Norges ansvar

I møte med stigende energipriser og manglende energitilgang vil flere afrikanske land utvinne sine olje- og gassressurser. Det kan bety katastrofale klimagassutslipp. At Norges politikk brukes til å legitimere planene, viser at vi har et særlig nasjonalt ansvar, skriver et tjuetalls miljø- og solidaritetsorganisasjoner i en kronikk.

I Norges fotspor – i gal retning

DR Kongo er blant landene som ønsker å utvinne sine ressurser og auksjonerer nå ut 30 olje- og gassblokker. «Hvorfor skal ikke vi lete etter olje når Norge fortsetter å øke sin oljeproduksjon? Og vi trenger pengene mer enn dere», uttalte kongolesiske myndigheter til NRK. Når norsk praksis brukes som argument for å starte nye fossile prosjekter andre steder, er det på overtid å gå i seg selv.

Nylig kom også nyheten om at flere afrikanske land ber den Afrikanske Union å vedta en posisjon i forkant av årets klimatoppmøte i Egypt for at kontinentet må kunne utvinne sine olje- og gassressurser. Å gå inn for mer fossilproduksjon er å gå baklengs inn i framtida. Likevel, argumentene deres er ikke dårlige og må tas på alvor.

Det første argumentet handler om å sikre energitilgang til de over 600 millioner afrikanere som i dag mangler strøm. Det globale Nord har ikke lykkes med å sikre nok klimafinansiering til å få opp fornybarandelen i det globale Sør.

Det andre argumentet er at afrikanske land, på samme måte som rike oljenasjoner, har rett til å tjene på sine naturressurser. Og som DR Kongo påpeker – de trenger pengene mer enn oss. Og når EU nå går til afrikanske land for å få tilgang på olje og gass, er det fortsatt det globale Nords overforbruk som driver ny fossil utvinning.

Verden tåler ikke mer fossil energi

Realiteten er likevel at verden ikke tåler mer fossil energi. Ifølge en studie i Nature må 58 % av allerede kjente oljereserver forbli i bakken om vi skal ha 50 prosent sjanse til å holde oss under 1,5-gradersgrensa. Til og med Det internasjonale energibyrået (IEA) har understreket at å åpne nye oljefelt ikke er forenlig med Parisavtalen.

Samtidig som de rikeste 10 prosentene står for over halvparten av verdens totale utslipp, er det fattige mennesker i det globale Sør som rammes hardest av klimaendringene. Dermed vil store deler av den afrikanske befolkningen få sin livssituasjon forverret med mer ekstremvær og tørke grunnet de høye utslippene. Det er derfor ikke overraskende at en koalisjon av afrikanske organisasjoner har fordømt planene til sine statsledere. De peker på hvordan befolkningen vil rammes av økte klimaendringer, og hvor kortsiktig det vil være å binde landenes økonomi til en døende næring.

Norge har et særskilt ansvar

Som ledere for norske organisasjoner retter vi likevel frustrasjonen mot våre egne. I lang tid har norske politikere hatt mer enn nok faglig kunnskap om de dramatiske konsekvensene av vår petroleumsutvinning. Likevel har de fortsatt. Norge ønsker å være et foregangsland i klimaarbeidet. Men når Norge er blant verstingene innen fossil energi, betyr det at å gå i vårt fotspor er å gå i feil retning.

I Parisavtalen er det nedfelt at partene har et felles, men differensiert ansvar for, og kapasitet til, å nå klimamålene. Det betyr at landene som historisk har sluppet ut mest og har sterkest økonomi, har størst ansvar for å bidra til å løse klimakrisa. Norge har dermed et særskilt ansvar.

Få land i verden har tjent en større formue på klimagassutslipp enn Norge, og energikrisa gjør at vi tjener stadig mer. Skal Norge være sitt ansvar bevisst, må vi vise at land som sitter på fossile energiressurser tar vitenskapen på alvor ved å stanse letingen og å utvikle en plan for en storstilt og rettferdig utfasing av vår egen fossile produksjon. Gjør vi det, kan vi trygt be andre følge vårt eksempel.

Norge har også et medansvar for at land i Sør ikke har ressursene til å bygge ut fornybar energi slik at de kan takle energi- og klimakrisa samtidig. Allerede i 2009 ble verdens land enige om at de industrialiserte landene årlig skulle bidra med 100 milliarder amerikanske dollar i klimafinansiering. Dette målet er fortsatt langt ifra å bli nådd, og manglende finansiering trekkes frem som en sentral årsak til at afrikanske land nå ønsker å utvinne sine fossile ressurser. I lang tid har Norge vært blant landene som har gitt for lite. Selv om statsminister Jonas Gahr Støre i fjor lovte å doble norsk klimafinansiering fra sju milliarder kroner i 2020 til 14 milliarder kroner senest i 2026, er dette fortsatt langt unna Norges rettferdige bidrag, som er 65 milliarder i året.

Bekymret for klimadugnaden

Vi er bekymret for den globale klimadugnaden. Posisjonen til de afrikanske landene har allerede møtt både kritikk og støtte. I møte med dette kan ikke Norge fortsette å innta posisjon som dobbeltmoralens ansikt. Nå må vi rydde opp i vår egen klimapolitikk og sikre legitimitet, troverdighet og ansvarlighet. Det gjør vi kun dersom vi lover å stanse leting etter ny olje, en utfasing av egen produksjon og nye midler til klimafinansiering. Bare da vil det å følge Norges fotspor bli et skritt i riktig retning.