I et forslag til uttalelse fra årsmøtet i BKA kommende helg, fastslår lokallaget i Moss at «rikdom forurenser». Verdens 10 % rikeste står for 50 % av alle utslipp, og gjør at klimaproblemene øker – selv om andre faktisk kutter sine utslipp. At ulikhet har en pris når det gjelder klima og miljø, er dokumentert i «World Inequality report».
Forslaget fra Moss kan du lese her: Resolusjon om ulikhet og klima
De store ulikhetene viser at dersom de rikeste kutter i sitt luksusforbruk, vil vi kunne redusere klimaendringene dramatisk.
Ulikhet forsterker klimaproblemene
World Inequality Report publiseres hvert fjerde år, med bidrag fra hundrevis av ulikhetsforskere fra hele verden. 2022-rapporten viser at Latin-Amerika og Midtøsten har de høyeste nivåene av ulikhet, her eier de fattigste 50 % bare 1 % av verdiene, mot de rikeste 10 % rundt 80 %. Situasjonen er litt mindre ekstrem i Europa, men over alt har ulikhet vokst de siste 30 år.
Det 30 siders lange kapittelet om «carbon inequality» er nytt i 2022-rapporten, men mønsteret er mye av det samme som ved økonomisk og sosial ulikhet. Figurene 6.4 a og 6.4b illustrerer ulikhetene mellom regioner og sosioøkonomiske grupper:
Det er betydelige ulikheter over alt. I Øst-Asia slipper de fattigste 50 % ut tre tonn CO2 per capita, mens de midterste 40 % slipper ut åtte tonn, og topp 10 % nesten 40. Dette står i skarp kontrast med Nord-Amerika, der de 50 % fattigste slipper ut 10 tonn, de midterste 40 % rundt 22 tonn, og topp 10 % over 70 tonn. Det er slående at den fattigste halvdelen av befolkningen i USA har utslippsnivåer på linje med det europeiske mellomsjiktet. Dette skyldes en særlig karbonintensiv energimiks, med fossile kraftverk og en livsstil med høye utslipp blant annet på grunn av mye bilkjøring og stort kjøttforbruk.
Politiske konklusjoner fra rapporten
Det er grunn til å merke seg at tallene i denne rapporten skiller seg noe fra de som brukes i nasjonale utslippsregnskap, ved at det også er regnet inn utslipp fra forbruk og investeringer «Utslipp» svarer mao. mer til begrepet «klima-fotavtrykk».
To hovedresultater peker seg ut. For det første, i rike land har de nederste 50 % redusert sine utslipp, og er på vei mot det globale 2030-målet som trengs for å kunne begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Utslippsreduksjonene må primært tas av de 50 % rikeste. I USA må de øverste 10 % kutte utslippene sine med nærmere 90 % for å nå 2030-målet per innbygger, og de mellomste 40 % med rundt 50 %.
For det andre kan heller ikke alle grupper i utviklingsland øke sine utslippsnivåer. Mens bunnen og midten av fordelingen for øyeblikket er under 2030-målet, er de øverste 10 % betydelig over. Faktisk, i et land som Kina må de 10 % rikeste kutte sine utslipp med mer enn 70 % for å nå det bærekraftige målet.
Karbonbudsjettet snart brukt opp
Samtidig som rapporten nyanserer bildet av «menneskeheten» og viser at noen grupper er en ekstremt mye større trussel mot klima enn andre, legges det ikke skjul på at tiltak haster. De globale utslippene har økt kontinuerlig siden den industrielle revolusjonen. I 1850 ble det sluppet ut klimagasser svarende til en milliard tonn CO2. I 1900 var tallet steget til 4,2, i 1950 til 11, i 2000 til 35, og rundt 50 milliarder tonn i dag . Nær halvparten av all CO2 har vært sluppet ut siden 1990, året da vi fikk den første rapporten fra FNs klimapanel. Av totalt 2450 milliarder tonn CO2 sluppet ut siden 1850, står Nord-Amerika for 27 %, – mens Afrika sør for Sahara, med tre ganger så mange mennesker, har forårsaket 4 %.
Figur 6.2 sammenligner historiske utslipp med det vi har igjen av verdens karbonbudsjett. Her ser vi blant annet at utslippene i Nord-Amerika er omtrent 2,5 ganger så høgt som i Kina, som stadig fremheves som den store klimasynderen. Fordeler vi de totale utslipp på antall personer, og benytter dagens folketall, blir forholdet omtrent 1 til 8,5.
Veldig tankevekkende å se hvor sterkt ulikhet slår inn i klimasaka. Fokus på rikfolk og deres bidrag til å forsterke klimakrisa blir viktig!