– «Elbilen er fortsatt en bil»

Elektromotoren er effektiv og en del av løsningen på klimaproblemet. Samtidig må vi slå fast at «utslippsfrie biler» ikke finnes. Norske politikere overforenkler utfordringene, mener Svein Skartsæterhagen. Det fører galt av sted når elbilen blir det nærmest altoverskyggende tiltak for å minske klima-avtrykket fra transporten.

Elektrifisering av transportsektoren
Av Svein Skartsæterhagen, pensjonert jernbaneplanlegger

Vi må husholdere godt med en så verdifull ressurs som ren, klimavennlig elektrisitet. Den er altfor verdifull til å sløses bort på å opprettholde dagens lite bærekraftige transportmønster, og en videreutvikling av dette. Den må brukes der den gir størst effekt for klimaet, enten det er innenlands eller utenlands, for klimaet og CO₂-konsentrasjonen bryr seg ikke om landegrenser.

Innen transport innebærer dette at vi må prioritere skinnegående transport som har klart høyeste energieffektivitet pga. den lave friksjonen mellom stålhjul og stålskinne. Jernbanens effektive arealbruk er også viktig for å redusere klimabelastningen.

Ensidig satsing på batteridrift
I Norge er de fleste jernbanestrekninger elektriske. De resterende kan elektrifiseres med relativt små kostnader og minimale CO₂-utslipp. Dette er det imidlertid liten politisk interesse for. I stedet er man veldig opptatt av å elektrifisere biler, skip og fly vha batterier, evt ved bruk av hydrogen som energibærer.

Batteribiler framholdes som Norges største bidrag til å løse klimakrisen, ved å demonstrere for hele verden hvordan transportsektoren kan bli «utslippsfri». Men det fører galt av sted når dette blir det primære, nærmest det eneste, tiltaket man satser på. Det viktigste bør være:

1. Redusere transportbehovet.
2. Redusere biltrafikk, og dermed overføre transport til kollektivtrafikk, sykkel og gange.
3. Flytte mest mulig transport fra veg og fly til skinnegående transport.

Miljøbelastning fra batterier
Mange synes å tro at når et transportmiddel er batterielektrisk drevet, så er det like klima- og miljøvennlig som elektriske tog. Slik er det ikke. Riktignok er en elmotor mer effektiv enn en fossilmotor, men gummihjul mot asfalt bruker fortsatt mye mer energi enn stålhjul mot stålskinner.

Direkte el-drift som i tog (og trolleybusser) unngår også tap ved opplading og utlading av batteri, et tap som gjerne øker etter hvert som batteriet blir eldre.

Også produksjonen av transportmidler er en betydelig faktor. Det gjelder særlig batteriproduksjon, som fortsatt har store CO₂-utslipp og andre miljøkonsekvenser, knyttet til bl.a. gruvedrift. Det er også usikkert hvor mye av batteriene som kan resirkuleres.

Direkte el-drift det beste
Transportmidler som produserer mange person-km i forhold til innsats av råvarer og energi vil alltid ha et lavere økologisk fotavtrykk. Mest effektive og minst miljø- og ressursbelastende er de transportmidler som går store deler av dagen og har lengst levetid, nemlig tog. Også busser går store deler av dagen, men har kortere levetid enn tog, mindre kapasitet og større forbruk av ressurser.

I den senere tid har også arealbruken fått stor oppmerksomhet. Nye motorveier ødelegger myr, skog og jordbruksområder med store utslipp av klimagasser og tap av biomangfold. Også her kommer jernbanen vesentlig bedre ut. En motorvei må være 10 ganger så bred som et dobbeltspor for å ha samme transportkapasitet.

I stedet for subsidierte elbiler
Norge bruker i dag store beløp på å subsidiere kjøp og bruk av elbiler. Inkludert i dette er luksusbiler på 2,5 tonn med store motorer som akselererer fra 0 til 100 km/h på 4 sekunder.

Årsaken til denne politikken synes å være en kombinasjon av overdreven tro på klimavennligheten av batteridrift, kombinert med politisk motstand mot ethvert tiltak som vil gjøre fossilbiler dyrere å kjøpe eller bruke.

I stedet for å subsidiere batteribiler (og snakke om framtidige batterifly) burde vi først:

• La forurenseren betale det som må til for å få tilstrekkelig reduksjon av CO₂-utslipp fra transportsektoren.
• Legge til rette for mindre reising, både til/fra arbeid og innen arbeidstiden, slik vi har sett i pandemien at det kan gjøres.
• Stoppe all bygging av motorveger og utvidelse av flyplasser.
• Bruke noe av de frigjorte midlene til bygging av mer skinnegående transport, med vekt på lavt klimafotavtrykk, jfr. Bybanen i Bergen som nå bygges med langt mindre klimagassutslipp enn det som har vært vanlig.

Elbil er fortsatt en bil …
Bilbruk – uansett motortype – fører til mange ulemper, som alle bilister og hele samfunnet må betale for. Det gjelder arealbruk, kø, ulykker, støy, dekk- og asfaltslitasje. Subsidieringen av elbiler gir økt bilantall, økt bilbruk og mer motorvegbygging. Alle de nye raske vegene med stor kapasitet fører også til utstrakt byspredning med tilhørende behov for flere og lengre reiser, med privatbil.

Dermed blir det vanskeligere og dyrere å få på plass gode kollektive transportløsninger med minst mulig energi-, klima- og miljøbelastning.

Skulle verden følge Norges eksempel i transportpolitikken, ville det kreve ca. 5 milliarder tonn batterier. Det er usikkert hvor ofte de må erstattes av nye, og grunn til å spørre om verden har tilstrekkelig med råstoffer til en slik produksjon av batterier med dagens batteriteknologi.

Tross disse ulempene vil batteribiler være en del av løsningen. Men avgifter og subsidier må innrettes slik at de favoriserer lette og lite plasskrevende biler med små motorer. Lademulighetene må bli så gode at bilene kan ha kortere rekkevidde og dermed mindre batterier. Av hensyn til trafikksikkerheten bør bilister uansett ta en pause etter et par timers kjøring. Lavere fart er også svært viktig for å redusere energibruken.