– En ikke endelig dom

Teolog Elisabet Breen ser dommen i Høyesterett som psykologisk forsvar mot å ta innover oss klimaalvoret. – Men det fins alternativer til det fossile, selvopptatte og storforbrukende livet. «Det fins et samfunn på den andre siden av våre benektelser og selvforsvar som er atskillig bedre enn den rasende naturen vi får i fanget hvis vi sitter stille.»

Klimadommernes forsvarsverk
Elisabet B Breen, teolog og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon

Norges høyeste rett har talt. Norge har ikke gjort noe galt. Vi kan fortsette å lete etter olje, ta opp olje, brenne den, selge den. Selv om det er et naturvitenskapelig faktum at brenning av kull, olje og gass fører til oppheting av atmosfæren og nå truer alles livsvilkår. Men dommen i Klimasøksmålet lyder på full frikjenning: Eksporterte utslipp teller ikke, det gjør heller ikke vår egen grunnlovsparagraf 112, miljøparagrafen. Heller ikke Paris-avtalen. Heller ikke Menneskerettskonvensjonene. Rettighetene vi har til liv, helse, sunn og mangfoldig natur er der for at myndighetene skal kunne gjøre som de vil. Norge kan fortsette dansen rundt den sorte gullkalven. Alt skal være som det var. Så deilig!

Mads Andenæs, professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, hevder at «Høyesterett begynner å peke seg ut som en av de mest statsvennlige i hele Europa», og at den gir etter for petroleumsindustriens krav. Han hevder at det ikke er rettslig sett mulig å bortforklare Grunnloven og internasjonale forpliktelser som Paris-avtalen og Menneskerettskonvensjonene slik Høyesterett nå har gjort.

Så hva har da skjedd i Høyesterett?
Jeg finner ingen annen forklaring enn at dommerne i Høyesterett har barrikadert seg mot klimabudskapet. I sin bok Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, peker Per Espen Stoknes på fem forsvarsverk:

• Distanse: De raskt smeltende isbreene og voldsomme skogbrannene er langt unna og rammer andre, ikke oss.
• Dommedag: Vi har hørt at «forskerne slår alarm» så ofte at vi ikke merker det lenger.
• Dissonans: Vi kjører mye bil, flyr, spiser biff, kaster mat og klær osv. selv om vi vet at det bidrar til global oppvarming. For å kunne leve med dette, bagatelliserer vi eller begynner å tvile.
• Benektelse: Når vi benekter klimaendringene, så beskytter vi oss mot frykt og skyld. Benektelsen springer ikke ut av uvitenhet, lav intelligens eller for lite informasjon. Benektelsen er et selvforsvar.
• Identitet: Vi kjenner så stor motstand mot oppfordringen om å endre vår livsstil og identitet at vår kulturelle identitet overstyrer fakta.

Klimadommerne er ikke alene om et psykologisk forsvar mot klimabudskapet. De og andre klimaskeptikere er heller ikke uten min sympati. For tross min oppgitthet over dommen i Høyesterett, forstår jeg godt behovet for å leve som før, slippe skyld og skygge unna det krevende alvoret i miljø- og klimasaken.

Vi må gå rundt forsvaret
Etter hvert har jeg begynt å gå rundt for å se på den andre siden. Faktisk fins det mange gode alternativer til det fossile, selvopptatte, stressende, storforbrukende og lite bærekraftige livet. Som for eksempel bedre beredskap og risikohåndtering, bedre helse, grønnere jobber, bedre samvittighet, friskere luft, mer natur, fellesskap og felles idealer. Det fins i hvert fall et samfunn på den andre siden av våre benektelser og selvforsvar som er atskillig bedre enn den rasende naturen vi får i fanget hvis vi sitter stille.

Litt overraskende sa Greta Thunberg da hun møtte Pave Franz: -Takk for at du sier sannheten! Hennes poeng, i likhet med Mesteren fra Nasaret, er at sannheten setter fri. Eller at, som min venn fengselspresten sier til sine: – Virkeligheten er vår beste venn.

Og sannheten er at de siste tretti åra har hvert tiår vært varmere enn det forrige. Siden 1980 har antallet farlige hetebølger økt med det 50-dobbelte. Været har blitt stadig villere, tørrere, varmere og våtere, og olje og klimaendringer henger uløselig sammen. (Les Den ubeboelige planeten av David Wallace-Wells og Verden på vippepunktet av Dag Hessen). I møte med sannheten rakner våre forsvarsverk. Det gjør vondt. Men aller mest godt.

Det er sant at vi ikke kan hindre global oppvarming. Det er for sent. Men sannheten er også at vi kan lindre jordens feber. Vi kan skape et samfunn der dansen rundt oljekalven erstattes av sol-, vind-, vann-, jord- og bioenergi, hydrogen, CO₂-fangst og lagring, karbonnøytralt drivstoff etc. Hvem trenger olje da? Hvor mange milliarder skal Norge tape på å fortsette med oljeleting? Vi kan restaurere naturen, bit for bit, kanskje (!) få biene tilbake, utvide villmarken, senke farten på issmeltingen. Sammen kan vi øke sjølbergingsberedskapen fra 50 til 100 %, hver pallekarm teller! Sammen eier vi enormt med kompetanse, teknologi og potensiale til grønn vekst i balanse med naturen. Vi kan bli en nasjon som står mer samlet enn noen gang.

Høyesterettsdommen setter det gode liv på vent
Dommen utsetter mulighetene for nyskaping, for nye grønne og spennende jobber. Utsetter tiltak som fremmer vår klimaberedskap og sjølberging. Utsetter god helse. Dommen, som jeg vil hevde er fundert på psykologiske barrierer i stedet for vitenskapelige fakta, på føre-var-prinsipper og menneskerettigheter, vil trenere nødvendige politiske endringer og dermed øke intensiteten i økokrisa.

Norsk Høyesterett er ikke høyeste rett. Verken her eller hisset. Dommen er ikke endelig. Ikke på noen måte.

(først publisert i Vårt Land 11. januar)