Forbrukerkapitalismens drivkraft er at ingen er fornøyd; vi må alltid opp og fram til noe nytt og raskere og større. Hva med heller å sette pris på det vi har? I et innlegg i Fremover reiser Besteforeldrene i Tromsø spørsmålet om begreper som «grønn vekst» o.l. gir god mening – eller om kunnskapen om naturens grenser bør få oss til å tenke helt nytt?
Av styret i Besteforeldrenes klimaaksjon Arktis, Tromsø og omegn: Synnøve des Bouvrie, Ingunn Elstad, Asbjørg Fyhn, Toril Synnøve Jenssen, Grete Mathiesen
Økonomisk vekst blir diskutert blant yngre og eldre, også i miljøorganisasjonene i Tromsø. Det har lenge vært kjent at forbruket av naturressursene går ut over det naturen og klimaet tåler. Når oljealderen nå går for full fart mot slutten, handler valgkampen mye om at grønn vekst og grønne energikilder skal fortsette den enorme økonomiske veksten oljen førte med seg. Samtidig kommer det opp at også «grønn» økonomisk vekst må betales av naturen. Storstilt utbygging av havvind kan for eksempel få alvorlige konsekvenser for miljøet i havet og for fiskeriene. Miljøorganisasjonen Spire i Tromsø skriver i Nordnorsk debatt 12. juni at spørsmålet «Hva skal Norge leve av nå?» egentlig kan omformuleres til “hva vi skal vokse av?”, fordi å leve blir framstilt som å vokse.
Med begrepet “grønn overvekst”, oppfordrer Spire til debatt om hvilken vekst som er nødvendig, og hvilken som er ødeleggende – som er overvekst. Besteforeldrenes klimaaksjon slutter seg til spørsmålet, og vil gjerne delta i debatten. I formålet vårt heter det at vi vil bruke vår generasjons erfaringer til kritisk ettertanke. Alvoret ved klimaproblemene krever gjennomgripende endringer i samfunn og levemåte. Besteforeldreaksjonen i Norge mener at en politikk som forutsetter materiell forbruksvekst i rike land, er uansvarlig.
Det blr sagt at Norge trenger fortsatt økonomisk vekst i tillegg til den enorme oljeformuen, for å holde oppe velferdsstaten og møte eldrebølgen. De av oss som er eldre, vet at velferdsstaten ble bygd før det ble funnet olje, før Norge ble så rikt. Velferden var båret av en felles vilje til fordeling av godene.
Olje- og gassinntektene har bidratt til at Norge importerer det meste vi bruker. Vi har vent oss til at klærne vi har på oss og elektronikken vi bruker blir produsert billig i Asia. I industri, jordbruk, bygg og omsorg blir arbeidere innleid fra andre land på mer eller mindre løse vilkår. Veksten har sin egen dynamikk. Penger, makt og infrastruktur blir trukket fra distriktene til Oslo-området og internasjonale markeder. Forskjellene i samfunnet fortsetter å øke. Vi har et statlig og privat ledersjikt med flere millioner i årlig inntekt, mens stadig flere mangler mat på bordet.
Sløsinga viser at vi har innstilt oss på økonomisk overvekst. Skal vi for eksempel slutte å kaste god mat, trengs oppmerksom innsats og kunnskap. De første initiativene til å redusere matsvinn i Norge kom i 2009, fra representanter for matindustrien og dagligvarehandelen, som samarbeidet med forskningsmiljøer. Grossistene og serveringsbransjen sluttet seg til. Norsk institutt for bærekraftforskning fant at matbransjen reduserte matsvinnet med om lag 15% fra 2015 til 2019. Det er allerede temmelig mye mat. Arbeidet fortsetter i matbransjen og husholdningene.
Vi lever ikke dårligere om vi verdsetter maten mer. Vi sparer penger, vi forbruker mindre mat, arealer og vann, og utslippet av klimagasser blir mindre. Arbeidet mot matsvinn bidrar også til omfordeling, når grossister og dagligvarehandel gir overskuddsmat til matsentralene og bymisjonene.
Vi mener at den delen av innbyggerne i Norge som har god økonomi – og det er flertallet – ikke trenger økt økonomisk vekst, men må redusere unødvendig forbruk. Programserien “Sløsesjokket” gav innsikter som er verd å ta med seg. Reparering, vedlikehold, gjenbruk, fordeling og lokalstyrt produksjon gir kunnskap, ferdigheter og samarbeid. Det er i seg selv verdifullt. Slike tiltak inngår i det som blir kalt sirkulærøkonomi, som blir fremmet internasjonalt som et svar på klimakrisa. Det er dette som egentlig er bærekraft, en tanke som både er gammel og ny: Tålegrensene beskytter oss. Økonomien må respektere naturen og klimaet. Det er på tide å prøve for alvor.
Besteforeldrene i Tromsø med støtte til streikende skolebarna i dag 22. mars 2019.
Er Besteforeldrenes Klimaaksjon på full fart inn i nullvekstfundamentalismen?
Jeg var med å starte opp Tromsøavdelingen av Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) for nøyaktig tre år siden, og satt som nestleder i interimsstyret fram til et valgt styre kom på plass i februar i fjor. Den egentlige grunnen til at jeg ikke ønsket å fortsette i styret var at det ble stadig klarere at jeg har et annet syn på veien mot en verden uten klimautslipp og en økonomi som ikke forbruker natur og ressurser enn resten av styret. Jeg har likevel fram til nå valgt å stå som medlem i aksjonen, fordi jeg mener at en tverrpolitisk organisasjon som dette må ha rom for ulike oppfatninger om veien så lenge målet er felles og man kan fokusere på aksjoner og saker som man kan enes om.
I innlegget ovenfor, som også er publisert i nordnorskdebatt og andre aviser, forfattet av det nåværende styret for lokalavdelingen av BKA i Tromsø, tar man utgangspunkt i en formulering i aksjonens formålserklæring fra 2015, som slår fast at «en politikk som forutsetter materiell forbruksvekst i rike land er uansvarlig». Denne formuleringen fins imidlertid ikke i formålsparagrafen i organisasjonens vedtekter vedtatt på årsmøtet 2019. Den lyder i sin helhet slik:
«BKA er et landsdekkende tverrpolitisk nettverk som ser den globale oppvarmingen som en etisk utfordring og et spørsmål om rettferdighet mellom generasjonene. Det krever at Norge både hjemme og ute reduserer avhengigheten av olje, gass og kull og legger om til redusert og mer klima- og miljøvennlig energibruk. BKA mener Norges viktigste bidrag til en internasjonal avtale om utslippsreduksjon er å gå foran som eksempel på at rike land både kan og må redusere mest.»
Den vedtatte formålsparagrafen legger opp til reduksjon av fossil-avhengigheten gjennom en nedbygging av olje og gasseksport, omstilling til fornybar energiproduksjon og elektrifisering og effektivisering av energibruken i transport, industri, jordbruk og fiske. Den gamle formuleringen om «materiell forbruksvekst» har den åpenbare svakheten at uten at begrepet presiseres er det helt uegnet som grunnlag for utforming av en helhetlig og realistisk klima- og miljøpolitikk.
Dagens vekst i forbruk av natur og naturresurser må ikke bare stanses, den må reverseres. Det skjer ikke gjennom at de rike konsumerer mindre av det de konsumerer i dag til fordel for at de fattige konsumerer mer av det samme. Siden verden har langt fler fattige enn rike, fører en slik strategi bare til større press på naturressursene. Å respektere planetens tålegrenser krever mer av oss enn personlige valg i forhold til hva som tilbys oss som konsumenter. Dette beskrives glimrende av Per Espen Stoknes i hans siste bok «Grønn vekst, en sunn økonomi for det 21. århundre.» Stoknes er psykolog og økonom, leder Senter for bærekraft og energi ved BI i Oslo og vararepresentant til Stortinget for Mdg.
BKA-styret nevner sirkulær økonomi som et svar på klimakrisen, men beskriver en slik økonomi som en slags regresjon til en førindustriell tilstand der vi produserer og konsumerer det meste lokalt, reduserer sløseri og fremmer gjenbruk. Problemet med denne filosofien er at den ignorerer kraften og dynamikken i de historiske innovasjonsbølgene som har formet verdensøkonomien fram til i dag. Man ser på disse innovasjonene som en ødeleggende kraft i stedet for å utnytte denne kraften til å tilfredsstille reelle forbrukerbehov, transformere energisystemene, temme og resirkulere materialstrømmene og utvikle regenerativ matproduksjon som restaurerer natur heller enn å konsumere den.
Men det går ikke an å gå baklengs inn i framtida. For eksempel lar den digitale innovasjonsbølgen seg ikke stoppe, og produktene som følger med vil ikke bli produsert lokalt på hvert nes. På den annen side er tiden da vekst førte til stadig større materialforbruk som ender opp i stadig større søppelberg definitivt over. Framsynte gründere har for lengst forkastet forestillingen om at vekst bare betyr økning av kvantitet. Vekst i framtidas økonomi på en planet med ni milliarder mennesker betyr først og fremst vekst i kvalitet tuftet på en endelig sirkulerende fysisk materialstrøm.
Med energi forholder det seg annerledes. Energi er riktig nok en bevart størrelse, den forsvinner ikke. Men når vi snakker om energiforbruk, så mener vi egentlig å bygge komplekse og ordnete strukturer ved å omsette høyverdig energi til lavverdig energi (varme). Dette kalles termodynamikkens andre lov (entropiloven), og er grunnlaget for alt liv. Det er grunnlaget for at menneskehjernen, som har nådd sin maksimale vekst allerede tidlig i tenårene, fortsetter å utvikle seg kvalitativt gjennom storparten av livet. Vi kan derfor ikke resirkulere energi, men trenger derimot mer høyverdig energi for å resirkulere materialer og utvikle et stadig mer komplekst økosystem (økonomi integrert med natur) der mennesket har sin rettmessige og naturlige plass.
«Fornybar energi» er altså egentlig feil ordbruk, og burde egentlig kalles «solenergi», siden både vind- og vannkraft henter energien fra sola. Det viktige er imidlertid at en økonomi for en befolkning på mange milliarder og som respekterer planetens tålegrenser vil kreve en betydelig større energiomsetning enn i dag. Å planlegge for redusert energiomsetning i en sirkulær økonomi er i strid med grunnleggende fysiske lover.
Når BKA-styret i Tromsø peker på havvind som ødeleggende for miljøet i havet og for fiskeriene, så er jeg ikke med lenger. Ifølge FNs naturpanel er fiskeriene uten sammenlikning den aller største trusselen mot livet i havet, og strukturene som fester flytende vindturbiner til havbunnen kan danne utgangspunktet for nye kunstige korallrev med yrende biologisk mangfold. I 2019 avviste årsmøtet i BKA å vedta et forslag om om «nei til vindkraft i sårbare og verdifulle naturområder på land». I Tromsø går styret et langt steg videre i retning av å splitte organisasjonen.
Men hva betyr det for økonomien om vi alle er fornøyd med det vi har? Selv har jeg ikke bil og hytte på fjellet, bor i en liten leilighet, reiser ikke på storbyferie eller på utenlandsferie, kjøper sjelden klær, bare når de jeg har, er utslitt, har ubetydelig forbruk, lever i det hele tatt nøkternt. Er imidlertid i tvil om hvorvidt dette gavner økonomien. Hvilket motiv har man for å yte noe, skape noe eller utdanne seg hvis man ikke tjener på det? Fra en lærebok i sosialøkonomi jeg leste for mange år siden, husker jeg en historie om en som drev en virksomhet i Afrika. Arbeiderne var vel fornøyde med sitt liv, og det var derfor grenser for hvor mye de ville arbeide; forholdene endret seg til det bedre for bedriftseieren da han etablerte et tivoli for de ansatte. Dette likte de. For å komme inn måtte de betale billetter, for å kunne betale måtte de få mere lønn, og da måtte de arbeide mer. Skulle være interessant å vite hvordan økonomer ser på mulighetene for en økonomi som ikke baserer seg på økt forbruk.
Svar til Kristoffer Rypdal.
Takk for kommentaren! Hensikta vår har ikkje vore å splitte organisasjonen, berre å delta i samtalar som går i miljøorganisasjonane, og som heller ikkje vi kjem utanom. Det er ulike syn også i besteforeldreaksjonen på mange ting, for eksempel storsatsing på havvind. Den nye teknologien utviklar seg og endrar seg, det same gjer erfaringane og synspunkta, og diskusjonane vil gå vidare. Besteforeldreaksjonen tar ikkje skade av at medlemmene tar del i offentlege miljødebattar. Som frivillige i eit lokallagsstyre har vi ingen spesiell autoritet, og vi ønsker ikkje å dominere, men vi vil gjerne delta.
Formålet til Besteforeldreaksjonen ligg på nettsida til BKA under Formål og vedtekter,
«»Vedtekter-for-BKA-vedtatt-21.-sept-2019». Der står det avsnittet vi har sitert.
Argumentasjonen i kommentaren din er omfattande. Ein ting er gjennomgåande: Du føreset at den økonomiske og historiske utviklinga alltid har ei og same retning, også i klimakrise og naturkrise. Derfor verkar reparasjon og lokal produksjon som ei tilbakevending til førindustriell økonomi, som noko reaksjonært. For oss er det rasjonelt. At økonomien skal vere bærekraftig og utan sløsing er sunn fornuft.
Men truleg har både du og vi mange verdiar felles, som gjer at vi engasjerer oss. Det er gledeleg at du brukar tid og kunnskap til å utarbeide denne kritikken. Vi kan utan tvil lære mykje av han.
Det er ikke riktig at formuleringen dere siterer er en del av formål og vedtekter vedtatt 21. sept. 2019. Formuleringen om materiell forbruksvekst står under overskriften «Formål og Vedtekter» på BKAs nettsider, men hvis du går litt lenger ned på siden, vil du se at dette er vedtatt på årsmøtet i Skien 2015. Misforståelsen din kommer nok av at det står en lenke til «Vedtekter for BKA vedtatt 21. sept. 2019» under overskriften «Formål og Vedtekter». Hvis du trykker på den lenken, finner du vedtektene vedtatt på årsmøtet 2019, og der finner du i paragraf 2 «Formål» den lengre formuleringen som jeg siterer, og som ikke inneholder noe om materiell forbruksvekst.
For meg er dette dypt vesentlig. Jeg ville aldri kunne være medlem av en organisasjon som har vedtektsfestet at «en politikk som forutsetter materiell forbruksvekst i rike land er uansvarlig», fordi en slik formulering i stor grad blir tolket i retning av teknologifiendtlighet og antiglobalisme, noe innlegget deres også bærer preg av. Når et samlet lokallagsstyre, i diverse aviser framstiller dette som BKA-organisasjonens formål, så er i høyeste grad splittende.
Videre skjønner jeg ikke hvordan du kan lese av mitt innlegg at jeg forutsetter at den økonomiske og historiske utviklinga har «en og samme retning», hva nå det måtte bety. Det er en del av den faglige aktiviteten min å studere evolusjon i komplekse systemer, og en grunnleggende erkjennelse er at utvikling skjer gjennom kritiske transformasjoner der retningen ved hvert vippepunkt er uforutsigbar i den grad at vi ikke på forhånd kan forestille oss hva framtida vil bringe (les Stoknes for en utdyping). Vi befinner oss i dag midt i en slik kritisk omveltning og det er selvsagt et naturlig instinkt å søke seg tilbake til trygg grunn, men all teori og erfaring tilsier at det ikke er mulig.
Selvsagt vil reparasjon og lokal produksjon måtte være en del av en bærekraftig økonomi på en endelig planet, men for å oppnå en fullstendig sirkulær materialstrøm på en planet med 9 milliarder mennesker kreves også nyskapende teknologi for gjenvinning (som krever masse energi), helt nye boformer, transport, kommunikasjon og andre former for forbruk, både materielt og immaterielt, og vi må gi globalismen nytt innhold, ikke fornekte den. Å innsnevre dette til at de rike må redusere sitt materielle forbruk er en endimensjonal overforenkling, og ja, reaksjonært.