22.12.2020 var ingen god dag verken for rettsstaten eller Høyesterett, konkluderer høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen i en drøfting av klimadommen. Han har i mange år vært opptatt av rettighetene vi er gitt i Grunnlovens § 112. Nå kaller han dommen «jurdisk herværk», og mener saken bør gå videre til Menneskerettsdomstolen.
Høyesterett har foretatt en åpenbart utilstrekkelig og uriktig vurdering av de menneskerettslige sider ved saken, skriver Pål W. Lorentzen i artikkelen i Energi og Klima.
Det pågår for tiden en rivende internasjonal rettsutvikling i klimasaker, der utviklingen under EMK er særlig viktig for Norge. Dommen i nederlandsk høyesterett fra 2019 i Urgenda-saken er et varsel om dette. Den forteller samtidig at Norges Høyesterett er på ville veier, noe Høyesterett avfeier med at dommen fra Nederland, som nettopp bygger på EMK art. 2 og 8, jfr. art 13, er «uten overføringsverdi».
Det er ikke første gang Norges Høyesterett trår feil i forhold til EMK. Denne gang overser man at klimasituasjonen i Nederland – som vil være sammenfallende med klimasituasjonen i Norge – allerede i utgangspunktet ble funnet å representere en krenkelse av EMK art. 2 og 8, og derfor utløse en tiltaksplikt for Den Nederlandske Staten, jfr. art. 13. Denne plikten var ikke oppfylt. Norge ligger vesentlig dårligere an når det gjelder å begrense utslippene av klimagasser, men i motsetning til Nederland er det i klimasaken ikke spørsmål om reduksjon av utslipp, men en økning av utslipp gjennom tildelte boretillatelser, som igjen utløser produksjon, salg og forbrenning av fossile produkter.
Høyesterett har bommet på jussen. Det vil vi få vite mer om, dersom klimasøksmålet går videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg – og der bør denne saken behandles.
Høyesterettsdommerne er jo vanlige mennesker. De var neppe spesielt ajour med klimakunnskap på forhånd, og da er det krevende å ta inn over seg et så komplekst problemfelt som dette med mange faglige aspekter av naturvitenskapelig, økonomisk og politisk karakter over tid og rom. Det enkleste for dommerne var da:
1. Å erklære som inhabile de to dommerne som presumptivt hadde en del kunnskap om utvikling av norsk og internasjonal rett på området slik at dette ikke «forstyrret» deres begrensete forhåndskunnskap. Her skulle det tydeligvis ikke skje noen form for rettsutvikling og krevende dialog uansett hvor nytt området er for jussen i Norge.
2. Å jobbe raskt, for Høyesterett har mye å gjøre. Plenum med 15 dommere skulle lande saka før jul på ca. 5 uker. Prosesser med kompliserende, kontradiktoriske dialoger ble det neppe rom for.
3. Å gi førstevoterende Høgetveit Berg stor plass. Han utformet inhabilitetsvedtaket av de nevnte dommerne på forhånd som flertallet sluttet seg til. Bergs habilitet var ikke vurdert. At Bergs far, tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg framsto som klimaskeptiker så seint som i 2019, og at dommer Berg er i nært familieforhold til sentral høyrepolitiker i Stortinget, hindret ikke at han fikk legge hovedgrunnlaget for Høyesteretts domslutning som de andre dommerne ble invitert til å slutte seg til.