Klima, risiko og økonomi

En del økonomer har markert seg i klimadebatten, med et synspunkt om at «Vi kan ikke ofre vekst og velferd for å berge klima». De erkjenner at global oppvarming er et problem, men mener det er overdrevet, og at det derfor fortsatt vil lønne seg å satse på fossil energi. Vi har bedt professor og besteforeldreaktivist Kristoffer Rypdal om å forklare hva han mener er feil med slike resonnementer.

Kristoffer Rypdal er professor i klimadynamikk ved Universitetet i Tromsø og kjent debattant i Nord-Norge. Aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon.

Er klimatrusselen overdrevet?

Det hevder samfunnsøkonom Øystein Sjølie i et innlegg her i disse spaltene. Og han er ikke alene. Synspunktene hans er representative for en samfunnsøkonomisk strømning inspirert av nobelprisvinneren i økonomi for 2018, William Nordhaus, og i enda større grad av grunnleggeren av ”The Copenhagen Consensus” Bjørn Lomborg og klimaøkonomen Richard S. J. Tol, som bidro som lead author til IPCCs 5. rapport, men som har markert seg som en skarp kritiker av IPCC.

Argumentasjonen fra disse økonomene vinner nok ikke så mye gehør hos medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon. Men før vi fnysende plasserer dem i fornekterbåsen, kan det være på sin plass å notere seg at dette standpunktet også vinner gehør i helt andre leire enn den samfunnsøkonomiske. Også grupper av naturvernere, vindkraftmotstandere, og motstandere av krafteksport samler seg om parolen: ”Vi kan ikke ofre naturen for å redde klimaet”. Den tilsvarende parolen fra økonomene ville lyde noe som dette: ”Vi kan ikke ofre menneskelig sivilisasjon og velferd for å redde klimaet.” Disse grupperingene har altså helt forskjellig fokus på hvilke verdier de anser som verneverdige, men det de har til felles er at de oppfatter politiske og økonomiske tiltak mot klimaendringer som en større trussel mot disse verdiene enn klimaendringene selv.

Avkarbonisering innen 2050
Sjølies tese er at ”vi uten fossil energi vil få et sivilisasjonssammenbrudd”. Samtidig latterliggjør han at ”økonomer ved universitetet i Oslo snakker om at kloden kokes”. Jeg mener at ingen av disse utsagnene har et presisjonsnivå som hører hjemme i en saklig diskurs. Kloden koker selvsagt bare hvis temperaturen når hundre grader, og det gjør den ikke før om noen milliarder år. Men det er like galt å hevde at sivilisasjonen vår ikke kan overleve uten fossil energi. Det både kan og må den, om ikke annet fordi vi snart kommer til å slippe opp for økonomisk drivverdige fossile ressurser. Og det kan skje før vi aner det, siden vind- og solkraft prismessig er fullt konkurransedyktig med usubsidiert fossil kraft mange steder i verden.

Alle skjønner at vi ikke kan skru av oljekranene over natta, men det fins mange omfattende energiøkonomiske studier som viser at en fullstendig avkarbonisering av økonomien er mulig innen 2050 basert på vann-, vind- og solkraft, og uten å forsake velferd og økonomisk vekst.

Overdreven tillit til økonomiske modeller 
Økonomene som mener at ”de sannsynlige konsekvensene av klimaendringene ofte er overdrevet” baserer seg på økonomiske modeller innenfor den såkalte neoklassiske tradisjonen. Den er basert på en grunntese om at økonomien til enhver tid beveger seg nær en likevektstilstand der alle aktører foretar rasjonelle valg basert på fullstendig informasjon om økonomiens tilstand. En særskilt klasse av slike modeller, kalt ”integrated assessment models” (IAM), inneholder en klimamodul som simulerer hvordan økonomien og klimaet påvirker hverandre. Ideen er å gjennomføre en kost-nytte analyse som går ut på finne en likevekt der kostnadene ved å begrense klimaendringene balanserer kostnadene som klimaskadene medfører. Å begrense oppvarmingen for mye vil medføre større kostnader enn tapene som klimaskadene vil medføre, og blir derfor ikke anbefalt.

Ignorerer langsiktige skader
En tidlig variant av en IAM er William Nordhaus’ DICE-modell. I figuren har jeg reprodusert resultat gjengitt i Nordhaus’ bok, ”The Climate Casino”. De blå kurvene representerer kostnader til utslippsreduksjoner som avtar når man tillater global temperatur å øke, mens oransje kurver viser kostnader forbundet med klimaskader som øker med temperaturen. Den grønne kurven er summen av disse kostnadene, og temperaturendringen der denne kurven har et minimum er ”optimal” i den forstand at den gir maksimal ”velferd”. De fire forskjellige panelene viser hvor stor den optimale temperaturendringen er under forskjellige antagelser.

Den første antagelsen går på i hvilken grad verdens land følger opp internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner. Med bare 50 prosent deltagelse vil kostnadene til utslippsreduksjoner øke dramatisk (de blå kurvene blir brattere) og den optimale temperaturstigningen øker fra 2.4 til 3.7 grader. Den andre antagelsen gjelder hvordan man verdsetter nåverdien av framtidige klimaskader. Dette er uttrykt i det som kalles diskonteringsraten. Noen mener at denne bør være lav, kanskje null, fordi det er moralsk riktig å verdsette skader som framtidige generasjoner må hanskes med like høyt som om vi måtte slite med dem i dag. Med en diskonteringsrate på 4 prosent, som Nordhaus foreslår, vil skader som skjer om mer enn hundre år regnes som ikke-eksisterende. Med andre ord, modellen gir blaffen i de skadene som påføres oldebarna våre.

Vippepunkter for klimaet
En annen egenskap ved disse modellene er at klimamodulen ikke gir rom for overraskelser eller brå klimaendringer. Den inneholder altså ingen muligheter for vippepunkter i klimasystemet som gir brå og uventete klimaendringer med medfølgende skader. Nordhaus har forsøkt å svare på en slik kritikk av modellen ved å innføre en kraftig stigning av skadekostnaden når temperaturøkningen overstiger 3.5 grader. Helt uten naturvitenskapelig begrunnelse plasserer han vippepunktet på denne høye temperaturen og får dermed ingen vesentlig endring i den optimale temperaturen. Jeg deltar selv i et stort EU-prosjekt om vippepunkter i klimasystemet, og her vurderer vi om at Grønlandsisen allerede kan ha passert punktet der smeltingen ikke kan reverseres, at et sammenbrudd av Vest-Antarktis kan være nær forestående, og at et skifte i den Vest-Afrikanske monsunen kombinert med tørke og ”savannisering” av Amazonas kan være et faktum ved temperaturøkninger på mindre enn to grader.

Dette er bare ett eksempel på hvordan slike modeller kan ”masseres” til å gi nesten hva man måtte ønske av resultat ved å unnlate å ta hensyn til de enorme mulighetene for å gjøre utslippsreduksjoner lønnsomme og ved å unnlate å inkorporere tap av økosystemer og naturmangfold i kostnadene forbundet med klimaendringene.

Mangel på risikovurderinger
Den fundamentale svakheten i den neoklassiske tankemodellen omkring konsekvensene av klimaendringer er mangelen på risikovurderinger. Sjølie argumenterer for eksempel med at ”de sannsynlige konsekvensene for menneskelig velferd er moderate.” Men verken klimaendringene eller konsekvensen av dem kan representeres bare med det mest sannsynlige utfallet. Risiko er som kjent sannsynlighet multiplisert med konsekvens, og derfor kan relativt lite sannsynlige utfall være forbundet med høy risiko hvis konsekvensen av slike utfall er spesielt høy. Dette er opplagt tilfelle hvis man trigger kaskader av såkalte vippeelementer, men selv uten slike brå endringer vil både framskriving av global temperatur, regionale og lokale klimaendringer og økning i styrke og hyppighet av ekstremvær være forbundet med store usikkerheter. Konsekvensene for menneskelig velferd og natursystemer, hvis ”worst case” skulle inntreffe, vil være alt annet enn ”moderate”.