Greta Thunberg sier «små skritt i riktig retning», «en viss fremgang» og «vinne sakte» – er det samme som å tape. Nå angripes hun fra flere hold, «det er en «lite konstruktiv retorikk», sies det. Men det er vanskelig å være uenig med henne etter å ha fulgt klimatoppmøtene i 25 år, sier Svein Tveitdal. Kritikken mot 18-åringen er forfeilet, mener han.
Om Svein Tveitdal: Tidligere UNEP-direktør med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Blant veteranene i Besteforeldrenes klimaaksjon. Leder for Klimavalg 2013. Deltok for BKA ved klimatoppmøtene i Katowice 2018 og Madrid 2019, og er akkreditert observatør i Glasgow.
Suksess eller fiasko?
Etter å ha deltatt på de fleste klimatoppmøtene siden COP 1 i Berlin i 1995 har jeg sett vertslandene og hovedforhandlerne sette søkelys på små framskritt og karakterisere møtene som positive og konstruktive. Men klimagassutslippene har fortsatt å øke.
På to hundre år har vi mennesker sørget for at det nå er like mye CO2 i atmosfæren som det var for 4 millioner år siden. Da var temperaturen 3 grader høyere og havnivået 20 meter høyere enn dagens. Temperaturen har steget nesten 1,2 grader siden førindustriell tid, og globale utslipp og innholdet av CO2 i atmosfæren fortsetter å sette nye rekorder for hvert år som går. Utviklingen fortsetter med andre ord å være ute av kontroll og situasjonen blir mer og mer kritisk.
Det må være lov å karakterisere klimamøter og samarbeid som ikke klarer å snu denne trenden, som mislykkede. Jeg vil gjøre et unntak for 1997-møtet der Kyotoprotokollen trådte i kraft og laget et rammeverk for samarbeid mellom FN-landene om å bekjempe klimaendringene. Og videre for møtet i Paris i 2015 der landene gjennom Parisavtalen ble enige om å stanse oppvarmingen helst på 1,5 grader, og ikke mer enn to.
Uten samarbeidet gjennom FNs klimakonvensjon ville mulighetene for å løse klimaproblemet være enda mer utfordrende. Noen mener FN-systemet ikke har levert og må erstattes med noe annet. Jeg mener FN-sporet må styrkes og at globalt samarbeid ledet av FN er den beste muligheten vi fortsatt har til å unngå klimakatastrofe.
Lenge før delegatene samlet seg i Glasgow, erklærte FNs generalsekretær António Guterres «kode rød» for menneskeheten, og sa til forhandlerne at de representerte den «siste beste sjansen» for å begrense global oppvarming til 1,5 °C. Verten selv, Boris Johnsen åpnet konferansen med referanser til James Bond, at vi var «5-1» nede ved pause i en fotballkamp, og at «det er ett minutt til midnatt på dommedagsklokken, og vi må handle nå». Men det er allerede klart at konferansen ikke vil vinne fotballkampen eller stoppe dommedagsklokken. For å gjøre det må utslippene begynne å gå ned umiddelbart og halveres innen 2030. I stedet viser beregninger fra FN at de vil øke med 16 %.
Greta Thunberg har rett når hun på dette grunnlaget karakteriserer konferansen som mislykket, og at politikerne serverer «bla, bla, bla». Det er ikke rart at de unge er sinte og redde.
Politisk redaktør Kjetil Alstadheim i Aftenposten har skrevet en lang artikkel der han reagerer på formen hun har valgt, er engstelig for at Greta Thunberg sprer politikerforakt, osv. Han er nesten hardere mot protestene fra en 18-åring enn mot politikere, som tross alt leverer noe. Hun sier «små skritt i riktig retning», «en viss fremgang» eller «vinne sakte» er det samme som å tape. Det er vanskelig å være uenig med henne etter å ha fulgt klimatoppmøtene i over 25 år.
Å vinne vil være å oppnå umiddelbare og drastiske årlige utslippskutt. Dette er mulig, men krever politisk vilje og handling. I dag subsidieres fossilindustrien med 100 millioner kroner i minuttet. Bare å stoppe dette nå, overføre subsidiene til fornybar energi og stoppe avskoging vil virke umiddelbart, sørge for nødvendige utslippsreduksjoner, nok ny fornybar energi og ivareta verdens naturmangfold. Et vedtak om dette med årlige handlingsplaner fram mot 2030 ville gjøre møtet til en suksess.
Fortsetter utslippene som i dag, vil verden gå mot kaos og konflikt. Klimaendringene vil ødelegge framtida for de unge – hvis de ikke stoppes nå. Vi trenger demokratiske massebevegelser for å legge press på det politiske systemet og få til en omstilling raskt nok. Greta Thunberg har så langt vært en av de viktigste bidragsyterne til dette, og hun har holdt seg innenfor demokratiets rammer. Det er også demokratiet som har gitt Jonas Gahr Støre solid ryggdekning for å lete etter ny olje i Arktis. Men han hadde trolig fått like mange stemmer om han hadde sagt nei til dette før valget. Både velgere og politikere har et selvstendig ansvar. Å angripe eller gi råd til ungdommen om å endre retorikk i denne situasjonen, virker mot sin hensikt. Å oppfordre til rask og nødvendig handling, snarere enn å feire de små skritt i riktig retning, vil fungere.
Svein Tveitdal, 08.11
Takk Svein! Greta våger å si sannheten. Det må frem. I Skottland håper jeg vår ropert bærer langt.
Verda treng stabil fornyeleg kraft som ikkje ureinar eller øydelegg miljø og urørd natur. Då er ikkje vindkraft, korkje på land eller hav, løysinga. Men det er det som no skjer med stor støtte frå dei fleste politiske partia og finanskapitalen. Thunberg og andre klimaaktivistar er desverre nyttig alebi.
Jan Emblemsvåg, som er tilknytta NTNU, tek her eit kraftig oppgjer med satsinga på vindkraft som eit svar på klima og energikrisa:
«Energikrisen vi driver å utvikler i Europa er kanskje den største tabben siden Andre Verdenskrig. Ikke bare vil dette koste tusener av milliarder av kroner (Tyskland alene har hittil brukt over 5000 mrd kroner) mens resultatene uteblir, men på toppen spiller vi oss sikkerhetspolitisk rett inn i klørne på den russiske bjørnen og leveransemessig inn i kjevene på den kinesiske dragen. OPEC har ca 40% av verdensmarkedet innen olje og gass – Kina har ca 95% av markedet for alle kritiske råstoff som inngår i vindkraft, mobiltelefoner, etc. Vi driver å snakker om fornybarenergi, men vi glemmer at materialene vi skal bruke er lang fra fornybare, og med Kina sin markedsandel på 95% så kan vi gjerne tro at vi har noe å si – det har vi ikke. I det store geopolitiske spillet er Europa i ferd med å spille seg langt ut på sidelinjen.»
Emblemsvåg er tilhengar av den nye generasjon med kjernekraft. Dette er tilnærma risikofri energiproduksjon med såkalte saltsmeltereaktorar basert på thorium. Han viser til at Kina starta opp sitt første anlegg i september i år. Vi høyrer lite om dette i den offentlege klima og energidebatten. Men eg la merke til at både mdg og Finlands miljøparti har satt kjernekraft på dagsorden. Dei har nok sett at det kan spare oss for vindindustriens nedbygging av urørt natur og ureining av havmiljøet. Det høyrer også med til historia at Noreg har rike forekomster av thorium (Fensfeltet) og med vår vannkraft kan vi bidra med å vidareforedle nødvendige grøne produkt istadenfor å eksportere krafta til eit øydeleggjande prisnivå.
Det har vært koordinerte flere angrep på Greta Thunberg i mange land, og fra samme politiske fløy. Må bety at hun er effektiv.
Å kritisere henne for å kalle samlingen «a Global North greenwashing effort» betyr at den som kritiserer ikke har fulgt med på hva som har foregått av aktivitet mellom sponsorer og britiske myndigheter. Jeg har hatt en del å gjøre med Nigel Topping, som er bindeledd mellom virksomheter og COP-26. Han ble utnevnt til UK High Level Climate Action Champion av Boris Johnson. Topping skulle koordinere næringslivets bidrag til samlingen. Det har mest utviklet seg til en skjønnhetskonkurranse mellom næringsaktører som kommer med løfter det er vanskelig å etterprøve, samtidig som de krangler innbyrdes og med arrangøren om adgang til «exposition space» og «branding opportunities».
Det måtte et oppvaskmøte til for å minne dem om at COP-26 ikke var en merkevarearena.
Lumumba Di-Aping fra Sør Sudan ledet gruppen av utviklingsland i IPCC i noen år. Han har uttalt at «vi trodde lenge at disse møtene handlet om naturvitenskap, men har endelig skjønt at de handler om økonomi. Det har selvsagt industrinasjonene vært klar over hele tiden».
Jeg syns at Alstadheims kritikk var på grensen til stupid. Og likeledes den som nå kommer fra partier og aktører på høyresiden, i ulike land, som anklager Greta Thunberg for å være antidemokratisk. For det første er ikke IPCC et demokratisk organ. COP-møtene krever enstemmighet om beslutninger, og organisasjonen er ekstremt hierarkisk og utelukkende.
For det andre kan det vanskelig være antidemokratisk å kreve at nasjoner skal oppfylle løfter de har avgitt, men som de har sviktet og fortsetter å svikte.
I Nederland har både staten og Shell tapt i retten, nettopp fordi de har avgitt løfter som de senere har fraveket.
Noen må påpeke at dette skjer, og det gjør Greta Thunberg på forbilledlig vis.
Det er litt underlig, for ikke å si ynkelig at en så oppegående kommentator som Kjetil Alstadheim ønsker å la ungdommens rettferdige kamp bli problemet. Det er jo ikke demokratiet som er truet av ungdoms kamp og protester for sin egen framtid. Hvor er Alstadheims analyse av oljelobbyens, finanselitens og unnfallende politikeres rolle i den enorme trusselen som fossilbransjen er for vår alles framtid? I Norge er det fortsatt den livstruende, oversubsidierte oljebransjen som hylles. Bare sjekk hvordan finansminister Vedum uttalte seg ensidig i sin presentasjon av budsjettforslaget: Panegyrisk hylling av bransjen uten problematiserende refleksjoner.
Det er en gammel hersketeknikk å kritisere folk for måten de advarer på. De var negative de som advarte mot ulovlig vindmølleutbygging, som advarte mot Acertilknytning, som advarte mot nedbygging av psykisk helsevern, som advarte mot ambulansefly-utflagging, som advarte mot jernbane-oppsplitting osv osv
En velprøvd måte å knekke kritikere på
Jeg har gått og tygd mye på dette med Greta Thunberg. Ikke på grunn av det hun sier om situasjonen, men på grunn av formen hennes. Jeg har sammenlignet litt med Malala Yousefsai, som også har vært en svært ung aktivist, men som hadde et voksent menneskes verdighet. Greta fremstår i mine øyne som person mer som en angstbitersk og forpint jentunge, dessverre. Er det naïvt av meg, kanskje, å tenke at hun kunne ha fått budskapet sitt mer lyttet til, om hun hadde hatt en annen personlighet, kunnet presentere saken på en litt annen måte? Kan mange av dem som har krimakrisen øverst på dagsordenen ha kommet til å overvurdere hennes kapasitet? Har de et poeng, de som mener at hennes tilnærming skaper politikerforakt… eller er dette tiden for nettopp det – politikerforakt? Og hvor kommer vi i så fall med det? Jeg vet sannelig ikke…Spent på kommentarer….
Pingback: Forfeilet Kritikk mot Greta Thunberg - KLIMA2020