeg nevnte tidligere. Den ene av kvinnene, Ayisha Siddiqa, skriver: «Vi må lære at mildhet og harmoni ikke er svakheter: Det er egenskapene til mødrene våre. Det er de som har holdt oss i live.»

I diktet Følg kallet skrev Henrik Wergeland om «vannets bløte kretser» som former fjellene og knuser granitten til grus. Håpet for jordkloden ligger ikke bare i flaks, men i de myke verdiene som driver aktivistene verden over – av alle aldre og alle kjønn – til å kjempe for miljøet. Men det er ofte kvinner som viser veien. Kanskje Beyoncé ikke tok helt feil likevel.

Dette er noen smakebiter fra en bok som kunne beskrives som en kullgruve tettpakket med energi til klimakampen – og her blir det ikke farlige utslipp av å grave.

En moderne Jeanne d’Arc: Greta Thunberg slik hun framsto som 16-åring, i 2019. Illustrasjon Knut Løvås / Klassekampen