Behagelige illusjoner

«Oljen skal utvikles, ikke avvikles», sier statsminister Gahr Støre. I Sharm El-Sheikh har han fått følge av et kobbel av oljelobbyister, det største i klimatoppmøtenes historie – som sørger for å spre den falske forestilling om at fossilindustrien ikke er problemet, men sitter på nøkkelen til en smart løsning på ei krise som blir stadig mer alvorlig.

Da Al Gore fikk Nobelprisen i 2007, lanserte han begrepet «ubehagelige sannheter» om klimaproblemene – fordi de utfordrer hele vår utviklingsmodell og våre forestillinger om framskritt. Klimaendringene er en ubønnhørlig konsekvens av vår monomane satsing på økonomisk vekst, økende forbruk og teknologiske hybris: – trua på at alle problemer kan løses med ny og enda mer avansert teknologi.

Alternativet, at vi må slå på bremsene, redusere konsumet og dermed forbruket av naturressurser – og finne andre og mer bærekraftige mål på velstand og velferd, er tungt å ta innover seg. Derfor har våre politikere valgt å svare på de ubehagelige sannhetene – med behagelige illusjoner.

Den mest utbredte av disse illusjonene er forestillinga om at CO₂-en fra forbrenning av olje, kull og gass, kan fanges, handteres og pumpes ned i bakken – bl.a. i gamle oljereservoarer i Nordsjøen, der den porøse fjellgrunnen kan ta imot milliarder av tonn CO₂ og gjøre sitt til at vi kan slippe å revurdere noe som helst, men drive på med ny olje- og gassutvinning i all evighet og til siste dråpe.

Dette var essensen i Jens Stoltenbergs månelandingsprosjekt fra 2008. Men hva er realitetene? Er verden, og Norge, nærmere en slik teknologisk løsning på klimautfordringene – 15 år seinere? Nei, vil vel de fleste si, siden mengden CO₂ i atmosfæren bare har fortsatt å vokse. Men ja, vil noen likevel si – og peke på Langskip-prosjektet som skal ta imot store mengder CO₂ fra bl.a. sementproduksjon og pumpe det ned under havbunnen sør for Troll-feltet. Et skritt nærmere målet!

Og ja, dette kan være et bidrag til det grønne skiftet, ingen tvil om det. Derimot er det grunn til å være skeptisk til karbonfangst og -lagring (CCS) som ledd i produksjon av hydrogen fra naturgass, såkalt blå hydrogen – som den norske regjeringa og oljelobbyistene vil ha oss til å tro er en storskala løsning like om hjørnet. Bevisst eller ubevisst sauses teknologisk og økonomisk realisme sammen med rene ønskedrømmer. Det er forskning som tyder på at metanlekkasjene under fangst- og lagringsprosessen er så store at naturgassen heller bør brennes som den er. Karbonavtrykket fra blå hydrogen kan i sum være 20 % større.

Enda verre blir det når man skaper en forestilling om at alle store punktutslipp fra forbrenning av olje og gass, fra bl.a kraftverk i Europa, kan handteres og ufarliggjøres ved at CO₂ fanges, transporteres og lagres under havbunnen. Vipps, så er klimaproblemet løst!

Kanskje vil dette bli realiteten i en fjern framtid. Hvem veit. Da får vi evt ta opp igjen produksjonen av olje og gass, på andre premisser. Men pr i dag vil slike drømmer ikke bidra til omstillinga vi trenger, men låse oss til fortida og bidra til at problemene får fortsette å vokse. CCS vil komme på banen for seint, er for dyrt, og kan ikke lett oppskaleres for bruk overalt. Vi vil ha mye mer igjen for å satse på bl.a. solkraft.

«Hadde oljeindustrien eid sola, ville energi- og miljøproblemene for lengst vært løst», sa den amerikanske forbrukeraktivisten Ralph Nadar for mange år siden. Internasjonal oljeindustri og dens mange lobbyister – i Sharm El-Sheikh og over alt ellers – er den viktigste hindringa for å komme videre med en realistisk grep om klimautfordringene. Vi trenger å kvitte oss med deres illusjoner – som er så altfor fristende å tro på. Vi veit faktisk mye om hva som skal til for å begrense temperaturstigningen. Med de riktige tiltakene vil folk flest kunne leve ganske bra, over hele verden. Taperne vil være de megarike, oljeindustrien – og nasjoner som Norge, som dessverre fortsetter å knytte sin framtid til en industri hvis dager er talte.