De alvorligste advarsler om klimautviklingen til tross – de store norske partiene har ikke til hensikt å følge oppfordringen fra FNs generalsekretær om å slutte å lete etter olje og gass. Svein Tveitdal tror dommen over dagens politikere kan bli streng. Han tror også Norge får en vanskelig standing under klimatoppmøtet i Glasgow.
- Om Svein Tveitdal: Tidligere UNEP-direktør med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Blant veteranene i Besteforeldrenes klimaaksjon. Leder for Klimavalg 2013. Deltok som observatør for ForUM/BKA ved klimatoppmøtene i Katowice 2018 og Madrid 2019, og vil være til stede i Glasgow.
Ignorerer FN når det passer oss –
Den siste rapporten fra FNs klimapanel fastslår hevet over tvil at vi er inne i en uunngåelig og irreversibel global klimakrise uten sidestykke. Perspektivet for barnebarna våre er mildt sagt skremmende.
Håpet i rapporten er at det fortsatt er mulig å nå målene i Parisavtalen og holde temperaturen nede på et håndterbart nivå. Men dette forutsetter en helt annen innsats fra verdenssamfunnet enn den vi ser i dag. Vi må halvere utslippene på 8 år og nulle ut innen 2050. Og la det være klart, vi er ikke i nærheten, utslippene fortsetter å øke.
FNs generalsekretær António Guterres sier rapporten er en «rød kode for menneskeheten» (…) Alarmklokkene er øredøvende og bevisene uomtvistelige: klimagassutslipp fra fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og setter milliarder av mennesker i umiddelbar fare. Land bør derfor slutte å lete etter og produsere ny fossil energi, og skifte subsidier fra fossilt til fornybart»
I denne situasjonen er det tragisk at de tre største partiene i Norge i Dagsnytt Atten – samme dag som rapporten ble lansert, sier de slett ikke har til hensikt å ta FNs oppfordring til følge. Leting etter mer olje og gass vil fortsette ufortrødent videre, og leteutgifter betales av staten med nåværende ordning. Indirekte sier de Guterres berettigede anmodning ikke er noe å bry seg om eller i alle fall ikke gjelder for Norge.
Espen Barth Eide sa det er etterspørselssiden vi må gjøre noe med. Indirekte sier han at Arbeiderpartiet vil fortsette å lete etter mer olje og gass så lenge det er et marked for det. Marit Arnstad sa at det kanskje har noe for seg med en global avtale som forbyr leting etter mer olje og gass, men tviler på at dette er mulig å få til. Indirekte sier hun at Senterpartiet ikke er interessert i at Norge tar et slikt initiativ. Lene Westgård-Halle bekreftet at Høyre heller ikke vil følge generalsekretærens råd om å stoppe leting etter mer olje og gass.
Alle tre sier de tar klimapanelets rapport på største alvor. Det samme sier nå oljeselskapene at de gjør. De fleste av dem har gått bort fra å så tvil om at klimaendringene er reelle og menneskeskapte til offisielt å støtte Parisavtalen. Men de sier samtidig avtalen er forenlig med å fortsette leting etter olje og gass.
Verken forskere, FN eller selv det Internasjonale Energibyrået (IEA) som har vært fossilindustriens kunnskapsbase om markedsutviklingen er enige i dette. Hva som får oppegående norske politikere til å støtte denne finurlige retorikken fra fossilindustrien fremfor å høre på forskere og FN kan en lure på, men sikkert er det at de er med på å sette framtidige generasjoner i den største fare.
IEA sier fornybar energiproduksjon må firedobles innen 2030 skal vi nå Paris-målene. Dette skjer ikke raskt nok da markedet i oppstarten må stimuleres av nasjonalstatene. Derfor sier Guterres at subsidiene må flyttes fra fossil til fornybar energi. Og nå ser vi at etterspørselen etter olje øker igjen etter Covid-nedstengningen. Resultatet med dagens politikk blir garantert fortsatt rekordforbruk av fossile brensler frem til 2030, i det korte tidsrommet vi hadde til å halvere dem. Temperaturen vil fortsette å stige med katastrofale konsekvenser, og vinduet for å stanse temperaturøkningen på et håndterbart nivå lukkes. Oljeselskapene vil tjene mye mer penger på kort sikt enn om overgangen til fornybar energiproduksjon gikk raskere. Men kloden sitter igjen med en irreversibel krise med kostnader der også for rike Norge oljefondet vårt ikke kommer til å strekke til.
Klimatoppmøtet i Glasgow i november blir lakmustesten på om verdenssamfunnet klarer utfordringen. Her blir det vanskelig for Norge å forsvare leting etter mer olje i Norge som de tre politikerne i Dagsnytt Atten går inn for. Og enda vanskeligere blir det å forklare barnebarna hvorfor de ikke lyttet til FNs generalsekretær mens det ennå var tid.
Det som er egnet til å forbause enhver alminnelig orientert velger er at de nevnte politikerne kun baserer seg på påstander som «begrunnelser»: etterspørselstyring, velferdsstatens finansiering, omstilling på skuldrene av oljeleting, det betyr ikke noe hva vi gjør osv.
Vanlig fornuft tilsier at man ser i det minste dilemmaer, og at et minimum av forskning og analytisk tilnærming begrunner påstander. I stedet kaster de blår i øynene og behandler oss lesere som dumme, kortsiktige, pengegriske og uten å bry oss om konsekvenser for andre og for etterslekta.
Her er det noen politikere som fortjener et spark bak.
Kan jeg støtte annonsen økonomisk?
Skremande at leiande politikarar ser ut til å ha lagt vekk grunnleggande verdiar.
Kva skjedde med odelsprinsippet, føre var prinsippet, grunnlova §112, samfunnskontrakten og tilliten til at partia skal arbeide for eit betre samfunn og ei trygg framtid? Kva skjedde med respekt for menneskerettane og internasjonal solidaritet?
Dette er eit politisk havari der vi med vitande og vilje risikerer å etterlater oss berre vrakgods til komande generasjonar.
Plutselig er mange eldre mennesker opptatte med å «redde» verden. Man undres på hvilken verden de har levd i tidligere.
Mer enn 3 milliarder mennesker, nesten halve jordas befolkning er fattige i følge Oxfarm. Svært mange av disse sulter og lever rundt sultegrensen. Hver dag dør rundt 18000 barn i verden pga sult. I fattige land som Pakistan feks blir hvert tredje barn «stunted», dvs de blir varig mentalt og fysisk skadet på grunn av mangelfull ernæring de 1000 første dagene i sitt liv. Sett i fra disse menneskenes ståsted er «klimakrisen» et ikke eksisterende problem.
Det er estimert at jordas befolkning passerer 8 milliarder innen 2024, 14 år senere når man 9 milliarder, 18 år etter det igjen når man 10 milliarder i 2056, og videre 32 år til å nå 11 milliarder i 2088. Det aller meste av befolkningsøkningen vil komme i den fattige delen av verden. Store deler av verdens befolkning, dyreliv og natur går mot katastrofe i følge FN’s bærekraftsdirektør Jeremy Sachs. I 2030 er det estimert at nesten halve jordas befolkning vil leve i områder med fare for akutt vannmangel.
I følge IEA har rundt to milliarder mennesker kumøkk og ved som hovedenergikilde. De har også behov for energi for å få anstendige liv. I fattige land med dårlig infrastruktur er kullkraft eneste alternativet. Man ser også at kullkraftforbruket øker i verden, sult er en sterk drivkraft.
Så foreskrives det en klimakur som er verre enn sykdommen:
Det kom nylig ut en IEA-rapport som (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions), som ikke har fått så stor oppmerksomhet.
Rapporten hevder at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så mye, og solceller syv.
IEA har regnet ut hvor mye den trenger å øke fra nå av (2020) til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:
Litium: 42
Grafitt: 25
Kobolt: 21
Nikkel: 19
Grunnstoffer i sjeldne jordarter: 7
Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles.
Det «grønne skiftet» har medført en voldsom etterspørsel og prisøkning på begrensede metallressurser på jorda. Utvinninga av disse har ført til enorme miljøødeleggelser og rovdriften vil øke voldsomt framover. Det går mot naturkatastrofer menneskeheten aldri tidligere har sett.
Så ser teorien om grønn vekst stadig mer teoretiske ut. Det er i dag anslått at Jorden kan håndtere et ressursforbruk på om lag 50 milliarder tonn i året (ressursforbruk måles i tonn, men omfatter så forskjellige ting som blant annet skog, metall, mineraler, husdyr, fisk og fossilt brensel). I dag ligger vi på 70 milliarder tonn. FN rapporten Assessing Global Resource Use endte på at verdens ressursforbruk da ville ligge på 132 milliarder tonn i 2050, eller på rundt 264 % av Jordens tåleevne. Det er dette målet den så kalt « grønne industrien» styrer mot.
Så hvordan løser man verdens problemer?Katastrofene står i kø. Det har de for så vidt gjort lenge, men nå har problemet utviklet seg til å omfatte hele kloden, derfor den store interessen.
Problemet med de «grønne»løsningene som framlegges er at de fokuserer enøyd på klimaproblemene. Miljø- og klimaproblemene er symptomer på jordas store problem. Opphavet til problemene er et enormt overforbruk. Biomangfoldskrisen sammen med klimakrisen er de mest alvorlige symptomene på en krise som stikker dypere. Behandler man klimaproblematikken isolert og enøyd driver man i beste fall symtomlindring, men som man også har sett, i verste fall politikere og næringsliv til å jage hurtig profitt mens store deler av vakker, uerstattelig norsk natur forsvinner.