Har individualismen tatt knekken på kampsangene? Vi synger i alle fall mindre enn før, sier Gjermund Kolltveit, forfatter av «Sangen som våpen», – en bok om hvordan sang har gitt folk mot, engasjement og fellesskap. Et lite lyspunkt er de syngende besteforeldrene i BKA, synes han. Kanskje er potensialet likevel større enn vi tror?
«We are not afraid»
Fellesangens kraft kan i mange situasjoner være avgjørende, sier Gjermund Kolltveit i en samtale med oss. Han trekker fram en historie fra skogsarbeiderstreiken i Østerdalen i 1928, der flere hundre av dem blir truet av 60 utkommanderte gardister med skarpladde våpen. Svaret fra arbeiderne var sang! «Gardistene blev oppstillet på to geleder med front mot arbeiderne», forteller Hamar Arbeiderblad. «Men det lot ikke til at arbeiderne var redde. For de reiste seg alle som en og sang Internasjonalen. Over denne djerve og frimodige optreden blev gardister og politi ganske betuttet.»
Betuttet ble nok også de sovjetiske troppene i Tallinn i 1988, der 300.000 mennesker marsjerte i gatene og sang forbudte sanger mot en av verdens største atommakter. – Tanken går til «We shall overcome» og det som ifølge Pete Seeger var den berømte kampsangens viktigste vers: «We are not afraid!».
Bygge og styrke fellesskap
A synge sammen skaper samhørighet og gir energi, sier Kolltveit. Likevel er det blitt slik at vi synger mindre. Det kan virke som forbrukersamfunnet og individualismen har forandret sangen til ren underholdning. – Se på julegrantenningen i Oslo, som før besto av at folk gikk rundt treet og sang julesanger. I dag ser de på en artist opptre, og er opptatt av å ta selfier sammen med ham og henne!
Dermed heter bokens siste kapittel «Er sangvåpenet dødt?». Og er det virkelig det? – Det er for lettvint å svare ja. Det blir også feil. Jeg har jo nylig sett Besteforeldrenes klimaaksjon på fjernsyn, der dere sang mens dere demonstrerte i Glasgow! Og dere sang også da dere proteststrerte mot nedbygging av en myr på Romerike.
– Klimabrølet var forresten en slags kampsang! Kanskje i slekt med supportersangen på fotballtribunene, der volumet er det viktigste, og der den manende allsangen virkelig lever i beste velgående!
«I det lange løp er det ingen grunn til å være pessimist», avslutter Gjermund Kolltveit boka si. «Selv om tradisjoner og kollektiv hukommelse går i oppløsning, ligger sangvåpenet dypt forankret både i kulturhistorien og biologien. Vi kan når som helst ta det fram fra verktøykassa, enten som ren uttrykksform, eller som redskap til å forstå oss selv, og til å bygge og styrke nye og gamle fellesskap.»
– Dere syngende besteforeldre får ta det som en oppmuntring – og en oppfordring om å holde ut og holde fram. Kanskje greier dere å tenne en ny sang-gnist også hos nye generasjoner av miljøaktivister? Historien er ikke lineær, så hvem vet hva som kan skje!
«Du vet du er på Arendalsuka når du støter på en gjeng syngende pensjonister i Besteforeldrenes klimaaksjon», skrev Aftenposten 2016. Foto: Ivan Chetwynd
Glasgow-koret:
Jeg heier på BKA som tok sangen i bruk i Glasgow❣️🎼 Sangen er et fantastisk virkemiddel og en «inngangsport» til alle mennesker. Det skaper samhold og identitet💕