Sammen med Roald Amundsen var Oscar Wisting først i verden til å nå både Nordpolen og Sydpolen. Nå er navnet hans knyttet til et risikofylt oljeprosjekt i Barentshavet, som vil bidra til å smelte polisen. – Det er vår plikt å forvalte den polare arven bedre, skriver to representanter for BKA i en lengre artikkel i dagens Klassekampen.
Oljekrim i det høye nord
Snur nå polarhelten Oscar Wisting seg i sin grav, mon tro? Wisting var med på Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen, og nådde målet 14. desember 1911. Hans navn er for alltid risset inn i en stolt norsk polartradisjon.
Det kommende året vil navnet Wisting forbindes med planene om en storstilt oljeutbygging oppe i Barentshavet. Paradokset er at denne utbyggingen vil bidra til å smelte polarisen. Det er, etter vårt skjønn, derfor smakløst å blande navnet Wisting inn i det som av flere omtales både som en klimabombe og som et mulig økonomisk sluk.
Wisting selv kan lite si, der han ligger. Men hva skal vi si, vi som lever i dag, med tanke på dem som kommer etter oss? Vi som må legge et føre-var-prinsipp til grunn for hvordan vi utvikler og utvinner våre naturressurser. Vi må kunne tenke i et generasjonsperspektiv. Det er vår fordømte plikt.
Søknad om utbygging av oljefeltet Wisting forventes levert til myndighetene innen utgangen av 2022, for å rekke fristen for gunstige skattevilkår innført under covid-19-pandemien. Den endelige søknaden vil da behandles av Stortinget til våren 2023. Feltet ligger 300 kilometer nord for kysten av Finnmark.
Det er altså fortsatt et lite håp om at fornuften kan seire og at utbyggingen stoppes, av klima-, natur- og økonomiske hensyn.
Men er det så farlig da, tenker du kanskje, med et felt så langt nord? Er det ikke viktigere at vi de siste årene vant kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja?
Den kampen var viktig. Men det nye dramaet er like spennende og viktig, nesten som en Jørn Lier Horst-krim, der en fiktiv slektning av Oscar Wisting, William Wisting, løser kriminalgåter. Og dette Wisting-feltet er også en gåte, sett i et klima- og et generasjonsperspektiv.
Equinor-strategene la slukøret planene om utbygging av Wisting-feltet ned i en skuff i 2020. Det var manglende lønnsomhet på feltet. Så dukket plutselig en pandemi opp. Og Equinor, dyktige pr-byrå, LO, NHO og politikere nærmest kappløp om å framskaffe den mest gunstige skattepakken for oljeindustrien noensinne gitt her til lands. Høyre, Venstre, KrF, Frp, Ap og Sp ble i juni 2020 enige om midlertidige endringer i skatteregimet for oljenæringen. Plutselig gikk regnskapet for Wisting-feltet fra minus til pluss. Det kalles magi, verdig den beste av illusjonister. Det som ikke var lønnsomt, ble lønnsomt, for Equinor. Dette fordi staten og fellesskapet, det vil si du og jeg, tar den økonomiske risikoen.
Feltet skal settes i drift innen 2030 og forventes å produsere olje i 30 år. Norge vil da fortsatt produsere olje etter år 2050, selv om vi har bestemt at vi skal være et nullutslippssamfunn innen da.
Wistingfeltet ligger lenger nord en noe felt Norge noen gang har utvunnet olje fra. Det er krevende operasjonelle forhold der oppe. Dessuten skal vi ikke glemme at Barentshavet har en av verdens høyeste tettheter av sjøfugl, og er utrolig viktig som leve- og gyteområder for fisk. Konsekvensene av en ulykke kan være store dersom større utslipp av olje når sårbare områder ved iskantsonen, ved Bjørnøya eller nær Finnmarkskysten. En rapport fra Riksrevisjonen i 2019 konkluderer med at både petroleums- og miljøvernmyndighetene har sviktet i sitt ansvar for å ta vare på miljøet i området.
Enda verre er det at produksjonen fra feltet vil føre til utslipp på mer enn 200 millioner tonn CO2. Dette tilsvarer de årlige utslippene fra 50 kullkraftverk, sier Silje Lundberg i Oil Change International. FN er tydelige på at hvis vi skal klare å begrense oppvarmingen av kloden til bare 1,5 grader, så må 60 prosent av påviste reserver forbli i bakken. Behovet for negative utslipp ved CO2-fangst og lagring vil øke tilsvarende, med en teknologi som selv etter 30 år fortsatt er umoden og for dyr til å bli tatt i bruk i større omfang.
Under klimatoppmøtet i Glasgow i november 2021 fikk Jonas Gahr Støre «Dagens fossil»-pris, tildelt den som «gjør mest for å bidra minst» for klimaet. Regjeringen sier at vi fortsatt kan lete, bygge ut nye felt og produsere olje og gass som før. Men om ikke rike Norge vil slutte å gi ut nye lisenser i sårbare områder, hvem skal da gå foran som et godt eksempel?
Hva skjer hvis verden faktisk lykkes med å nå klimamålene? Oljeforbruket må ned. Oljeprisen er styrt politisk av Opec og Russland, men når krybben tømmes, bites som kjent hestene.
Prisen vil falle og IEA spår oljepris under 30 dollar per fat før 2040. Den siste oljen vil bli produsert der den er billigst, og det er ikke langt mot nord. Lønnsomheten for Wisting er avhengig av en viss minstepris over feltets levetid for at hele prosjektet skal bli lønnsomt. Det tapet prosjektet risikerer, må vi som fellesskap bære.
Equinor selv sier at Wisting vil bli klimavennlig fordi den skal elektrifiseres fra land. Men dette er litt som med keiserens nye klær – det er å forvrenge virkeligheten. Det er forbrenningen som vil stå for de største klimautslippene, og vi risikerer at Wisting-feltet blir et startpunkt for enda mer oljevirksomhet i Arktis.
Elektrifiseringen av Wisting er beregnet til et årlig energiforbruk på 0,5 TWh, sier Annie Henriksen i lokallaget i Naturvernforbundet i Vest-Finnmark. Sammen med den planlagte elektrifiseringen av Melkøya vil vi få et betydelig høyere energiforbruk med påfølgende høye strømpriser og økt press for ny kraftutbygging i reinbeiteområder og urørt natur.
LO jubler, ettersom verftsindustrien får nye oppdrag. Det er forståelig, ikke minst fordi det går tregt med norsk havvindsatsing. Men regjeringen har ennå muligheter. Med gode planer for en massiv utbygging av havvind, (etter samråd med fiskerinæringen og ornitologer), vil industrien få gode dager. Vi kan også fortsette tappingen og tømmingen av modne felt, allerede utbygd. Det er både god økonomi, og arbeidsplasser.
En god del koronamidler har blitt brukt til å videreutvikle framtidsrettet teknologi og etablere nye grønne næringer. Skal Nord-Norge avspises med at det er petroleumsnæringen som sponses til lønnsomhet? Ifølge Finnmark SV vil prisen for utbygging av Wisting-feltet, på cirka 70 milliarder kroner, kunne ha bygget ut 10 karbonfangstanlegg eller 14 store havvindutbygginger à la Hywind Tampen. Og det ville i alle fall finansiert elektrifiseringen av Melkøya.
Beregninger som Fiskeribladet har gjort, viser at staten til nå i form av refusjonsordninger har brukt opp mot 140 milliarder kroner på å lete etter olje og gass i Barentshavet siden 1980. Inntektene fra det første feltet, gassfeltet Snøhvit, beregnes til 35 milliarder kroner. Det andre feltet i produksjon, Goliat, er det som kjent usikkert om noen gang vil være lønnsomt.
Barentshavet har med andre ord vært en fiasko for norske skattebetalere. Oljedirektoratet (OD) beregner verdien av leting i perioden 2000–2019 til 50 milliarder kroner, forutsatt en oljepris på 50 dollar per fat for all framtid. Det utgjør kun 4 prosent av totalen for norsk sokkel, og verdiskaping per letebrønn er bare en femtedel av resultatet i Nordsjøen. Behov for ny infrastruktur gjør funn i Barentshavet mer sårbare for lav oljepris, og blir den 5-10 dollar per fat lavere enn forutsatt, vil resultatet av letingen de siste 20 årene bli negativ.
Letegeologer i OD og ellers, optimistiske av natur, vil kanskje hevde at framtida blir lysere enn fortida. Resultatet av de siste 10 letebrønnene boret etter OD-analysen tyder ikke på det: det er ett ubetydelig funn som kanskje har litt verdi, knyttet til Johan Castberg-feltet.
Realistisk produksjonsstart for Wisting er rundt 2030. Det betyr at feltet til fulle vil bli eksponert for mulig lav oljepris. Med enhetskostnader nær 40 dollar per far, ifølge Rystad Energy, vil feltet være ulønnsomt hvis IEAs lavprisbane slår til. Norske skattebetalere bærer 88 prosent av risikoen.
Enorme summer er investert på norsk sokkel. Ideelt sett er vi for at ingen nye utbygginger finner sted i det hele tatt. Men om så skjer, vil utvinning i feltnære funn, som kan utnytte eksisterende infrastruktur ha kortest tilbakebetalingstid, og vil være mest lønnsomme og robuste mot lav olje- og gasspris. ODs verdiberegninger viser det klart. Dessuten gir de mindre utslipp her hjemme ved at utbyggingen er enklere, og gir best avkastning per tonn CO2-utslipp som vi eksporterer.
Å stoppe ny aktivitet i Arktis vil både redusere økonomisk risiko for norske skattebetalere i en usikker tid, og ha stor symboleffekt internasjonalt. Det gir også våre etterkommere en mulighet til selv å velge om de vil bruke fossile energibærere i en framtid med andre teknologiske muligheter.
Det krever litt mot å si stopp nå. Noe Nicola Sturgeon, førsteminister i Skottland har vist. Hun er en leder som viser vei. Hun sier nei til å bygge ut Cambo, et oljefelt vest for Shetland av tilsvarende størrelse som Wisting. Men det klarer altså ikke vi?
Besteforeldrenes klimaaksjon vil følge opp dette temaet i dialog med alle ungdomspartiene våre, og med Natur og Ungdom, som har dette som viktig kampsak. Vi vil løfte det med aksjonærforslag på Equinors generalforsamling i mai, og ha det på agendaen under Arendalsuka i august 2022.
I et generasjonsperspektiv, der vi skal gi våre barn og barnebarn en bedre verden i økologisk balanse, grenser det til det kriminelle å åpne et felt som Wisting. Wisting bidrar til en farligere verden, med et klima som straffer oss, ved at det blir villere, våtere og varmere. Og de som har bidratt minst til det, unge og ungdom, fattige land og fattige folk, vil lide mest.
Wisting-navnet bør derfor få leve i fred, som en stolt polfarer, og som en halvkjent kriminaletterforsker. Blir det noe av det planlagte feltet, bør det få et nytt navn. Vi foreslår Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, LO eller NHO. Navnet vil fort få en negativ assosiasjon hengende over seg. I et generasjonsperspektiv. Vil Stortinget da tørre å dure på videre?
Klassekampen lørdag 27. februar
Fantastisk bra!
Svært interessant – og skremmande.