Alle er umistelige. Noen kjennes likevel mer umistelige enn andre. En slik person var Harald Smedal fra Bergen, som gikk bort for noen dager siden, 84 år gammel. Med sitt vennlige og behagelige vesen var han godt likt og respektert blant alle aktive i Besteforeldrenes klimaaksjon. Og med bakgrunn fra økonomi og næringsliv hadde han mye å tilføre. Han søkte løsninger. Han ville noe.
Omstilling er mulig
Som leder av Utviklingsselskapet for næringsliv på Vestlandet i 1970- og 80- årene hadde Harald Smedal vært med på utvikling av nye næringer som bl.a. olje, og mente vi har mye å lære av det som skjedde den gangen.
– Kanskje kan sånne folk som meg, som har jobbet med omstillinger før, gjøre litt nytte for oss også for de omstillinger som nå er nødvendige? Det som skjer i dag er altfor smått, men vi må ta folk på ordet og bidra så godt vi kan til at forandringens vinder får overtaket. Jeg er optimist med hensyn til de tekniske og økonomiske mulighetene, hvis vi også kan få til en bred politisk mobilisering. Men da må alle, inkludert de som nå lever av oljen, forstå at vi har brennhast. Klimaalvoret er stort og vi kan ikke nå bygge en infrastruktur som binder norsk økonomi til olje og gass i nye 30 til 40 år framover.
Harald delte av sitt store tilfang av kunnskaper, holdt foredrag og deltok i den offentlige debatt. Det siste innlegget hans i Bergens Tidende sto på trykk for et halvt år siden, og er gjengitt her:
Med kjærlighet til folk og fedreland gjorde de som kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten en formidabel innsats. I 1945 var Norge fattig og nedkjørt etter en verdenskrig og fem års okkupasjon, og det tok den samme motstandsgenerasjonen 25 år å gjenreise en moderne og velfungerende velferdsstat. Det krevde måtehold, solidaritet, og fortsatt en fantastisk dugnadsinnsats.
Bak innsatsen både under krigen og gjenreisingen, lå en genuin omtanke for etterkommernes levekår. Så tok det 30–40 år å utvikle vår velstand, der vi har penger nok til stadig å kjøpe nye mobiltelefoner, dra på ferie til andre verdensdeler, kaste mat og kjøpe nye klær, så fort de gamle blir kjedelige.
Forbruket er nå langt over naturens tålegrense, og når vi dessuten belaster atmosfæren med CO2-avfallet fra olje og gass, gir det oppvarming av kloden.
Er det blitt viktigere nå å dekke våre egne kortsiktige behov enn å sikre gode levekår for våre etterkommere?
I innlegget «Beklager, jeg drepte koalaene» i BT 23. januar, skriver professor Dag Øistein Endsjø: «En hel million dyre- og plantearter er truet av utryddelse på grunn av klimaendringer og miljøødeleggelser. Australia er bare en forsmak.»
Selv de edruelige ekspertene i Klimarisikoutvalget, skriver Endsjø, konkluderer med at om vi fortsetter omtrent som nå, vil mye av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer».
Forsøkene på internasjonale avtaler for å begrense utslippene og dermed temperaturøkningen, har vært mislykket. Selv med målene fra Parisavtalen vil temperaturen på jorden øke med minst to grader, det dobbelte av hva vi hittil har opplevd.
Ifølge organisasjonen for verdens meteorologer vil vi passere tre graders oppvarming innen 2100, hvis ikke klimainnsatsen trappes kraftig opp.
Det er viktig hvilke valg vi gjør, både i dagliglivet og i politikken.
Vi vet at bruken av olje og gass må reduseres dramatisk om livet på jorden skal kunne opprettholdes i den form vi kjenner det. Likevel fortsetter den norske stat å garantere for oljeleting, også i fjerne og sårbare områder som Barentshavet.
Der vil en eventuell produksjon tidligst kunne starte om ti-femten år, med leveranser utover mot 2100, da verden for lengst må ha basert seg på andre og fornybare energikilder.
Hvorfor gå baklengs inn i fremtiden? Politikerne sier de må vite hva vi skal leve av etter oljen. Har vi da fullstendig mistet troen på vår evne til nyskaping og omstilling?
La oss lære av omstillingen inn i oljealderen. På 1970- og 80-tallet var oljen fremtiden, og det ble en storstilt og satsing i samarbeid mellom det offentlige, forskning og utdanning, og næringslivet. Og fra nær null i forutsetninger ble Norge raskt verdensledende på en rekke felter innen olje- og offshorerelatert teknologi og forretningsutvikling.
Skulle vi ikke da, med de økonomiske, teknologiske og forretningsmessige forutsetninger vi har i dag, og en smule solidaritet med våre etterkommere, bli blant de verdensledende også innen fremtidens fornybare energiformer?
Trist å høre at denne hederlige og elskverdige BKA-eren er borte. Jeg snakket sist med ham under Arendalsuka sommeren 2019, og det lavmælte, men brennende engasjementet hans gjorde stort inntrykk på meg. Harald sine ord om alvoret i situasjonen og om vår evne til omstilling lever videre og inspirerer til innsats.
Det var med sorg å få vite at vår gode BKA-medlem, Harald Smedal er død. Han gjorde inntrykk!
Så trist at Harald Smedal ikke er her mer, en dyktig medkjemper og et menneske med en utsråling av milldhet og godhet.
Ja, vi i Bergenslaget var svært heldige å ha Harald Smedal med på laget, siden 2015. Det har hele veien vært en stor glede å samarbeide med ham. Han har vært svært ivrig etter å holde klimaforedrag i ulike fora, som for soroptimistene og senest for Bergens Forsvarsforening. «Folkeopplysning» kalte han det, og han bygget opp en stor samling med klimarelevant stoff i sin PC.
Samtidig arbeidet han intenst på et prosjekt som han ville tilby hele Norge: «PakkOp» kalte han det. Det handler om å lage en hjemmeside, der folk skulle finne «opplevelser» fra hele landet, lokale tilbud av arrangementer, turer, og masse mer, til å kjøpe for seg selv, men helst til å gi i gave i steden for de utallige ting og tang, som kjøpes og gis som gave til Jul eller ved andre anledinger. Harald har kommet langt, har vi forstått, med støtte fra det offentlige og i samarbeid med professionelle aktører. Vi håper at det en dag skal presenteres, og da kan vi vitne om at det var HARALD SMEDALS VERK!
Alltid positiv, flink til å finne på løsninger, vidsynt, klok, engasjert, ja mange flere godord kan man velge for å beskrive «vår» Harald. Et usedvanlig flott menneske, kort og godt. Vi mistet ham, men vi beholder de gode minnene.
Jeg lyser fred over hans minne.
Harald hadde slitt med sykdom en tid, men han klaget aldri over sine problemer. Det var svær trist å få høre at han alt nå var død. Det er ikke lenge siden han deltok aktivt ved våre styremøter i Besteforeldreaksjonen for Bergen og omegn der han lenge var styremedlem. Han fortsatte som varamedlem også etter at han ble syk. Han hadde klare tanker om hva Besteforeldreaksjonen (BKA) burde prioritere og var alltid konstruktiv og positiv i diskusjoner om dette. Hans hadde et ekte og stort klimaengasjement og brukte mye tid i arbeid gjennom BKA. Han var særlig opptatt av faktabasert folkeopplysning om klima. I samarbeid med klimaforskere og andre laget han et bibliotek av slides som kunne brukes fritt, også av andre, i opplysningsarbeidet. Han ble selv invitert i mange sammenhenger og hadde foredrag i ulike fora om klima og hva som må gjøres og om viktigheten av BKA sitt arbeid. Det var alltid en glede å samarbeide med Harald! Som Bjørghild skriver: Han var et usedvanlig flott menneske! Fred over Haralds minne!