Blindspor

Bioenergi og biodrivstoff blir framstilt som en nøkkel for å løse klima- og energikrisa. Men det er en feilslutning, sier Anders Elverhøi, professor emeritus i geologi. Storskala bruk av bioenergi vil ha negative følger for biomangfoldet, arealbruken og matproduksjonen – og vil heller ikke ha de tiltenkte positive følgene for klima.

Kronikk i Klassekampen 22. juni, av Anders Elverhøi, Øystein Hov og Stein B. Jensen

Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel (IPCC) har i løpet av det siste året offentliggjort rapporter som er tillagt stor vekt. Klimapolitikere og teknologer sier med overbevisning at «vi vet hva som må gjøres, nå gjelder det å få jobben gjort». Energiforsyningen må snarest endres fra fossilt brennstoff fra under bakken til å bli fornybar og høstes fra jordoverflaten (vann, vind, sol, biobrensel).

Ifølge IEA bør bioenergi dekke 20 prosent av det globale energibehovet i 2050, det vil si at bioenergi må utgjøre en like stor andel som solenergi og som de fossile energikildene (22 prosent).

Storskala bruk av bioenergi har på mange måter sett ut som et «vidundermiddel» i overgangen til morgendagens lavutslippssamfunn. Årsaken er at utslipp av klimagasser fra bioenergi blir registrert som «karbonnøytralt utslipp». Grunnlaget for dette er ideen om at biomassen som brukes til energiformål, raskt vil bli erstattet av tilvekst som tar opp samme mengde karbondioksid som den som er sluppet ved bruk. Biobrensel kan dessuten brukes direkte i eksisterende varmekraftverk og i transportsektoren.

Den viktigste grunnen til at IEA og IPCC i sine modeller forutsetter økt bruk av bioenergi, er likevel koblingen mellom bruk av bioenergi og karbonfangst og lagring (CCS). Denne teknologien, forkortet BECCS, gir negative utslipp ved at CO₂ fra brenning av biomasse lagres permanent i bakken. På den måten kan CO₂-innholdet i atmosfæren aktivt reduseres. Teknologien med å fange CO₂ fra bioenergi-kilder har via IEA og IPCC fått stort gjennomslag hos mange politikere, NGO-er og miljøorganisasjoner, «det er bare å sette i gang».

Storskala bruk av bioenergi er imidlertid langt fra så klimavennlig som antatt. Vi kan oppsummere dette i følgende punkter:

• Forsinkelsen mellom utslipp ved brenning av trevirke i varmekraftverk og opptak i ny skog, er i mange tilfeller lengre enn det som er nødvendig for å oppnå nullutslipp fram mot 2050. På det er faglitteraturen klar.
• Brenning av trevirke for å produsere elektrisitet har cirka ti prosent lavere effektivitet enn bruk av kull. Følgelig vil brenning av trevirke i for eksempel varmekraftverk gi større utslipp av klimagasser per energienhet enn ved bruk av kull.
• Storskala bruk av bioenergi vil kreve målrettet dyrking av hurtigvoksende planter og trær. Nyere forskning har dokumentert at slik trevirkeproduksjon reduserer biologisk mangfold betydelig, noe som i seg selv kan være mer negativt enn effektene av de menneskeskapte klimaendringene.
• IEA sier at arealbehovet for å skaffe til veie mengden biobrensel de forutsetter at blir tatt i bruk i 2050, er fire millioner kvadratkilometer (til sammenligning: EU er 4,3 millioner kvadratkilometer). Basert på gjennomgang av faglitteratur mener vi at det er mer realistisk at det trengs ti og kanskje opp mot 20 millioner kvadratkilometer for å nå en så stor biomasseproduksjon (til sammenligning: USA er 9,8 millioner kvadratkilometer). Det globale landarealet er litt over 130 millioner kvadratkilometer, hvorav cirka 40 prosent er jordbruksland. Massiv satsing på bioenergi vil åpenbart kunne utløse en betydelig arealkonflikt.
• Et annet tankekors er at effektiv binding av CO₂, eller negative utslipp, i seg selv vil kreve betydelig energibruk. Faglitteraturen angir at fangst og lagring av CO₂ drevet av bioenergi, vil kreve omtrent 500.000 kvadratkilometer for årlig å binde ett gigatonn CO₂ (til sammenligning: Spania er 504.000 kvadratkilometer). IEA har beregnet at i 2050 må over syv gigatonn CO₂ fanges og deponeres årlig. IPCC forutsetter enda mer omfattende fangst og binding av CO². Arealkravet vil være 3.5 – 5 millioner kvadratkilometer.
• Ideen om storskala negative utslipp av CO₂ fra bioenergi bygger på fangst og lagring av CO₂, det vil si CCS-teknologien. Den er på mange måter kjent, men bare fra pilotprosjekter. Hvis teknologien skal skaleres opp slik at 20 prosent av det globale CO₂-utslippet fanges og lagres slik IEA forutsetter for 2050, så tilsvarer dette 4800 norske Langskipsanlegg, det norske «månelandingsprosjektet».

Storskala bruk av bioenergi har ingen plass i den globale, fornybare energiproduksjonen. Bioenergi er langt fra utslippsnøytral og svært store landområder må tas i bruk i produksjonen, og med betydelig press på biologisk mangfold. Biobrensel har lavere varmeverdi enn fossile energikilder, slik at samme energimengde produsert vil føre med seg høyere CO₂-utslipp. Det er derfor et tankekors at vi fortsatt tror det er bedre å låne hydrokarboner fra jordens overflate enn fra kilder langt under bakken.

Hvis klimamålene fram mot 2050 skal nås, er det ikke da bedre å gå vekk fra alle former for hydrokarboner for energiformål, og heller satse enda mer på de utslippsfrie kildene?

Skogen bør brukes til det den passer best for – som grunnlag for et godt naturmiljø, sikring av biologisk mangfold og som grunnlag for produkter som binder karbonet over lang tid.