LO-kongressen begynner 30. mai, og skal bl.a. ta stilling til forslag om at leting etter olje og gass må «fases ned i takt med økt satsing på grønne industriarbeidsplasser». Besteforeldrene vil være på plass for å støtte forslagsstillerne: «LO-familien har et stort ansvar, for dagens medlemmer, men også for morgendagens Norge.»
Hvor ville vårt samfunn ha vært uten innsatsen til den store familien som tilhører Landsorganisasjonen (LO)? Den nordiske og den norske modellen støtter seg på et unikt trepartssamarbeid, der arbeidere og funksjoner har bidratt og derved lagt grunnlaget for vår velferdsstat.
Men nå advarer sjefen i Det internasjonale energibyrået, Faith Birol, både arbeidsgivere, stater og arbeiderbevegelsen mot å investere i nye fossilfelt, av alle typer. Det vil låse oss fast i den fossile tidsalder. Og den skal vi bort fra; for å nå våre ambisiøse klimamål, for å gi våre barnebarn en levelig klode å vokse opp på. Og ved å satse offensivt skaper vi samtidig morgendagens nye industriarbeidsplasser.
Vi har stor kompetanse her til lands, og vi har mye å tjene på å bruke allerede eksisterende oljefelt på mer effektive måter. Likeledes trenger vi fagfolk på etterisolering av gamle bygg og vi trenger ingeniører som hjelper oss med energismarte løsninger. Vi trenger ikke fire-felts motorveier med fartsgrense på 110 km timen, som øker utslippene av klimagasser. Bedre kollektive løsninger vil hjelpe mye; og ikke minst å få mer gods over på tog.
Uten en god eksportrettet industrisektor vil et land som vårt fort blir en ren råvareeksporterende nasjon. Det blir det lite innovasjon av, og lite til å kjøpe utenlandske varer for. Og lite til fordeling. Ergo må vi sikre oss at den grønne skiftet skjer nå, mens vi ennå har en stor og levedyktig leverandørindustri. Som Magnus Marsdal skriver i sin bok Parterapi, må både klimaaktivister og industriforkjempere danne en felles kraft som sammen krever et umiddelbart takskifte og handlekraft i klima- og industripolitikken.
Inntil videre blir våre ingeniør låst inne i olje- og gasskomplekset, mens både Aker og andre industriselskap, på sin side, er klare til å overføre sin kunnskap til flytende havvindkonstruksjoner.
Om norske industriselskaper fortsetter med olje og gass til siste dråpe, kan det være for sent å gå over i havvind, hydrogen og andre fremtidsnæringer. Da vil andre ha gjort den nødvendige læringen, de vil ha etablert patenter og tatt posisjonen som ledende leverandører i dette voksende grønne verdensmarkedet.
LO-kongressen finner sted den 30. mai til 3. juni. Det er fremmet mange forslag til LOs klimapolitikk for årene som ligger foran oss. Blant annet finner vi et forslag om at leteaktivitet etter olje og gass må «fases ned i takt med økt satsing på grønne industriarbeidsplasser». Men flere forbund er mot å legge begrensninger på oljebransjen.
Sånn vil det være i store sammenslutninger. LO har tidligere vært svært gode til å finne gode kompromisser. Det har tjent landet vårt godt. Men jeg er redd for at det ikke vil tjene landet vårt, og etterkommerne våre, om vi fortsetter å åpne nye oljefelt, som det omstridte Wisting-feltet, som skraper iskanten, nesten 300 km nord for Finnmark.
LO-familien har et stort ansvar, både for dagens medlemmer, men også for morgendagens Norge. Ikke lås oss til en fossil og utrygg verden!
Lykke til med en konstruktiv debatt under kongressen!
Se her, hva jeg fikk publisert i Os- og Fusaposten 20. mai, omtrent med samme budskap:
Endelig! Storsatsing på havvind for klimaet!
I årevis har vi ventet på meldingen om at en norsk regjering skulle ta fatt i utbygging av vindparker til havs. Endelig har dagen kommet! Dette må vi hilse velkommen, mens vi legger til grunn at satsingen ikke kan ha stor negativ betydning for fiskeinteresser eller fugleliv.
År etter år har kloke hoder forklart oss hvorfor havvind ville være det mest fornuftige å satse på for å komme over i et nytt energi- og industrispor, vekk fra petroleumsindustrien. Argumentene var mange og sterke: verdensledende kompetanse på offshore-teknologi, dyktige industriarbeidere, en fullvoksen leverandørindustri og store markedsmuligheter for produktet verden over. Hva ventet vi på?
Det ser ut til at brikkene nå faller på plass. Planen er 1500 vindmøller til havs, de fleste flytende, til 30 GW elektrisitet. Det svarer til størrelsesorden i skottenes vindmølleplan der det i januar ble tildelt lisenser for 25 GW produksjon med havvind utenfor Skottland. Har regjeringen tatt til seg alvorsordet fra FNs generalsekretær António Guterres, da han nylig sa ”It is now or never”?
LO leder Peggy Hessen Følsvik jubler, forbundsleder Frode Alfheim i Industri Energi sier:
– Dette har vi jobbet med lenge, fordi økt kraftproduksjon vil trygge eksisterende jobber og skape grunnlag for nye grønne industriarbeidsplasser i Norge.
Føler også oljearbeidere lettelse over at det nå konkret åpnes for et nytt industrieventyr som sikrer arbeidsplasser uten at uværet fra klimakatastrofe henger over dem?
Kan vi se frem til hyggeligere tider, der alle jubler ved neste runde med utlysninger, nå for vindmølleparker til havs? Da vi kan senke skuldrene, fordi vi har kommet oss ut av det fossile uføret og inn i fossilfri trygghet.
For noen år tilbake kalte Erna Solberg inn til et seminar om havvind. Kommentaren fra daværende Statoil direktør Eldar Sætre var: – Hva skal vi bruke all den elektrisiteten til?
I dag er det vel ingen som stiller et slikt spørsmål. Ingenting er mer ettertraktet enn store mengder grønn elektrisitet.
Selvfølgelig bør havvindplanene få mye større fart på seg enn det som regjeringen legger opp til. Og selvfølgelig bør havvindplanene være starten på en balansert nedtrapping av petroleumsvirksomheten. Slik at Norge på sikt kan se seg selv i speilet og si at det selvbildet det har dyrket – av en nasjon som har medfølelse med sine medmennesker ute i verden – nå stemmer overens med virkeligheten . . .
Bjørghild des Bouvrie
Medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon
_________________________________________