Bispemøtet har laget et hefte som oppfordrer til refleksjon og handling i møte med klimakrisa. «Vi må innse at våre politiske og økonomiske valg skader jorden og ødelegger klimaet», skriver de. Det har fjernet enhver tvil om det er legitimt å bringe økokrisa, og dermed politikk i vid forstand, inn i gudstjenesten, mener teolog Elisabet Breen.
Mer om heftet fra biskopene: Guds skaperverk – vårt hjem
Elisabeth Breen i Vårt Land: Hvor klimapolitisk skal kirken være
Fra kronikken:
Debatten blir nå hvor konkret skal kirkens samfunnsteologiske røst lyde?
– Skal kirken si at den kapitalistiske evig-vekst-ideologien har forvokst seg til en fandens ideologi, for jordens ressurser er begrenset og minker for hver dag, og denne ideologien fører til naturødeleggelser, en kokende klode, sult og og klimaflyktninger? Eller skal kirken si, litt mer forsiktig, at vårt økonomiske system ikke holder mål…
– Skal kirken kreve at den norske regjeringen mer enn innfrir Paris-avtalen, avvikler oljeleting og begynner utfasingen av norsk olje og gass og oppretter grønne arbeidsplasser nå? Eller bør forkynneren kun peke på at klimautslippene må reduseres; og at det er opptil politikere og verdens ledere å finne ut hvordan…
– Skal kirken preke gudsfrykt og konkret nøysomhet; i våre forbruksvaner, reisemønstre, kjøttforbruk og oppfordre til å dele tienden mellom øko-organisasjoner og fattigdomsbekjempelse? Eller skal preken og bønner kun si noe om gudsfrykten og ikke ta det så nøye med den kristne nøysomheten…
(…)
Kirkegang pluss samfunnsengasjement! Dette kan bli vår tids største sang. En sang av klage, sorg og sinne. Om håp og handling og om en ny himmel og jord. Og ja, det kan gå «til helvete» for mange på jorda, også for oss. Men Hvetekornets lov viser den troende at tap og død kan bære livet i seg. Visst skal våren komme!
Elisabet B Breen, teolog og medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon
Tankevekkende for en ikke-troende som er opptatt av klimautfordringene og søker å leve et nøkternt og nøysomt liv. Samsvarer i mye med den forståelse jeg gjennom bibelhistorien på folkeskolen fikk av kristen etikk. Viktig budskap.
Jeg har skaffet og lest hele Laudato Si og er enig i så mangt men har vanskelig for å begrunne det på rimelig måte i bibelen for eksempel. Det virker mer som gammel og velkjent norsk pietisme, og potetprestenes og opplysningstidens nymotens tale fra prekestolene av anno dazumal, da Norge var et lutfattig U- land som langsomt og sikkert klarte å komme seg til hektene ved flid og sparsommelighet og en ypperlig folkeskole..
Men hva jeg kan bidra med er å bekrefte at just det der å kunne leve sparsommelig og sette tæring etter næring og ha ærbødighet for ressursene og leve bærekraftig, og ikke forakte eller kaste Guds gaver… bruke våre gitte premisser og råvarer og re- sirkulere materialene… vite å vøle på og reparere det man har, satse heller på ekthet og kvalitet…gjennom årene har vært noe av en livbøye og redningsflåte gjennom alle vansker og kriser, i all luksus og «velstand» og alt slit og sleng og alt «gin faen!» og skjørlevned omkring oss som man blir tutet ørene full av. Det handler om å ikke trekke veksler på fremtiden og ikke selge ens frihet, men vite å ta og bruke den flaks man i alle fall og under alle forhold har til enhver tid, og ikke bestride, men vite å si ja takk..til englevakta.
Så det er svært så tradisjonelt hva Paven der har ført.
Så jeg er grundig erfaren og enig, men må si at det vil kreve sin prest og sin predikant atter å få dette med Guds gaver og miljø og klima og fedrelandssalmen og Brorsons Op all den Ting som Gud har gjort… frem igjen i andaktslivet og på prekestolen.
Det virker som om Paven, som er Jesuitt, har snoket i vårer psalmebøker og katekismer under Jesuitterforbudet her i landet.
Meget interessant artikkel med kloke refleksjoner. Hele verden må begynne å tenke i den retning og setter den i praksis for å unngå katastrofen!
Takk for fine kommentarer! Ja, vi trenger brede allianser i klima- og miljøkampen… Man trenger såvisst ikke være religiøs for å delta i arbeidet med å hindre de verste konsekvensene av økokrisa! Men, og, for meg gir historien om at Gud selv kommer til vår jord, lever tett sammen med andre mennesker, dyr og økosystemer, en dyp motivasjon for økokampen. ( Om også pietismen nå vil stikke hodet opp av sanden; at troen skal gi seg konkrete utslag, så kan jo det være bare bra…) Dessuten tenner historien om Jesu underlige liv, hans død og oppstandelse (der hele naturen er med i sorg og i glede, les selv i NT) en liten glo av håp i meg om at Gledens Gud stadig nyskaper og ikke noen gang vil gi slipp. Et håp som er usynlig, ja, men virkningene kan likevel bli veldig synlige… Så la oss bygge allianser over alt hvor det er mulig og umulig!