Flere afrikanske land har årlige utslipp av CO2 per innbygger som er mindre enn det Norge har på to-tre dager. Likevel opplever verdensdelen allerede alvorlige konsekvenser av global oppvarming, med tap av naturmangfold, og følger for matproduksjon og folkehelse. Burde ikke de skadelidte ha krav på erstatning fra rike, klimaforurensende land? spør Afrika-ekspert Tore Linné Eriksen.
Afrika i det globale drivhuset
Tore Linné Eriksen er historiker, fagbokforfatter og professor em. i utviklingsstudier ved OsloMet.
Dagens spredning av Covid 19-viruset viser hvor sårbart vårt økonomiske og økologiske verdenssystem er, og illustrerer på dramatisk vis hvordan profittjag og militære milliardsluk går på bekostning av helsevesen og medisinsk beredskap. Samtidig får vi ei påminning om de store ulikhetene både innenfor enkelte land og mellom det globale Nord og det globale Sør.
Det er også grunn til å frykte at kampen mot det dødelige viruset stiller kampen mot klimakrisa i skyggen. Det vil ikke minst gå ut over det sårbare Afrika, der temperaturen allerede har økt så mye at livsgrunnlaget for millioner av mennesker er ødelagt. Mens Afrika er det kontinentet som har bidratt aller minst til en overopphetet klode, er det her folk har merket de alvorligste skadevirkningene på kroppen. Flere afrikanske stater, slik som Burundi, Niger og Malawi, har årlige utslipp av CO2 per innbygger som er mindre enn det Norge har på to-tre dager.
Varmere og våtere
Afrika er en enorm verdensdel med høyst skiftende naturgrunnlag og klima, men felles for de aller fleste land er at størsteparten av innbyggerne er direkte avhengig av åkerbruk og husdyrhold for sitt daglige utkomme. De er derfor særlig utsatt for tørke, oversvømmelser og andre former for ekstremvær som nå forekommer stadig hyppigere. Temperaturstigning øker samtidig risikoen for at matlagre blir angrepet av pest. Det er ikke bare et spørsmål om hvor mye nedbør som faller i løpet av et år, men om på hvilket tidspunkt, og om regnskyllene er så kraftige at de river med seg matjorda. Avhengighet av forutsigbart regn er gjennomgående mye større enn i latinamerikanske og asiatiske utviklingsland med langt mer irrigasjon.
Høyere temperaturer øker også risikoen for barnedødelighet på grunn av dehydrering og diaré, og heteslag forekommer oftere når gradestokken viser mer enn 40 grader. Sandstormer øker dessuten faren for alvorlige luftveisinfeksjoner, som allerede krever hundretusener av liv blant dem som bruker ved til oppvarming og matlaging innendørs. Det alvorligste helseproblemet knyttet til klimaendringene er kanskje at høyere temperaturer og mer fuktig luft gjør at moskitomyggen brer seg til nye områder, slik som høylandsområder i Etiopia, Kenya og Tanzania. Det er denne myggen som fører med seg malariasmitte, og i dagens Coved 19-tider har Verdens Helseorganisasjon anslått at 350 000 afrikanere årlig dør av malaria, og av dem er så mange som 270 000 barn. Det er 90 prosent av alle tilfeller i verden.
Matproduksjonen rammes
Uberegnelig natur er langt fra et nytt problem i Sahelområdet, Sudan og på Afrikas Horn, men i de siste åra har tørke og flom også rammet det østlige og sørlige Afrika for fullt. Noen husker kanskje fortsatt bilder fra de to syklonene, Idai og Kenneth, som i fjor feide inn fra Indiahavet, krevde hundrevis av liv og førte til at millioner mistet sine hjem. Som om dette ikke er nok, herjes nå områder på Afrikas Horn og i Øst-Afrika av svermer på flere milliarder grashopper, som i ett eneste jafs spiser opp store deler av avlingene. Også dette må ses i sammenheng med klimaendringer, ettersom grashoppene formerer seg i rekordfart som følge av global oppvarming og mer regn sør på den arabiske halvøya.
Tørke og uregelmessig nedbør rammer vanntilførsel, fiske og transport når elver og innsjøer skrumper inn. Lavere vannstand ved flere damanlegg truer også kraftanlegg på et kontinent der 700 millioner er uten elektrisitet. Brønner går tomme for vann, og jenter og kvinner blir nødt til å bruke mer tid og krefter på å bære vann langveisfra. Da hjelper det lite med råd om å vaske hendene godt i reint vann.
Jakt på biodrivstoff
Også det nye ressurskappløpet om Afrika har forbindelseslinjer til global oppvarming, vannmangel og matvarekrise. Biodrivstoff blir blandet med bensin i fossildrevne biler i vår del av verden, og en rekke stater og internasjonale storselskaper har derfor kjøpt eller leid jord for å dyrke palmeolje, soya og jatrofa. Mangel på landbruksjord og vann har ført til at land som Kina, Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia ser seg om etter områder som kan gi matsikkerhet for deres egen befolkning. Mange regjeringer og lokale myndigheter inngår tvilsomme kontrakter i strid med interessene til dem som bor der fra før, det vil si landran. Det nyeste er plantasjer som utenlandske selskaper anlegger for trær som gir «karbonkreditter» som pynter på utslippstallene i vår del av verden. Oakland Institute i USA har dokumentert at det norske selskapet Green Resources, som har prosjekter med bistandsstøtte i Uganda, er med på å drive lokalbefolkningen bort.
Afrikas naturkrise
Klimaendringer og rovdrift på naturressurser angriper det biologiske mangfoldet også i Afrika, og flere tusen dyre- og plantearter er registrert som utryddingstruet. I den tropiske regnskogen i Vest- og Sentral-Afrika skjer hogst og eksport i strid med lovverket. 700 millioner afrikanere er uten strøm, og er derfor avhengige av å sanke ved og kvister til å lage mat og koke vann. Salg av trekull, som er en svært energisløsende varmekilde, har sammen med økt befolkning ført til avskoging av stadig større områder rundt storbyene.
Artsmangfold handler i høy grad også om å beskytte elver, innsjøer, kyst og hav mot forurensning fra intensivt jordbruk og industri, og det skal heller ikke så mye stigning i havnivået til før deltaer både ved Niger og Nilen blir ufruktbare på grunn av forsalting. Det er anslått av fisk står for en femdel av all animalsk protein i kostholdet, men bestandene er nå utsatt for rovfiske både fra lokale fiskere og utenlandske fabrikkskip som bearbeider fisken om bord. Utafor Vest-Afrika blir trålere fra Spania og andre land godt hjulpet av EU-krav om fiskerettigheter som en del av deres bistandsavtaler.
Klimatiltak og tilpasning
Som alltid når det gjelder Afrika, er bildet sammensatt. En rekke land i det nordøstlige Afrika har gått sammen om beredskap og overvåking, mens tolv stater i Sentral-Afrika har lagd en organisasjon for å bekjempe illegal hogst i regnskogen. Ghana har blitt et av foregangslanda i kampen mot plastforsøpling av hav og strender, og et solrikt kontinent med mye vind har gode muligheter for alternative energikilder. Det blir også prøvd ut plantevekster som er mer motstandsdyktige mot tørke, og i flere land satses det på småbønder som gir et mer produktivt og bærekraftige landbruk enn kjemisk stordrift. Både regjeringer og organisasjoner driver treplanting i stor stil, slik som «The green belt»-bevegelsen i Kenya, som ga Wangari Maathai fredsprisen i 2004. Global miljøaktivisme startet ikke med svenske skolestreiker, hvor viktige de enn er.
Men ikke noe av dette vil monne om temperaturen fortsetter å stige og om plyndringa av Afrikas naturressurser ikke stanses. Det er grunnen til at den nigerianske miljøforkjemperen Nnimmo Bassey har gitt en av sine bøker den treffende tittelen «To cook a continent», der han krever at afrikanske land får erstatning for de skader de blir påført. Kanskje kan det kalles en økologisk gjeld?
(artikkelen har tidligere stått i Klassekampen)
Det er krevende å lese om dette, men det pinpointer det som vi alle bør være opptatt av, solidaritet med andre mennesker og andre land. Men det innlegget ikke sier men som bærer sitt tydelige språk, er hvordan de enkelte lands økonomiske systemer, inkludert vårt eget, ikke tar hensyn til de grenser som naturen setter. Derfor trenger vi en ny økonomisk politikk der hensynet til hva planeten tåler av menneskelig inngripen, er styrende for hvordan vi kan og skal bruke økonomien. Innenfor, ikke utenfor planetens tålegrenser.
Dette markeres på en grell måte av organisasjonen Overshootday.org som peker på at i dag, 18.April 2020, er den dagen da vi som nasjon har brukt opp alle de ressursene som vi i Norge egentlig har fått tildelt. Fra 19.april og ut resten av året lever vi på ressurser som vi stjeler fra fremtidens generasjoner. Dette gjør vi delvis fordi vi ikke har et system på hvordan vi som nasjon bruker vår økonomi.
Dette er vår generasjons store skam.
ER enig med Steinar Høiback som peker på det vesentlige: «Derfor trenger vi en ny økonomisk politikk der hensynet til hva planeten tåler av menneskelig inngripen, er styrende for hvordan vi kan og skal bruke økonomien. Innenfor, ikke utenfor planetens tålegrenser». Og dette tar i alle fall ikke de to siste regjeringen fra høyresiden gjort. de har ikke vist solidaritet med de vanskeligstilte i vårt eget land eller ellers i verden. Norge kjøper faktisk kvoter av land som ikke forurenser så mye for å kunne forurense mer i eget land, Vi har etter hvert «mange svin på skogen» når det gjelder miljø. Naturforvaltningen blir bare dårligere og dårligere , noe som resulterer i et stadig fattigere og fattigere naturmangfold. Norge ER FAKTISK et av de mest naturfiendltige landene i Europa.DET har vi sett i denne rovdyrdebatten og på mange andre måter. Partier ønsker ØNSKER STADIG Å UTVIDE naturmangfoldloven med flere arter.,for å gjøre den enda fattigere .Denne regjeringen har gjort mye rart, godkjent å tømme boreslam i en av våre vakre fjorder, godkjent stadig flere vindmøller i vår vakre natur, som mest sannsynlig aldri vil bli lønnsomme, stadig flere oljeletingstillatelser-også i sårbare områder, tillatt stadig flere merder for laks-noe som har ødelagt kystbunnen og dermed kystfisket for kystfiskerne. Når vi spiser laks så får vi i oss nanoplast, i forbindelse med foring av laks så får vi i oss mellom 300-500 tonn mikroskopiske partikler-nanoplast -det går BARE en milliard på en meter om vi legger dem etter hverandre. OG det godkjennes stadig nye laksebruk. FRAMTIDENS NÆRING ???. Og hva med den dårlige styringen av CORONA-viruset som rammet oss og resten av verden. Vi besteforeldre av min generasjon og generasjonen etter har litt å svare for , og vi må ta action nå på alle måter mot den dårlige styringen av våre naturressurser og vise solidaritet med de som ikke har det så lett, både i Norge og resten av verden, mens vi ENNÅ ER I LIVE..VESTEN må slutte å tro at de er verdensmestere i alt, noe denne krisen har vist at vi ikke er. Denne pandemien og fremtidige pandemier viser . og vil vise at enkeltland kan ikke løse denne krisen ; her må det til internasjonalt samarbeid til. Takk for meg.
Mens vi venter på en effektiv korona-vaksine – og helst også en plattformvaksine mot all influensa – som varer livet ut – vil jeg kommentere:
Verdens helseorganisasjon har gitt oss trippelvaksiner og andre vaksiner som har tatt bort mye død og frykt i snart hundre år. Dette har resultert i enorm folkeøkning pga. at flere barn vokser opp pga. trippelvaksinen mm. Vaksineprogrammene ble fulgt opp med prevensjonsundervisning og utdeling – men pga. at den store forskjellen mellom sør-nord-/fattig-rik består, fortsetter også tanken om at det gjelder å få mange barn for å sikre sin alderdom i fattige land.
Resten forklarer Tore Linnè Eriksen bedre enn de fleste ovenfor og i sine mange bøker.
Annet er at det var ille å lese at de giftsprøyta med helikopter, jordene i Afrika i høst for å unngå en ny gresshoppeinvasjon. Rigid løsning – for klimaendringene gjør jo at det ble enda flere gresshopper nå.
De enorm folkemengdene i Afrika som trues av sult, må hjelpes til å utvikle løsninger som fanger gresshopper! Det må være billigere å sette opp fangstnett over jordene.
Døperen Johannes levde faktisk av gresshopper og honning. (Mt 3: 4) Det sies at gresshopper smaker omtrent som reker eller krabber, og de er svært proteinrike. En analyse som er foretatt i Jerusalem, viser at ørkengresshopper inneholder 75 prosent protein. Når de blir brukt til mat i vår tid, blir hodet, bena, vingene og bakkroppen fjernet. Resten, forkroppen, blir kokt eller stekt eller spist rå. Da må det bli stopp på å sprøyte gift mot gresshopper! Det hjelper ikke, for klimaendringene gjør at de har fått gode yngleforhold i ørkenspredningen.