Helse, velferd og utvikling

Hva er viktig for oss som mennesker? Er ytterligere økonomisk vekst en fornuftig målestokk for samfunnsutviklinga – når basale behov er rimelig dekket? Werner Christie, lege og tidligere helseminister for Ap, mener overforenklede økonomiske mål i for stor grad har fått lov å styre hva som blir prioritert. Nå trenger vi fokus på bærekraftige fysiske og sosial rammer, og en ny utvikling av velferdsstaten.

Werner med foredrag på Besteforeldrenes landsmøte 2019

HVA GJØR LIVET VERD Å LEVE?
Av Werner Christie, lege og samfunnsviter
– medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon

«Gladvær og fjåg
Kvar ein skal svive
Til sin døyan dag»
(Etter Håvamål)

Vi lever i en av verdens mest fremskredne velferdsstater. Hva ligger det i det? For meg er det lett å assosiere ordet med det vi i dagligspråket så ofte sier til hverandre: «Far Vel», underforstått: «Ha det godt på din videre ferd gjennom livet!» Velferd er slik forstått det vi gjør for å tilrettelegge for et godt liv for hverandre, enten det er på statlig, regionalt eller kommunalt nivå. Eller gjennom sivilsamfunnets utallige frivillige organisasjoner av alle slag, og endog privat mellom venner og familie.

Det gir oss grunn til å spørre oss selv og hverandre med jevne mellomrom: Hva er det som gjør livet godt å leve?

Hva forstår vi med helse, velferd og utvikling?
WHO konstaterte i sin epokegjørende helsedefinisjon fra 1948 at «…helse er ikke bare fravær av sykdom, skade eller lyte, men en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære». Dette var lenge det mest betydningsfulle globale helsebegrep som ble grunnlaget for videreutviklingen av velferdsstatene i Europa.

Senere har denne definisjonen blitt kritisert for å være for urealistisk og idealistisk. Man ble mer fokusert på at et godt liv var å kunne «mestre dagliglivets utfordringer» slik professor og folkehelseopplyser Peter Hjort formulerte det. Den samme innfallsvinkelen har også økonomer og samfunnsforskere lagt vekt på. Velferdsstatens viktigste utviklingsmål må dreier seg om å tilrettelegge for at hver enkelt kan få de beste muligheter til å mestre sine egne liv og dekke sine egne behov og ønsker.

Etter at basale behov for mat, vann, husly, osv. er dekket, er følgende blant de høyeste og viktigste: Erotikk – som sikrer reproduksjon og genetisk variasjon, Omsorg – for at ennå hjelpetrengende barn vokser opp, Empatiske evner – som gir felleskap og samarbeid for tryggere overlevelse.

Den økonomiske misforståelsen
Økonomene, som har dominert debatten om utvikling i verden, har i hovedsak fokusert på ensidig økonomisk vekst som utviklingsmål for nasjonalstatene. Med utgangspunkt i en forestilling om at mennesket er overveiende opptatt av å sikre sine egne interesser, uansett hvordan det påvirker andre, fastholder de en paradoksal teori om at alles konkurranse med alle for å optimalisere egne interesser vil føre til at verden går fremover for alle.

Det er to grunnleggende mangler ved denne teorien:
1. Selv om mye har blitt bedre for mange, har vi fått en elite av enkeltpersoner og multinasjonale foretak som har beriket seg på bekostning av andre i form av dårlige og helsefarlige arbeidsforhold i produksjonen av varer og tjenester, unødvendig fattigdom og økonomisk utbytting som medfører økende forskjeller, forurensning, klimaproblemer og skadelig påvirkning av miljøet som ikke blir tatt med i regnestykkene om vekst
2. Den andre mangelen ved teorien er at mange av de største og beste fremskrittene i verden er basert på samarbeid og ikke på egennyttig konkurranse. Vi har organisert og lovregulert våre komplekse jordbruks- og industristater og ikke minst solidariske velferdsstater som en forsikring mot at menneskelig egoisme og egeninteresse skal undergrave optimal tilpasning til et godt liv for flest mulig og ikke bare for de få.

Nye mål for velferdsutviklingen
Det var et globalt, altruistisk og solidarisk samarbeid på liv og død som under andre verdenskrig stoppet den ultimate nasjonalistiske egeninteresse satt i system av Hitler-Tyskland. Siden andre verdenskrig har utallige globale samarbeidsorganisasjoner vokst frem på bred front. Vi har klart å lage globale mål og handlingsplaner på helsesektoren, og mange sykdommer er helt eller delvis utryddet. Vi har også for første gang fått internasjonalt omforente utviklingsmål, gjennom de globale bærekraftsmålene.

Det har skjedd mye i vår tenkning om velferd og helse. En del norske kommuner har allerede skjønt at det er på tide å forlate foreldede vekstmålsetninger og andre endimensjonale utviklingsmål, og har tatt opp en bred diskusjon om hvordan bærekraftsmålene kan implementeres på lokalt nivå. Det vil innebære et stadig større fokus på velferd fremfor økonomisk vekst. Fra biologi og økologi og erfaringen med vår lille planets krisepregete tilstand vet vi at ensidig vekst over tid nesten alltid fører til kollaps av biologiske, økologiske og økonomiske systemer. Det er tilpassede og balanserte sosiale og fysiske omgivelser som gir individene muligheter til å skape seg et godt liv.

Økonomisk paradigmeskifte?
Også økonomene ser ut til å komme etter gjennom et gryende paradigmeskifte i økonomisk tenkning. Økonomer som Amartya Sen og Joseph Stiglitz og flere andre har utfordret de rådende økonomiske oppfatninger, slik at selv OECD og WEF nå er på glid mot nye utviklingsmål. Studentbevegelser blant økonomer har utfordret sine tradisjonelle lærekrefter gjennom internasjonale initiativ som blant annet «Rethinking Economics». Dette peker mot bredere utviklings- og velferdsmål enn vekstmålet brutto nasjonal produkt (BNP). Det som ser ut til å kunne bli samlende, er FNs bærekraftsmål eller ulike sider ved det engelske begreper «Well-Being» som også kan omsettes til VelFerd slik det er definert her.

Werner Christie er glad i den norske natur- og kulturarven.og opplever at dette bidrar til å gjøre livet godt å leve. Foto: Idun Nytun Christie