Klimakrisa er også en lederkrise. Klimakrisa skyldes langt på vei at de som skulle lede oss gjennom krevende endringer, har sviktet, mener Rune Todnem By, professor i ledelse ved Universitetet i Stavanger. – Ledere må forstå hvilket omfattende ansvar de har. Samtidig må vi alle ta innover oss de store endringsbehovene som nå er i samfunnet.
Making a difference
– I believe there is a happy ending. A solution to the climate crisis.
– Men da må vi gjøre det vi kan, også i det små, for å være med å endre vår felles mentalitet og handlingsmønstre, sier Todnem By i sin TEDx-forelesing. – Alle ønsker vi det beste for våre barn. Men mye av det vi driver med i verden i dag kan sammenliknes med å brenne ned landsbyen der barna bor. Alt for mange, ikke minst ledere, tenker for kortsiktig og for mye på seg selv, på penger og makt.
– We need to go MAD – Making A Difference!
Klimakrisa er uten sammenlikning den største lederskaps-utfordring vi som mennesker noen gang er blitt stilt overfor, sier Rune Todnem By.
Som gammel speidergutt har han alltid vært engasjert i natur og naturvern, forteller han når vi ta kontakt med ham. – Som akademiker brenner jeg for at vi alle må bidra til et bedre og mer rettferdig samfunn og verden. Men det var vel ikke før jeg ble far, i 2009, at jeg virkelig begynte å tenke på purpose/ansvar som nå former mye av mitt arbeide på ledelse og endring.
– Og ditt hovedbudskap er?
– At for å endre verden så må vi alle stille opp. Og da mener jeg alle. Barnehager, skoler, høyskoler, universiteter, foreldre, besteforeldre, politikere og andre myndighetspersoner, så vel som arbeidslivsledere må forstå at ledelse er ikke bare noe såkalte ledere utfører. Det er noe vi alle kan og må bidra til!
– For eksempel ved stortingsvalget om et par måneder …
– Ja, og her er mitt syn at de store partiene, både AP og Høyre, er alt for passive når det kommer til bærekraftig utvikling og omstilling. De fokuserer for mye på nuets arbeidsplasser. Det er på tide å fokusere på våre barn, barnebarns, og oldebarns fremtidige arbeidsplasser i en bærekraftig verden. Så da blir det vel enten MDG eller SV på meg, tenker jeg.
– Men mulighetene for at disse småpartiene skal få handa på rattet er jo ikke veldig stor?
– Kanskje ikke. Og da er jeg faktisk redd det kan gå riktig galt. Med dagens næringspolitikk er det fare for at Norge blir et nytt Detroit etter olje- og gasseventyret. Vi ligger langt etter i nye næringer. Så våre barn, barnebarn og oldebarn vil ikke bare arve en sykere jord, men også et fattigere Norge om vi fortsetter som vi gjør.
– Her har dere besteforeldre – som en stor og viktig velgerguppe – et stort ansvar. Send et signal og stem grønt fremfor rødt eller blått ved kommende valg!
For å endre verden må vi alle stille opp, sier By. Og han har jo rett i at de som har størst politisk innflytelse i H og AP er alt for passive. Paris-avtalen krever bl.a. to ting (som ikke kan tallfestes konkret): I innledningen oppfordres landene å bidra etter evne i fellesdugnaden (mine ord) som avtalen trekker opp, og i artikkel 12 og 6 forpliktes landene til å mobilisere alle til kunnskap, trening og deltakelse for reduserte utslipp.
Det er vanskelig å hevde at vårt politiske lederskap har gjort jobben sin her. Derimot har Regjeringen både tilrettelagt for, og aktivt støttet fossilindustrien med enorme klimagassutslipp over mange år som resultat.