Å elske vår jord

Kirken har en trosarv og et språk som kan ta opp i seg og uttrykke den stadig mer fortvilte økologiske tilstand i verden. Likevel merker vi lite til dette i den vanlige søndagsgudstjenesten, undrer Elisabeth Breen. – Men noen ganger skjer det noe. Som da en gruppe barn demonstrerte under gudstjenesten i Ski kirke. De bar sine plakater og ropte ut sine budskap: Redd jorda nå! Skjerp dere!

Av Elisabet B. Breen, mormor, teolog og medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon

Dette er et nødrop, et SOS fra en som snart drukner i kunnskap.

Kunnskap er ingen tung bør, heter det. Men det er ikke sant. Det jeg vet om klodens tilstand, er tungt å bære. Jeg kjenner sorg, velbegrunnet frykt og sinne. Vi har kunnskap i kilovis om hvordan menneskeskapt aktivitet påvirker havet, grunnvannet, regnskogene, jordsmonnet, atmosfæren og temperaturen på jorden.

Om dyr og arter som dør ut. Om bier og andre pollinerende insekter som er i ferd med å forsvinne. Om hva miljøødeleggelser og klimaendringer betyr for dem som bor nær kysten, for de fattige, for oss alle. Om hva som kan skje når mer enn 100 millioner klimaflyktninger om noen titalls år hamrer på Europas dør.

Vi vet mer enn nok. En blågrønn perle har tatt fyr. I dag brenner det på Guds elskede jord. Vårt felles hjem er truet av overoppheting og ødeleggelse. Og vi, vi fortsetter vår dødsdans rundt den sorte gullkalven … Dette er vår virkelighet. Dette er kirkens virkelighet. Kyrie Eleison!

Jeg leter i kirkens rom etter ord som kan gjøre denne barske virkeligheten mer til en venn enn en angst. Jeg leter etter Sannheten som setter fri. Etter handlinger som skaper håp. Etter større ærefrykt for alt liv. Etter troens motstand mot et urettferdig og skadelig samfunnssystem hvis økonomiske drøm er å bygge Babels tårn – uansett hva det koster av knust framtid.

Koronapandemien ble raskt en del av kirkens virkelighet og søndagstaler. Koronakrisa går over. Men økokrisa går ikke over!

Likevel kan jeg unngå å høre noe som helst om klima- og miljøkrisa i bønner, liturgi og preken. Gang på gang står jeg tilbake, undrende og oppgitt: Vi er midt i en eksistensiell og åndelig krise av globale dimensjoner, og det nevnes ikke i gudstjenesten!

Men noen ganger skjer det noe. Som da tolv små demonstranter kuppet gudstjenesten i Ski nye kirke. De bar sine økoplakater helt fram til Herrens alter. De ropte ut sine budskap med fynd og kraft: Redd jorda nå! Og, til de voksne især: Skjerp dere!

Jeg var neppe alene om å kjenne et sammensurium av følelser: skyld, håp og overraskende glede. Etter gudstjenesten skrev vi på grønne papirblad om hva vi kan gjøre for «å redde jorda litt».

Fire av disse tolv demonstrantene er mine barnebarn. Vil disse, som mange andre barn og unge, rammes av angst, apati, livslede? Eller av mer konstruktive emosjoner som velbegrunnet frykt, sinne, raseri? Vil de handle i håp og kjærlighet i møte med en vanskelig virkelighet – eller ikke?

Vi må alle gjøre det vi kan for «å redde jorda litt». Uansett religion eller livssyn. Men for den kristne kirke handler det om mer enn en klimanøytral kirke. Mer enn idealistiske medlemmer som gir tiende og tid til bekjempelse av fattigdom, miljøødeleggelser og klimagasser. Mer enn å bruke vår stemmeseddel og vår forbrukermakt og vår påvirkningskraft.

For den kristne kirke handler det om vår aller største skatt: inkarnasjonen. Når himmelen kommer til jorden, når Gud blir menneske, bekreftes både menneskets verd og jordas verd. Dyra og økosystemene er elsket og villet de også, ikke bare menneskene!

Vi tror at Kosmos en gang ble skapt i, ved og til Kristus og at det skapte og alle relasjoner en dag skal forsones helt og fullt i Gud. All skjønnhet og kjærlighet som har vært på jorden, skal løftes inn på en nyskapt jord med himmelen helt nær. Da skal «løven beite med lammet og spedbarnet leke ved hoggormens hule».

Når kirkens Herre bryr seg om hele sitt skaperverk, skulle ikke også kirken? I troens lys er «å redde jorda litt» det samme som «å elske jorda mer».

Å elske vår jord, vår søster og bror, er å elske Gud. Guds kjærlighet kan brenne i harme over urett, gjør vår kjærlighet det?

Gud forventer at vi viser vår tro ved våre gjerninger, hvordan handler min tro? «Skjerp dere!» ropte de små. Den trengte vi.

Vi vet vår skyld er stor. Heldigvis vet vi også om Nådens hav. Og vi har fått dåpens vann og nattverdens måltid. Der smelter himmelens Ord og jordens elementer sammen til hellige handlinger. Et guddommelig forbilde for vårt engasjement for miljø og klima.

Kjære biskoper! Stadig flere sliter med å forholde seg til virkeligheten: en global krise av uante dimensjoner. Gi oss et hyrdebrev om kirken og økokrisa som er kort nok til å leses i en gudstjeneste.

Slagkraftig nok til å spikres på kirkedøra. Inderlig nok til å bore seg dypt ned og strekke seg langt ut. Ledere av kirken, led oss!

(Trykt som kronikk i Klassekampen 22. september)