Det gjelder livet

Når vi prøver å begrense global oppvarming, er det for at livet, slik vi kjenner det, fortsatt skal kunne finnes på jordkloden. Biologisk mangfold må beskyttes for at jordens millioner av livsformer skal overleve og trives. Men hva er «livet»? spør Ivan Chetwynd, etter å ha lest en ny bok om emnet – og selv ha fundert på det gjennom et langt liv.

En av landets viktigste vitenskapsforfattere, Dag O. Hessen, har skrevet en fascinerende bok om emnet, Liv. Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse (Cappelen Damm 2021). Her er detaljerte beskrivelser av de fysiske og kjemiske prosessene som fant sted og gjorde det mulig for livet i dets mange former å bli til og utvikle seg på jordkloden. Jeg må innrømme at det enkelte steder var litt vanskelig for en som nesten er analfabet når det gjelder realfag, å følge med i beskrivelsene, men Hessen gjør fortellingen spennende. Både selve prosessen og at mennesker har kunnet finne ut så mye om den, er mildt sagt imponerende, spektakulær. Hessen bemerker flere ganger at det ikke er behov for noen hypotese om et guddommelig vesen som står bak det hele. Utviklingen har skjedd av seg selv i samsvar med de universelle naturlovene som styrer alt som skjer.

En annen fascinerende trykksak som er i salg i dag er et spesialnummer av bladet Illustrert vitenskap, med tittelen Vår fantastiske jord (Bonnier forlag, uten dato). Mange av de detaljerte og fargerike oppslagene handler om livets mange former og deres livsbetingelser i løpet av klodens milliarder av år lange eksistens. Bladet begynner med å slå fast at «Oppbyggingen av jorden og dens plassering i solsystemet er et resultat av naturkreftenes arbeid».

Men jeg kan ikke la være å stille et spørsmål: Hvor kommer naturlovene og naturkreftene fra? Hvorfor skal det være noen regelmessighet i universet, som kan kartlegges i form av naturlover (som jo stadig justeres idet vitenskapsmenn og -kvinner finner ut mer om universet)? Hva får naturkreftene til å arbeide? Det var blant annet slike spørsmål som fikk Englands ledende ateist, Antony Flew, til å skrive en oppsiktsvekkende bok for noen år siden, There is a God (Harper 2007). En gransking av den moderne vitenskapens oppdagelser fikk ateisten til å påstå at det likevel må være en form for intelligens bak universet og dets utvikling.

Etter livet kommer døden. I et essay gjengitt i Klassekampen 1. oktober drøfter Karl Ove Knausgård spørsmålet hvordan livet ville sett ut uten døden. Blant annet siterer han den russiske tenkeren Alexander Bogdanov. I 1912 utgav Bogdanov en fremtidsnovelle, Udødelighetsdagen, der en kjemiker ved navn Fride våkner opp en dag og tenker over at det nå er et tusen år siden mennesker fant ut av å avskaffe døden. Han tenker på alt han har vært med på i løpet av de siste tusen år. Og novellen ender med at Fride tar sitt eget liv. Han har ikke lenger noe å leve for…

Hvis livet ikke bare sluttes ved døden slik et stearinlys blåses ut, bør det nok ikke være tale om en eller annen form for uendelig liv. Å kunne leve uendelig ville vel måtte oppsummeres med ett ord: kjedelig. Vi kan jo egentlig ikke forestille oss en million år, enn si flere milliarder. Et eventuelt liv som er mer enn vår håndfulle år på jordkloden, bør helst ikke være uendelig, men evig, forstått som noe som er helt utenfor tiden. Og et liv utenfor tiden er selvfølgelig enda mer uforståelig enn milliarder av år. Tiden er forresten egentlig noe mystisk noe. Som med naturlovene kan man også spørre hvor tiden kommer fra.

Hvis det skulle finnes et slikt evig liv i vente for oss, og hvis det skulle finnes en eller annen slags gud bak hele universet, hva har det å si for hvordan vi skal leve vårt liv her og nå? Og hvis det skulle være tale om en gud som ligner den kristne gud, hvorfor er det så mye lidelse i verden? Hvorfor lever så mange mennesker ulykkelige liv under forhold som vi ville finne uutholdelige – noe som kommer til å bli enda verre fremover, idet virkningen av klimaendringer og naturødeleggelsene tar til?

For femti år siden leste jeg The Foolishness of God av J.Austin Baker (Fontana 1970). Hans tese er at vår nåværende verden med dens lidelse og død, peker på at livets mål og mening ikke er at vi skal eie den rene lykke, men at vi skal oppleve kjærlighet: de sterke følelser vi har for den eller det som vi har kjær og som vi hele tiden vet at vi plutselig kan miste; samt den praktiske omsorgen vi utøver for alt og alle som vi har kjær, nå, før det blir for sent. Bakers påstand er jo ikke noen endelig løsning på det som kalles det ondes problem, men det kan være et brukbart perspektiv på livet. Og det gjenspeiler vel nerven i det som BKA og hele miljøbevegelsen driver med.

For tiden blir flere og flere overbevist om at menneskeheten ikke vil klare å begrense global oppvarming til 2 grader, enn si 1,5 grader. Vi må forberede oss på vanskelige tider fremover. De superrike bruker milliardbeløp på å bygge festninger ute i ørkenen eller på øde øyer, festninger som de regner med å flykte til når samfunnet går i oppløsning (Guardian Weekly 2. september). Men det vi virkelig trenger når (hvis) samfunnsstrukturer bryter sammen, er ikke å flykte eller forskanse oss, men solidaritet, å dele med hverandre, vise omsorg, ta vare på hverandre. I ett ord: kjærlighet.