Et brev undertegnet av 2185 akademikere fra 81 land, også en del norske, ble nylig overlevert FN. Brevet argumenterer sterkt for at det må settes inn tiltak ikke bare for å redusere etterspørselen, men også produksjonen av fossilt brensel, og går dermed rett inn i den norske debatten om nytten av å redusere olje- og gassproduksjon.
Initiativtakere til brevet er Michael E. Mann, verdenskjent klimaforsker, Bill McKibben, forfatter og leder av den globale organisasjonen 350.org, og Sandrine Dixson-Declève, president i The Club of Rome.
Her følger noen viktige punkter i brevet:
Vi som underskrivere oppfordrer sterkt regjeringer i hele verden til raskt å vedta og gjennomføre en «ikke-spredningsavtale for fossil energi» for å beskytte liv og levevei for nåværende og fremtidige generasjoner ved å fase ut fossil energi på en rettferdig måte. Dette er basert på vitenskapelige enighet om at oppvarmingen ikke må være mer enn 1,5 °C.
Dette vil innebærer å:
- Få slutt på utvidet produksjon av ny fossil energi i overensstemmelse med den best tilgjengelige vitenskapen som beskrevet av IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) og av FNs Environmental Programme.
- Fase ut eksisterende produksjon av fossil energi på en rettferdig måte, der det tas hensyn til landenes avhengighet av fossil energi og deres muligheter for endringer.
- Investere i en overgangsplan for å oppnå 100 % tilgang på fornybar energi globalt, og støtte land som er avhengig av fossil energi så de kan komme bort fra sin avhengighet. Det må gis bistand til folk og samfunn slik at alle opplever framgang i overgangsperioden.
For å holde den globale oppvarmingen under 1,5 ºC, må det være en gjennomsnittlig reduksjon i produksjon av fossilt brensel på minst 6 % par år mellom 2020 og 2030. Men fossilindustrien planlegger å øke produksjonen med 2 % per år.
Arbeidet med å begrense klimaendringene har særlig fokusert på reduserte klimagassutslipp og etterspørsel etter fossilt brensel (…) Det er begrenset fokus på reduksjon av produksjon og tilbud av fossilt brensel.
Selv om Paris-avtalen legger et viktig grunnlag for handling på etterspørselssiden, vil landene fortsette å overskride sine allerede utilstrekkelige utslippsmål uten internasjonalt samarbeid og strategier som fokuserer på tilbudssiden.
Dette initiativ er veldig viktig. Prinsippet om at hvert land bare tar ansvar for forbrent olje og gass på eget territorium, bryter fullstendig med den rettslige tenkning ellers om medvirkningsansvar og at forurenser betaler.