Energikrisa i Europa har ført til ny giv for olje- og gassindustrien. Prisene stiger, industrien har store utbyggingsplaner, selv kullgruver gjenåpnes. Dette skjer i en situasjon der globale temperaturer også akselerer. – Hva skjer nå med våre klimamål, og med dem som er avhengig av at de nås? spør Kristen Fløgstad i en kronikk i Fædrelandsvennen.
Kristen Fløgstad jobbet i mange år for Kirkens Nødhjelp med utviklingsprosjekter i Tanzania og Sør-Sudan. Som pensjonist har han fortsatt med frivillig arbeid i de samme områdene, – og som aktivist i Besteforeldrenes klimaaksjon i Kristiansand og Agder.
– I kronikken tegner du et ganske dystert bilde av situasjonen akkurat nå. Det virker ikke som du tror 1,5-gradersmålet er mulig for verden å nå?
– Det ser ikke bra ut, nei. Med min bakgrunn er jeg særlig opptatt av fattige land i sør. De har selv veldig lave klimagassutslipp, men det er de som rammes hardest av den globale oppvarmingen som nå skjer. Representanter fra Maldivene har brukt uttrykket «one point five to stay alive» for å beskrive situasjonen. De krever at temperaturstigningen må begrenses til 1,5 grader for at de skal kunne overleve som nasjon.
– Du er heller ikke optimist når det gjelder Norges bidrag. Hva tenker du bør gjøres for å få større politisk gjennomslag – og større respekt for det vitenskapen forteller oss må til?
– Inntektene fra olje og gass har gjort Norge til et rikt land. Men det er farlig å la kortsiktige økonomiske hensyn få for stor makt. Det er nødvendig å slutte mens leken er god, selv om det svir. Samtidig trenger vi gode, synlige klimatiltak som kan demonstrere at det nytter å gjøre noe. Nå som staten og Equinor håver inn penger pga økte gasspriser, bør det settes av mer penger til klimatiltak som å installere solpanel på private tak, solfangere til å varme opp vann, etterisolering av hus osv. Enda viktigere er det at Norge øker klimabistanden til fattige land – det er et moralsk imperativ, vil jeg si.
I Afrika er det ca. 600 millioner innbyggere som ikke har innlagt strøm. Derfor er solenergi et godt alternativ for stadig flere. Folk kjøper små solpaneler for ei eller flere pærer, eller kanskje for å lade en radio, forteller Kirsten Fløgstad, som tok dette bildet på et lokalt marked i nærheten av Haydom i Tanzania.
Takk til Kristen Fløgstad som understreker vår klare forpliktelse overfor dem som har minst skyld i klimakrisen og som rammes hardest.
Slutter meg til Elisabeths kommentar om vårt ansvar overfor folk i land som rammes hardest av klimaendringer. I den forbindelse gjør organisasjonen Solar Sisters en fremragende innsats med å lære opp kvinner i hvordan enkle apparater drevet av solenergi virker slik at de kan bli salgsagenter lokalt.
Ut fra et kristent og humanistisk synspunkt har vi unektelig et ansvar. Men hva innebærer det? Kan vi fortsette å leve som nå? Føre en livsstil som forårsaker fortsatte utslipp av klimagasser? Med omfattende tørke og dermed sult som resultat, likeledes betydelig migrasjon, sosial uro og væpnede konflikter? Hva bør vi gjøre hvis vi tar våre verdier på alvor? Jeg er ikke-troende, men spør meg selv, ut fra hva vi lærte i bibelhistorien på folkeskolen: hva ville Jesus ha ment ?