Opp med farten!

Vedtak på klimatoppmøter som det i Glasgow avhenger av konsensus. Hvis ikke sinkene skal bestemme takten, må hvert enkelt land få fart i det grønne skiftet. «Det Norge trenger nå, er å se en regjering som satser. Vi har åtte år frem mot 2030. Vi har ikke én dag å miste», skriver styreleder og generalsekretær i BKA, i en kronikk i Dagbladet.

Andrew P. Kroglund, generalsekretær og Steinar Winther Christensen, styreleder, Besteforeldrenes klimaaksjon

Klimakonferansen i Glasgow er nå historie. Og snart bare et blekt minne. Vi som var til stede sitter med følelsen av at vi berget stumpene ved at det tross alt ble en ferdigforhandlet avtale, på overtid. «Planeten henger i en tynn tråd», er oppsummeringen fra FN-sjef António Guterres.
Det blir en ekstra påminnelse til Ap, Sp og SV, som nå sitter og forhandler budsjett for 2022. Glasgow-erklæringen er nemlig et vaklevorent reisverk. Olje og kull ble nevnt i slutterklæringen, for første gang på et klimatoppmøte. Det er da noe, selv om teksten var tynn og uforpliktende. Men uansett er det nå opp til hvert enkelt land selv å komme i gang med det grønne skiftet som alvoret krever. Vi her hjemme må levere ca 7 prosent kutt hvert år i våre klimagassutslipp frem mot 2030. Men med det nye budsjettet regjeringen la frem mens vi ennå var i Glasgow er det vanskelig å skjønne at vi skal klare å komme oss dit.

Uten en god eksportrettet industrisektor vil et land som vårt fort blir en ren råvareeksporterende nasjon. Det blir det lite innovasjon, og lite til å kjøpe utenlandske varer for, slik Magnus Marsdal beskriver i sin ferske bok Parterapi. Det blir også lite til fordeling. Ergo må vi sikre oss at den grønne skiftet skjer nå, mens vi ennå har en stor og levedyktig leverandørindustri. Men det går svært langsomt. Derfor, ifølge Marsdal, må både klimaaktivister og industriforkjempere danne en felles kraft som sammen krever et umiddelbart takskifte og handlekraft i klima- og industripolitikken.
Inntil videre blir våre ingeniører låst inne i olje og gass- komplekset, mens både Aker og andre industriselskap, på sin side, er klare til å overføre sin kunnskap til flytende havvindkonstruksjoner. Her må vi alle være med å bidra med den kompetansen vi besitter.

Men hva skjer med LO? Mens vi ennå var i Glasgow sier deres leder Peggy Hessen Følsvik, at miljøbevegelsen absolutt ikke skal få noen plass ved bordet når regjeringen nå oppretter et nasjonalt råd for rettferdig klimaomstilling. Hun vil bare ha med seg dem som alltid sitter ved bordet i slike spørsmål, dvs. arbeidsgivere, fagbevegelse og regjeringen.  Men miljøbevegelsen er en viktig aktør på de internasjonale konferansene, slik som i Glasgow, sammen med fagbevegelsen. Skal ikke vi kunne gi innspill også her hjemme, rundt forhandlingsbordet, i et skifte som angår oss alle?  Kunne ikke det i det minste skje gjennom en ekstern referansegruppe?

Mange ser nå faren som ligger foran oss: Om norske industriselskaper fortsetter med olje og gass til siste dråpe, kan det fort blir den siste olje for landet som sådant. For da er det for sent å gå over i havvind, hydrogen og andre fremtidsnæringer. Da vil andre ha gjort den nødvendige læringen, de vil ha etablert patenter og tatt posisjonen som ledende leverandører i dette voksende grønne verdensmarkedet.
Det er som Marsdal sier i sin bok: Vi har en gedigen andel av vår eksport, industri og sysselsetting knyttet opp til fossile brensler. Derfor har få land så stort omstillingsbehov som vi har. Samtidig er vi en teknologisk dyktig nasjon, og med noen av verdens største finansielle ressurser noen stat besitter. Men hva skjer? Industritogene ruller ut fra perrongen, men få av lokomotivene er fra Norge. Danmark investerer 300 milliarder i en stor industri-øy i Nordsjøen, som skal levere 10 gigawatt med strøm fra havvind. Storbritannia subsidierer havvindsatsingen og har målsetting om 40 gigawatt installert innen 2030. Hva gjør vi?
Kina har tatt ledertrøya når det gjelder solcelleutvikling, med staten ved roret. Kunne ikke vi ha gjort det samme når det gjelder havvind?

EU er på banen med sin ambisiøse nye plan for det grønne skiftet. De har latt seg inspirere av den italienske økonomen Mariana Mazzucato. Også hun er på markedet med en svært relevant bok nå i 2021, som heter En ny økonomi. Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen.
Mazzucato beskriver, akkurat som mange av deltagerne under klimatoppmøtet i Glasgow, hvordan vi står overfor store felles utfordringer i tiåret som kommer, med klima- og naturkrise. I tillegg har vi en helsekrise og en ulikhetskrise. Mazzucato vil derfor ha en nytenking om hva som er statens oppgave og den kapasiteten staten må ha, som en lærende organisme. Vi må styrke forholdet mellom det offentlige og det private.
Mazzucato bruker president John F. Kennedy’s store månelandingsvisjon som sin ledende metafor. Det var i sin tid et nærmest umulig prosjekt, men Kennedy lovet nasjonen og verden at USA skulle klare å sette en mann på månen innen ti år. Store ressurser og en fleksibel prosjektstruktur kom på banen. Det er denne type innstilling vi som samfunn nå trenger. Vi må spørre oss hvor vi vil. Men i stedet for å «dra til månen» på de viktigste samfunnsområdene, har staten de siste tiårene vært på bærtur, skriver Mazzucato.

Det Norge trenger nå i denne førjulstiden er å se en regjering som satser. Vi har 8 år frem mot 2030. Vi har ikke én dag å miste. Det fordrer av oss alle at vi tenker stort. Barnebarn over hele kloden fortjener det.