En veteran runder 80

Gunnar Kvåle bor i «FrP-bygda» Os sør for Bergen. Det plager ham ikke særlig mye. – Jeg er mer bekymra over at landet har en regjering som etter mitt syn fører folket bak lyset ved å fremstille sin politikk som klimavennlig, sier den pensjonerte professoren i internasjonal helse, som nylig fylte 80. – Nå trenger vi mer ærlighet, ikke mer grønnvasking!

Besteforeldre-engasjementet

Gunnar Kvåles sterke engasjement i BKA startet med at han meldte seg på «klimaseilasen» til klimatoppmøtet i København i 2009, forteller han. Halfdan Wiik hadde tatt initiativet til Besteforeldreaksjonen noen år før og samlet en gruppe engasjerte besteforeldre fra flere deler av landet til et møte på båten. Siden den gangen har han markert seg på mange arenaer. Hvis man går gjennom aviser og ulike andre media fra de siste 10–15 år, vil man oppdage at han har vært blant de mest aktive i klimadebatten.

– Det er nok rett. En grunn kan også være at med  min faglige bakgrunn er det lett å bli mørkredd med tanke på global oppvarming. Mye av det vi har oppnådd når det gjelder folkehelse kan få et veldig tilbakeslag. Det er åpenbart for alle som kjenner forskningen og de ubehagelige sannhetene om klima.

– Likevel må jeg få si at tiden i BKA har hatt spesiell stor betydning for meg, ikke minst gjennom det gode vennskap som ble skapt med mange enkeltpersoner preget av felles holdninger og engasjement. Det har vært en stor verdi for meg å kunne følge med på hvordan BKA gjennom årene har utviklet seg til en slagkraftig organisasjon med et viktig særpreg: Generasjonsperspektivet med det klare ansvar vi har for dem som kommer etter oss slik slagordet «Barnas klima – vår sak» uttrykker det. Vår plass er sammen med de unge som stadig sterkere selv har reist opprørsfanen, inspirert av Greta Thunberg og hennes «Fridays for future»-kampanje.

Klima, vekst og ulikhet

Noe av det som ligger Gunnar mest på hjertet, er å få forståelse av klima som et «vekstens problem». Såkalt «grønn vekst» er oftest en illusjon, sier han. – Deessuten har vi de  voksende ulikhetene i verden, som åpenbart står i veien for gode, kollektive løsninger. Klima-fotavtrykket til verdens 1 % rikeste er beregnet til å være hele 70 ganger høyere enn de 50 % fattigste! Vi som i global sammenheng er rike, står for en enorm sløsing av energi. Mye av utslippene er knyttet til rene luksusformål. Hvis de 10 prosent i verden med høyest klimagassutslipp reduserer sine utslipp til gjennomsnittsnivået i EU, ville globale utslipp gå ned med rundt en tredjedel.

– Sterke virkemidler som fører til reduserte utslipp blant de globalt rike, ville raskt kunne gi utslippskutt som monner!  

Politikerne henger etter

Ser vi utenfor politikkens sirkler, er det likevel en god del lyspunkter, sier Gunnar. – Noe av det beste som har skjedd, er at det ikke lenger bare er miljøorganisasjonene som snakker om klima. Viktige deler av fagbevegelsen er med, om enn nølende og litt forsiktig. Vi ser dessuten et sterkt kirkelig engasjement for klimarettferdighet. Positivt er også at mange profesjoner organiserer seg i klimakampen. Gode eksempler er Concerned scientists, Kunstnere for klima, Forfatternes klimaaksjon, Legenes klimaaksjon og Teologenes klimaaksjon.

Mest skuffet er han over mange av våre toneangivende politikere, de som burde lede og gå foran i klimakampen. Både Støre og Solberg snakker godt om klimaendringene som «vår tids største utfordring», osv. Praktisk politikk er det dårligere med. – «Det grønne skiftet» er for dem noe som skal komme i tillegg til, ikke i stedet for oljeøkonomien, virker det som. Men videre materiell vekst fører ikke til målet selv om den males aldri så «grønn». Rike land må bryte vekstspiralen slik at forbruket reduseres og stabiliseres på et bærekraftig nivå!

Bærekraftig utvikling må ha som mål at basale menneskelige behov sikres, nå og i fremtiden, uten at planetens tålegrenser overskrides. – Hvis alle i verden konsumerte som nordmenn, ville vi trenge mer enn tre jordkloder, sier Gunnar. – På en indeks for bærekraftig utvikling der også forbruket av importerte varer telles med, er Norge er blant de dårligste.

– De norske utslippsreduksjonene er også alt, alt for små. Det holder ikke å skrive under på FNs bærekraftmål den ene dagen, for dagen etter å utlyse lisenser for å å lete etter mer olje og gass. Dette er uansvarlig politikk og i strid med å «handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene» som det heter i bærekraftmål nr. 13.
– Noe av det jeg reagerer mest på, er retorikken om «norsk olje og gass som del av løsninga». Det er for så vidt  rett at forbrenning av gass gir mindre utslipp enn kull og olje. Men det er langt fra hele bildet. Vi må også ta med utslippene av metan ved produksjon og distribusjon av gass. Det er en veldig kraftig klimagass, og det skal lite til før slike lekkasjer nuller ut den positive klimaeffekten. I USA viser målingene at gass i praksis kan være like ille som kull.
– Hvis det nå satses på gass og bygges opp en gass-infrastruktur som skal vare i 30-40 år, er det et veldig dårlig veivalg. Innen den tid må det være slutt på bruk av fossilt brennstoff.

Oljealderen må avsluttes

Dagens forbruk av kull, olje og gass må reduseres mot null i løpet av de nærmeste par tiår. Klima-scenarier som baserer seg på at det etter 2050 skal kunne fanges og lagres store mengder CO₂ for all framtid, er ren ønsketekning, mener Gunnar Kvåle.

– Det er ingen grunner til å forlenge oljealderen. Det er derimot gode muligheter for energisparing, i hvert fall blant oss som i global sammenheng er rike. Hvis vi hadde fått bukt med de verste formene for energisløsing, er det teknisk og økonomisk mulig å erstatte resten av dagens bruk av kull, olje, kull og gass med fornybar energi, særlig sol. Men en må være oppmerksom på at også noen former for fornybar energi kan øke klimagassutslippene. Jeg er særlig skeptisk til utstrakt bruk av enkelte former for bioenergi som gir store av CO₂ utslipp, og som først etter mange tiår kan regnes som klimanøytralt. Så god tid har vi ikke.

Et personlig engasjement er avgjørende for å skape en politikk for den samfunnsforandringen vi trenger, mener Gunnar. Det er en av grunnene til at Besteforeldrenes klimaaksjon er så viktig. – Hvis Paris-målet ryker, er det på grunn av menneskelig utilstrekkelighet. Jo flere som engasjerer seg, desto større sjanse for å snu utviklingen.

Som medisiner har Gunnar Kvåle jobbet mye blant verdens fattige, og forstår hvor tøft det er for mange å legge om kursen bort fra en fossilbasert vekst. Selv om klimaproblemene oppleves først og sterkest i fattige land. – Fattigdom og sult, så vel som klimakrisen, krever en omfordeling av ressurser fra de globalt rike til de globalt fattige. Uten dette vil vi ikke oppnå en bærekraftig utvikling innen planetens tålegrenser.

Concerned Grandparent

Klimasaken kan virke overveldende, innrømmer Gunnar Kvåle, og det er en krevende balansekunst å snakke om den uten å spre mismot og pessimisme. Selv omtaler han seg som «concerned», et begrep vi mangler på norsk, og som betyr «bekymret og engasjert». Han siterer også Charles Dickens – «It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness».

– Klimakrisen og andre av verdens største utfordringer, krig og konflikt, matmangel, sult og et økende flyktningproblem, henger sammen. Store globale problemer kan ikke løses uten et utstrakt globalt samarbeid. Det mest tragiske ved dagens utvikling er derfor at Norge og verdens stormakter fortsatt bygger mye av sin politikk på en primitiv krigslogikk med satsing på ressursødene opprustning og avskrekking i stedet for fredsarbeid, nødvendig nedrustning og samarbeid for å løse internasjonale konflikter. Det er en fallitterklæring at vi lar dette fortsatt skje, også innen Europa.

– Når historien skal skrives håper jeg likevel at det kan bli en fortelling om visdommen som vant. Men det haster stadig mer å gjøre de rette valgene: Apropos filmen «Don`t look up!»: La oss se opp og handle i tide!

Et samfunnsengasjert ektepar: Kirsti og Gunnar på årsmøte i Besteforeldrenes klimaaksjon i Skien 2015.