Vår nye regjering sier at klimapolitikken ikke skal moralisere over folks valg. Det er vi enige i, skriver styreleder og generalsekretær i BKA, i et debattinnlegg i Klassekampen i dag. Noe annet er det å kreve moralsk lederskap av våre politikere, når vi nå nærmer oss FNs 26. klimatoppmøte. Eller skal Norge fortsette å snakke med to tunger?
Andrew P. Kroglund, generalsekretær og Steinar Winther Christensen, styreleder i Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA)
Jonas Gahr Støre advarer mot pekefingre i klimakampen. I sin tiltredelsestale til Stortinget den 18.oktober la den ferske statsministeren vekt på at klimapolitikken ikke må være moraliserende. Det er vi enige i. Samtidig er vi redde for at deler av verden kan komme til å vise Norge fingeren under klimatoppmøtet, COP26, i Glasgow i begynnelsen av november.
Norge har vært og er en viktig aktør i det internasjonale klimadiplomatiet. Samtidig risikerer vi å møte mer og mer motbør internasjonalt, på grunn av vårt Janus-ansikt. Vi nekter å forholde oss til de seneste rapportene fra både det internasjonale energibyrået og fra FNs klimapanel: All ny leting etter fossile energibærere må stoppe. For verden synes derfor konklusjonen klar: Ingen nye norske konsesjoner til olje eller gass i Arktis.
Vår nye statsminister har til og med lovet sine barnebarn at han skal gjøre alt i sin makt for å gi etterslekten en levelig fremtid. Men det gjør han og regjeringen med mantraet: Vi skal ikke avvikle, men utvikle, oljeindustrien vår.
Vår nye, dyktige klima- og miljøminister, Espen Barth Eide, ble intervjuet på Dagsrevyen samme dag som Støre advarte mot moraliserende pekefingre. Dagsrevyen fokuserte på at det kommende klimatoppmøtet er det viktigste siden Paris-møtet i 2015. Men igjen: Ikke et spørsmål fra journalisten om norsk oljepolitikk sett i lys av hva FN krever. Redselen for moralske pekefingre?
Hver dag under klimatoppmøtene deler det internasjonale sivilsamfunnet ut en uhøytidelig pris kalt Fossil of the day. Den kommer garantert Norge til å få under COP26 i Glasgow. Men verre er det at det internasjonale søkelyset mot Norge nå kommer til å bli mer entydig. Allerede i 2019 besøkte FNs spesialrapportør på menneskerettigheter og miljø, David R. Boyd, Norge. Han pekte på klimaparadokset Norge, en verdensleder på å tenk nytt og grønt, samtidig som vi er en av verdens største gass- og oljeeksportører. Det som teller mest, sa Boyd allerede da, er at Norge slutter å lete etter mer olje.
Under COP26 kommer det opp forslag om nye allianser som skal ta tak i oljeproblemtikken og få produsentland til å ta ansvar for en nedbyggingsplan. Norge må vise mot, ved å tørre å slutte seg til det nystartede Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA), og samarbeide med andre oljeproduserende land for felles produksjonskutt, gjennom Fossil Fuel Non-Proliferation Treaty.
Vi er enige med Jonas Gahr Støre i at det ikke er politikernes oppgave å være moraliserende overfor egen befolkning. Klimapolitikken som føres må føles rettferdig, for alle. Men det er vår oppgave, som sivilsamfunn, å kreve moralsk og praktisk lederskap av våre politikere. Der må vi komme med pekefingeren og freidig hevde at ny norsk olje- og gassproduksjon ikke er veien å gå.
Norge risikerer nå at store deler av omverdenen vil vise oss fingeren under COP26, og med Greta Thunbergs ord klingende i ørene: «Net zero by 2050, blah, blah, blah».
Mitt klare inntrykk er at norske politikere, for å komme i regjering, må love velgerne mer velstand og velferd, og ikke minst mindre ulikhet. Og at slike kortsiktige hensyn derfor alltid går foran verdens og klimaets behov for kraftig redusert forbruk, ikke bare av fossilt brensel, men generelt. Dette forholdet ser det ut til å være vanskelig å endre. Folk flest vil gjerne ha mer, og i alle fall ikke ofre mer enn andre for klimaet. De vil helst videre opp og fram, og i alle fall ikke tape sin oppnådde posisjon i samfunnet og flokken. Som nasjon vil vi derfor ikke uten videre gi fra oss oljerikdommen, med mindre vi er noenlunde sikre på kan andre oljeland gjør det samme. Egentlig handler vel dette om enkel biologi og psykologi?
Derfor tror jeg også at det er avgjørende viktig at BKA, og alle andre som erkjenner klimakrisen, ikke bare snakker om politikere som svikter, og det vi som samfunn må slutte med – som fossilt brensel, naturødeleggelser og overforbruk – for det er de aller fleste nok i bunn og grunn ganske enige om – men mye mer om hvordan vi som et fortsatt velorganisert og fredelig samfunn raskt kan bli grønnere uten at store grupper behøver å frykte mer enn andre for jobb, velferd og posisjon. Det er nemlig det siste som er den krevende delen av klimaoppgaven, den som ansvarlige politikere nå sliter mest med, og som mange aktivister tar litt for lett på.