Verden har en klimakrise, men også en naturkrise. Begge disse blir eksponert i striden om iskanten, om hvor langt nord i Barentshavet det skal være lov å drive oljeboring. Får oljeinteressene det som de vil, kan konsekvensene bli alvorlige for den enestående rike næringskjeden i områdene, skriver Tone Toft og Bjørn Økern. Debattinnlegget deres har stått på trykk i flere aviser i Nordland.
Bladet Vesterålen 20. februar:
Naturvernforbundet i Nordland. Bjørn Økern
Besteforeldrenes klimaaksjon, Tone Toft
Denne våren skal forvaltningsplanene til de norske havområdene revideres. Her har regjeringen en god mulighet til å bremse de negative konsekvensene av verdens to største kriser: Klimaendringer og tap av naturmangfold. Men en oljenæring som ennå ikke vil ta inn over seg at de befinner seg i solnedgangen, stritter imot. De vil flytte sin virksomhet lenger nord i Barentshavet, og forlanger at den viktige iskantsonen skal flyttes for å gi plass til enda mer klima og miljøfiendtlig virksomhet.
Iskantsonen er en glidende overgang mellom polarisen og de åpne havområdene mot sør. Her møter den varme Golfstrømmen det næringsrike polarhavet. Sammen med det intense lyset i sommermånedene, legges grunnlaget for alt biologisk liv i Arktis. Det starter med planteplankton, så dyreplankton og deretter en mengde krepsdyr. Som danner nærings-grunnlaget for lodde og polartorsk, til stadig større arter, ismåke, alkekonge og livet i fuglefjella. Til mangfoldet av selarter, hvalross og øverst: Blåhvalen. På land finner vi både polarrev og isbjørn. Alt starter med livet som oppstår under isen i iskanten, men som ikke er lett å oppdage for den som ikke har vært der.
Oljeboring i og ved iskantsonen vil ha svært alvorlige konsekvenser for denne enestående næringskjeden. Her skjer klimaendringene raskest og naturen sliter mest for å tilpasse seg. Å tillate oljeboring i disse områdene er fullstendig galskap. Likevel vil noen bore etter olje i disse områdene, med regjeringens hjelp og velsignelse.
Oljenæringen mener at grensen for oljeboring kan flyttes lenger nord, fordi klimaendringene flytter iskanten nordover. Dersom verden klarer å kutte utslippene i tråd med Parisavtalen, vil det fortsatt befinne seg is i sør. Dessuten er det ikke selve isen som er det viktigste med iskantsonen. Men algeoppblomstringen her finnes både sør og nord for iskantsonen.
Et stort oljeutslipp her, vil være en katastrofe for hele næringskjeden. Brått og brutalt. Men selv om det ikke skjer, vil enhver maritim virksomhet føre til små og store utslipp av olje, hydraulikkolje and giftige stoffer. Og forløperen til slik aktivitet; Seismikkskyting, vil ha dramatiske konsekvenser for alt levende liv i disse sårbare havområdene. Oljebransjens normale virksomhet vil være katastrofal nok, bare med litt langsommere tempo.
Det er et nasjonalt og globalt nederlag, dersom vi skal definere sårbare og verdifulle områder ut fra næringspolitiske interesser. Naturverdiene er for viktige for klodens eksistens, til at oljenæringen skal definere premissene.
Når regjeringen nå skal definere iskantsonens beliggenhet, er det derfor avgjørende at man lytter til fagkunnskapen som finnes på feltet. Dette innebærer å sette en sørlig grense for iskantsonen, med god margin for å ta høyde for varierende utbredelse fra år til år. Det beste ville selvsagt være å verne hele dette livgivende og sårbare området mot oljevirksomhet i all fremtid.
Drivis rundt 80 grader nordlig bredde, NV av Spitsbergen, Svalbard8.6.2008. Foto: Arne Nævra
Iskantdebatten er kinkig av flere grunner, men en debatt som uansett beror på forutsetningen om fortsatt leting etter olje og gass. Bare det skjer langt nok syd!
Av miljøhensyn knyttet spesifikt til iskanten og bare da er debatten om iskantens grense interessant, men ikke så mye i et klimaperspektiv basert på klimagassutslipp.