Klima-alvoret

Klimaendringene er den største trussel mot livet på jorda. Men de fleste har dessverre ikke skjønt det ennå, og hva det betyr, sier Yngvar Olsen. I Fædrelandsvennen forklarer han hva som kan skje hvis vi fortsetter med CO₂-utslipp. Klimasystemet er tregt, og det er de som kommer etter oss som får den fulle tyngde av konsekvenser.

CO₂-nivået i atmosfæren i før-industriell tid (rundt 1750) lå på 280 ppm (parts per million). I dag ligger vi på 420 ppm CO₂, som sammen med andre klimagasser som metan, er den primære driveren til temperaturstigning.

En fordobling av nivået vil gi en stigning i jordas middeltemperatur på 3–3,5 grader.

Vår forbrenning av fossile brensler er årsaken til økningen i CO₂. Det vil si at biosfæren, dette smale beltet der mennesker og dyr kan leve, vil endres dramatisk på grunn av menneskelig aktivitet.

Klimaet på jorda har ikke alltid vært som nå, det har endret seg av naturlige årsaker. Flere ganger har endringene nesten tatt knekken på livet på jorda.

Jorda var en gang helt dekket av is, men heldigvis var ikke dyr og planter utviklet ennå. Mikrobene overlevde. Senere har det vært små og store masseutryddelser på grunn av klimaendringer. Dess raskere endringene skjer, dess verre går det ut over dyr og planter.

Den største av alle masseutryddelser skjedde i overgangen mellom perm og trias, for 252 millioner år siden. Den førte til at 70-80 prosent av alle arter på jorda døde ut. På den tida var det skoger av frøbregner på land, sammen med insekter, amfibier og krypdyr. Fisk levde i hav og ferskvann.

På slutten av perm var CO₂-nivået i atmosfæren omtrent som i dag. Så kom en massiv utlekking av CO₂ til lufta på grunn av voldsomme vulkanutbrudd i det området som i dag tilsvarer Sibir. Kull- og oljeforekomster i jorda brant opp og førte til en kraftig drivhuseffekt. CO₂-nivået økte seks ganger.

Sammen med massedøden og brannene som fulgte kom en massiv oppblomstring av mikroalger og bakterier i ferskvann. Noen av algene førte til at ferskvannet ble giftig. I sannhet en dyster tid som varte flere millioner år, langt inn i triasperioden.

Vi er heldigvis ennå et stykke unna størrelsen på klimaendringene mellom perm og trias. Men vi er på vei dit med vår brenning av oljeprodukter.

Omtrent halvparten av CO₂-gassen som vi slipper ut, blir tatt opp av havet og planter på landjorda, resten havner i atmosfæren.

Klimasystemet er tregt fordi det tar lang tid å varme opp havet og smelte innlandsisen. Slik sett vil virkningene av det vi gjør i dag, ikke vise seg i sin fulle bredde før mange generasjoner etter oss.

CO₂ som først er kommet ut i atmosfæren vil være der i tusenvis av år, og vi har i dag ingen industriell metode for å ta ut CO₂ fra lufta i mengder som monner.

Nivået av CO₂ i atmosfæren stiger med 2,5 ppm i året og viser ingen tegn til fall på tross av internasjonale avtaler om klima. Hvis vi fortsetter med «business as usual», så vil klimagassene endre våre omgivelser til det ugjenkjennelige.

Løsningen er å slippe ut mindre klimagasser. Klarer vi dette, vil hav og skog ta opp CO₂, dermed vil nivået i atmosfæren minke og klimatrusselen avta. Men dess lenger vi utsetter å gjøre noe, dess vanskeligere blir det å få kontroll over situasjonen.

Dette scenariet fortrenges i stor grad av nordmenn. Vi viser ingen tegn til å endre vår livsstil. Dominerende politiske partier i Norge ser ikke ut til å ta klimasaken inn over seg.

Vitenskapen er helt klar, men oljeselskaper som Equinor og deres allierte bidrar til tåkelegging av den faktiske situasjonen. De driver grønnvasking av sin virksomhet og kaller ungdom som vil arbeide for dem «morgendagens helter». Dagens statsminister sier at han vil «utvikle, ikke avvikle» dagens oljevirksomhet. Dette bakkes opp av LO og NHO.

Vi er alle ansvarlige for den situasjonen vi er kommet i, men det går ikke lenger an å si at «vi visste ikke».