«Gedigent selvbedrag»

I oljepolitikken lar de store partiene seg styre av rendyrket markedslogikk: Vi skal levere så lenge det er noen som vil ha varene. Hvis ikke vi gjør det, vil noen andre ta våre markedsandeler, osv. – Men dette er en relativisering av alt ansvar, skriver filosof Arne Johan Vetlesen. «Vi slipper ubehaget ved umoral og kaller det realisme.»

Aldri så galt …

Av Arne Johan Vetlesen
professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Mange later til å mene at formuleringen Erna Solberg vil bli husket for, er “jeg ville ikke brukt de ordene”, i forbindelse med Sylvi Listhaugs fratredelse som justisminister. Mye taler imidlertid for at en annen uttalelse vil gå inn i historiebøkene som langt mer vesentlig: «Den som slokker lyset på norsk sokkel er ennå ikke født.» Hvis vi legger forventet levealder til grunn, betyr dette at Solberg ser for seg norsk olje- og gassutvinning frem til minst år 2100.

Utsagnet som Barack Obama trolig vil huskes best for, er som kjent: «Generasjonen som vokser opp nå er den første til å bli rammet av klimakrisen, og den siste som kan gjøre noe med den.» Det er ikke godt å vite nøyaktig hva Obama legger i å «gjøre noe» med krisen, men trolig er det noe ganske annet enn at dagens unge skal oppfordres til å forlenge oljealderen med fem eller åtte tiår.

Kan Solberg forestille seg hva slags verden norske oljearbeidere lever i når vi skriver 2050, 2070 eller 2100, for eksempel med hensyn til temperaturstigning, eller migrasjon fra regioner i Sør-Europa, for ikke å nevne Afrika og Midt-Østen, der matproduksjon har blitt umulig? Gitt forverringen av disse trendene som FNs klimapanel forventer som det mest plausible scenariet («business as usual»): hvordan tenker Solberg seg at det skal oppnås legitimitet for at Norge skal fortsette i det fossile sporet som vitenskapen for mange tiår siden har dokumentert som en hovedårsak til klimakrisen?

Hvis ikke vi …
I valgkampen lød mantraet fra tilhengerne av norsk oljeutvinning at dersom vi slutter å lete etter mer olje på norsk sokkel, eller iverksetter en snarlig produksjonsstans, vil det føre til det motsatte av den ønskede effekten: andre land vil overta plassen i markedet, land hvis produksjon er «skitten» der den norske er «verdens reneste». Intensjonen er god, men konsekvensene vil dessverre bli negative: problemet forverres snarere enn løses.

Én ting er at den enkle kausaliteten det legges opp til er høyst problematisk; som om det som bestemmer hva aktører som Kina gjør, er norsk oljepolitikk. En annen ting er at norsk olje slett ikke er så ren som påstått. Men vel så viktig er spørsmålet om hva slags oppfatning av moral, og spesielt av ansvar, som stilltiende legges til grunn.

Ansvar kan ikke delegeres bort
Enhver må svare for hva han eller hun gjør, slik andre må svare for hva de gjør. Det virker kanskje beundringsverdig å ville ta et ansvar for hva andre kanskje kommer til å gjøre – eksempelvis Kina som følge av hva vi gjør. Det som skjer, er imidlertid at fokuset flyttes fra hva en selv faktisk gjør, og har å svare for, til hva andre muligens kan komme til å gjøre som en postulert direkte følge av det. Ansvaret det vitterlig handler om, flyttes vekk fra det en selv har makt over: fra det vi gjør, med vårt næringsliv og tilhørende arbeidsplasser, på vårt territorium og i forvaltningen av våre naturressurser. Det er innenfor denne dimensjonen at landet Norge, med regjeringen i spissen, ivaretar vårt ansvar for at Paris-avtalens mål nås – ingen andre vil eller skal ta dette ansvaret, likesom vi ikke kan ta andre lands ansvar.

Sinnelag og konsekvens
De to oppfatningene av ansvar jeg har skissert tilsvarer sinnelagsetikk, med vekt på motiver og intensjoner, og konsekvensetikk, med vekt på forventede faktiske følger. Varianten av konsekvensetikk oljetilhengerne illustrerer, er en der alt er sammenlignbart med alt: alt er utbyttbart med noe annet, ingen ting har absolutt verdi og anses som uerstattelig; ingen handling er ubetinget gal. Kapitalismens markedslogikk rendyrker en slik mentalitet, og som konsumenter rekrutteres vi inn i den hver gang vi tilbys å kjøpe kvoter: sant nok, vi burde fly mindre, men siden flyselskapet støtter skogplanting i Afrika, så bidrar den nå i gåseøyne «gale» handlingen til at det gjøres noe godt for miljøet, skjønt et annet sted og ved hjelp av andre aktører. Det er så fint å kunne bidra med mitt «lille» i det store bildet.

Denne logikken relativiserer alle mine handlinger ved å «oversette» dem til forestilte konsekvenser et annet sted og for andre aktører. Selv våre mest fossilbaserte handlinger, som konsumenter og som nasjon, blir dermed det beste vi kan få til, og kan avkreves, i en uperfekt verden. Vi slipper ubehaget ved umoral og vi kaller det realisme: vinn-vinn. Kritisk betraktet er det et gedigent selvbedrag som snarest må gjennomskues dersom klimakrisen skal avverges før skadene blir uopprettelige.

(artikkelen er tidligere trykt i Klassekampen)