Står vi i valget mellom miljø og arbeidsplasser? Må du lukke øynene for klimaproblemene for å jobbe i olja? Den som sitter fast i den slags enkle motsetninger, vil ha godt av å lese det Herdis Rosland Eide, rengjører på Statfjord B, skriver om «det grønne skiftet» – sett nedenfra – i Bergens Tidende. Innlegget utløste et sympati-innlegg fra Bjørghild des Bouvrie i Besteforeldrenes klimaaksjon.
Jeg jobber i Nordsjøen og er tillitsvalgt for mine kollegaer i forpleining. Jeg er bekymret for arbeidsplassene våre, og jeg er bekymret for miljøet. Jeg er også bekymret for en polarisering som ikke fører noe godt med seg.
Som tillitsvalgt har jeg ofte etterlyst konkretisering av en del svevende ord og uttrykk. Mitt vanligste spørsmål er: Hva betyr det?
«Rasjonalisering», «effektivisering», «likviditet» og «robuste organisasjoner», er blant ordene vi ofte hører i min bransje. I 2014 ble vi smertelig klare over hva de fleste ordene betydde, nemlig arbeidsledighet.
Jeg var relativt ny tillitsvalgt da oljekrisen kom. Vi fikk høre at oljeselskapene måtte gjøre «organisasjonen» mer «effektiv». Mine kollegaer og jeg stilte igjen spørsmålet: Hva betyr det?
Det betydde at noen andre enn oss bestemte at vi skulle være færre på jobb. Det betydde også at jeg som tillitsvalgt skulle delta på møter med kollegaer, og høre nesten hundre historier.
Det gjorde enormt inntrykk.
For min kollega Kine, som var ringevikar med et håp om å snart bli fast ansatt, betydde det at hun og samboeren fortsatt måtte utsette å få barn, fordi hun var usikker på om hun kanskje måtte flytte for å finne jobb.
For John betydde det samtaler med banken, han måtte slutte på treningssenter, forhandle frem ny avtale med SFO og ellers avslutte abonnement på Netflix, aviser og liknende.
For Mari gikk det ganske greit. Hun var i tårer på oppsigelsesmøtet fordi hun var gravid. Men det ordnet seg det også, på grunn av vår solide velferdsstat.
Med en mer aktiv politikk kunne mye vært unngått, selv om 2014-krisen gikk over etter hvert. I ettertid – hva betydde den?
For dem som ble direkte rammet, betydde det en omveltning som kunne vært unngått, en hverdag som midlertidig ansatt, eller en helt ny yrkesvei.
For oss andre betydde det en ny hverdag offshore.
Vi er færre på jobb til å gjøre de samme oppgavene, og vi savner våre kollegaer. Han som alltid takket for maten, og hun som alltid var streng på rydding når vi skulle vaske kontorene.
Så gikk det noe tid, og samtalen om «det grønne skiftet» ble fremtredende. Og vi lurer igjen på: Hva betyr det?
I den offentlige samtalen virket det i noen år som om det var noe magisk. Noe som kom av seg selv. Noe som man måtte krangle om, og være for eller mot. I tillegg hørtes det ut for oss igjen som arbeidsledighet.
Dette hjalp ikke akkurat på trygghetsfølelsen vår.
Vi etterlyste nok en gang konkretisering. Hva betyr det grønne skiftet for oss? Hva ser man for seg at folk skal jobbe med? Hvordan skal vi sammen løse denne krisen?
For det er i hvert fall sikkert: Vi er også bekymret for fremtiden for oss selv og våre barn. Men etter år med usikkerhet, blir man på vakt.
Debatten om det grønne skiftet blir lett følelsesladd, også for oss. Det er ikke slik at man enten er for arbeidsplasser eller miljø. Det må flere nyanser til. Folk må være med, ikke mot, om det grønne skiftet skal lykkes.
Skattepakken til oljeindustrien er et konkret eksempel på at det vi trenger, er en aktiv politikk i en krisesituasjon. Så får man mene hva man vil om det, men Kine, John, Mari og jeg kan i hvert fall senke skuldrene en liten stund til, før vi vet hva alt betyr.
«Fremtidens industri skal bygges på skuldrene av nåtidens». Akkurat det skjønner vi litt av hva betyr.
Det betyr at vi kan tenke på nye og gode løsninger, fremfor neste måneds regninger.
Herdis Rosland Eide rørte meg med sine ord, som gir uttrykk for usikkerheten som hun og hennes kolleger – ansatte i oljebransjen – må leve med i disse år. «Det grønne skiftet» er ikke akkurat ord som gir en følelse av trygghet.
Samtidig forstår hun at «folk må være med, ikke mot, om det grønne skiftet skal lykkes.» Så klokt! Også jeg er bekymret for fremtiden, ikke for meg selv, men for mine barnebarn. Jeg ønsker, som Herdis, at vi samlet kan arbeide for at det grønne skiftet lykkes.
«Fremtidens industri skal bygges på skuldrene av nåtidens», skriver hun. Også det kloke ord. Jeg gleder meg hver gang vi får høre om ildsjeler som arbeider for å få de nye næringene på bena: vindmøller til havs, grønn skipsfart, produksjon av grønn hydrogen.
Nylig kom meldingen om selskapet Nordic Circles som vil gjenbruke «stål i verdensklasse» fra skip til miljøvennlige byggematerialer, for bruk i byggebransjen. Alternativet ville vært at skipene blir slept til andre siden av kloden for å bli hogd opp til spiker. For en kreativ idé!
Men det er ikke nok med bare ildsjeler. Det må politisk vilje til: «prioritering, strategier og retning for å utvikle dem», slik Jens Hanson påpeker i et intervju med Energi og Klima om havvind. Akkurat slik som for femti år siden, da regjeringen var fødselshjelp for den nye oljeindustrien!
Forstår politikerne at de aktivt må hjelpe disse viktige, grønne næringene over kneiken? Når det skjer, kan både Herdis og jeg senke skuldrene. Da skapes de nødvendige grønne arbeidsplasser, og fremtidens klima og miljø berges.
