Klimaproblemet er vanskelig å løse, men mindre alvorlig enn mange tror, hevder Øystein Sjølie, samfunnsøkonom. Han har bedt om plass for å besvare et innlegg fra tidligere statsråder Wenche Frogn Sellæg (H) og Werner Christie (A), der han og andre økonomer kritiseres for å mangle forståelse for alvoret i klimasituasjonen. Sjølie fastholder at klimatiltak kan true velstandsutviklingen i fattige land.
Klimatiltak kan bli dyre – målt i menneskelig velferd
Av Øystein Sjølie
Wenche Frogn Sellæg og Werner Christie avla meg en visitt i et innlegg på Besteforeldrenes klimaaksjon i januar. Anledningen er en kronikk jeg skrev i Aftenposten i september i fjor, og en annen i Stavanger Aftenblad i desember.
Ut fra innlegget kan det se ut til at Sellæg og Christie ikke har lest kronikkene mine. La meg derfor kort gjenta hovedbudskapene:
- Klimaendringene er reelle, menneskeskapte og problematiske for menneskeheten samlet.
- De sannsynlige konsekvensene av klimaendringene blir ofte overdrevet. Det betyr ikke at de ikke finnes, men de sannsynlige konsekvensene for menneskelig velferd er moderate.
- Utslippene av klimagasser er knyttet til energibruk med store positive konsekvenser for mennesker over hele verden. Derfor er det så vanskelig å kutte utslippene.
Sellæg og Christie angriper mine kronikker ved å bekrefte mitt budskap nummer 1. De viser til en rapport fra Lancet som dokumenterer en rekke negative konsekvenser av fremtidige klimaendringer. Det nevnes risiko for svekket matproduksjon, luftforurensning, hetebølger og annet ekstremvær.
Det er utstrakt enighet om at klimaendringene representerer et problem. Det er derimot ikke enighet om omfanget av dette problemet. Og så er det i norsk offentlighet ganske lite oppmerksomhet om at utslippene primært skyldes verdifulle aktiviteter. Utslippskutt er dermed en avveining mellom to hver for seg aktverdige mål.
Sellæg og Christie bekrefter det siste poenget til fulle, ved å kalle det villedende når jeg påpeker at bruk av fossil energi har bidratt sterkt til den store fremgangen for menneskeheten de siste generasjonene. Fattigdommen har stupt, sultkatastrofer er det nesten slutt på, stadig færre dør i naturkatastrofer, stadig flere drikker rent vann, forventet levealder øker mens barnedødeligheten synker. Uten fossile energikilder ville en så rask fremgang vært utenkelig. Det er lett å tenke at olje primært brukes på bilkjøring til hytta og weekendturer til London. Det er en liten flik av virkeligheten. Olje og oljeprodukter brukes til landbruksmaskiner, til lastebiler og skip som frakter mat og medisiner, til anleggsmaskiner som anlegger veier, kaier og bygger skoler og sykehus, til rør i vann- og avløpssystemer. Kull og gass brukes til kraftproduksjon til skolene og sykehusene, kontorene, fabrikkene og hjemmene. Og til å produsere alt stålet og plasten som gjør livene tryggere og bedre for mennesker over hele verden.
Sellæg og Christie peker på at det dør flere millioner mennesker av luftforurensning hvert år. Det er rett. Over halvparten av disse dør imidlertid av innendørs luftforurensning. I mye av verden er det fremdeles vanlig å varme mat over åpen ild, som å brenne kumøkk. Om lag 10 prosent av verdens oljeproduksjon brukes til å lage oljegasser som propan. Her hjemme brukes slike gasser i grillen. I fattigere land erstatter propan kumøkka i komfyren.
Alle ansvarlige må forstå at klimautslippene henger sammen med de store forbedringene i menneskenes levekår. Vi står derfor overfor en veldig vanskelig målkonflikt. Sellæg og Christie kaller dette store dilemmaet for et galt stilt spørsmål. Realiteten er at vi uten fossil energi vil få et sivilisasjonssammenbrudd. Uten å forstå dette, risikerer vi klimatiltak som er veldig dyre – målt i menneskelig velferd. Å forsere en avslutning av norsk oljeproduksjon kan føre til at det blir mindre olje tilgjengelig for landbruksmaskiner i fattige land. Samtidig vil skattefrie cruiseskip fortsette å trafikkere norske fjorder. Derfor må klimatiltakene være fornuftige.
En fornuftig klimapolitikk innebærer primært å avslutte subsidiering av utslipp, dernest å pålegge avgifter på utslipp. På alle utslipp. Gode og fruktbare innspill i klimadebatten handler om tiltak. Underskriftsaksjoner blant medisinere om «handling mot forverring av klima» kan dessverre ikke brukes til noe særlig, hvor velmente de enn er.
I Aftenposten skrev jeg at klimatrusselen er mindre enn sitt rykte. Sellæg og Christie lurer på hva disse «ryktene» er. Det sies at det ikke finnes noen planet B, men det er fristende å spørre hvor Sellæg og Christie har oppholdt seg det siste tiden. Ifølge denne undersøkelsen mener 28 prosent av innbyggerne i Norge at klimaendringene antagelig vil føre til menneskehetens utryddelse. Intet mindre. En skole i Oslo har ansatt en klimapedagog fordi elevene frykter klimaendringene. Økonomer ved Universitetet i Oslo snakker om at «kloken kokes». Og mange tror åpenbart at det er «vitenskapelig konsensus» om slike konsekvenser.
Hva er så den vitenskapelige konsensusen, for eksempel slik den kommer til uttrykk i FNs klimapanels rapporter, om dette vesentlige spørsmålet? Klimaforskning publisert i år sier at 3 graders oppvarming er et «worst case scenario» om 80 år, dit vi kommer uten flere klimatiltak. Og det er få som argumenterer mot klimatiltak per se. Analyser som gjengis i FNs klimapanels siste rapport, fra 2018, peker på 3 graders oppvarming i tilfelle vil føre til at verdens BNP kan bli 2-3 prosent lavere enn det ellers ville blitt (avsnitt 3.5.2.4). Siden dette temaet er omfattet av så stor interesse, er spørsmålet drøftet mange ganger. Og resultatene er ganske like (se figur 2).
Avslutningsvis peker Sellæg og Christie på at BNP ikke er dekkende for menneskelig velferd. Det er rett. Mer omfattende mål, de nevner selv «bærekraftsmål», er bedre. La oss se på FNs 17 bærekraftsmål. Disse kan skilles i tre hovedkategorier: For det første mål om rettferdighet og samarbeid (mål 5, 10, 16 og 17), for det andre miljømål (12, 13 – målet om å begrense klimaendringene, 14 og 15, og til dels 7), og for det tredje mål om materielle fremskritt: Utryddelse av sult og fattigdom (1 og 2), helse og utdanning (3 og 4) rent vann og energi til alle (6 og til dels 7), økonomisk vekst, industrialisering og bedre byer (8, 9 og 11). Dette reflekterer at økonomisk vekst fremdeles er ekstremt viktig i store deler av verden. Det er derfor all vekst i verdens klimautslipp de siste 40 årene – all vekst! – har kommet i land som for 40 år siden var svært fattige. Derfor må vi i det rike nord fortsette og forsterke klimatiltakene. Det kan vi gjøre uten å ty til uvitenskapelige dommedagstrusler, og uten å redusere mulighetene til bedre liv for de fattigste menneskene på kloden.
Er man ikke klimafornekter, så kan man velge å være klima-bagatelliserer. Det er mye å bemerke til Sjølie. Jeg nøyer meg med å konstatere at han ikke nevner tidsdimensjonen i endringene. De siste forskningsrapportene som er kommet røper overraskelse over at klimaendringene kommer tidligere enn prediksjonene i de «snilleste» modellene. Jeg trudde økonomer hadde risiko-analyser som verktøy. Hvor store sjanser er Sjølie villig til å ta? På vegne av dem som lever om 30, 80 eller 100 år? Er han klar over at det er et dynamisk forhold mellom klima og de fleste av de 17 bærekraftsmålene? Enten det gjelder levekår, krig/konflikter, matproduksjon, mangfold osv. sier klimarapportene fra at vi snakker om katastrofale endringer for mennesker på kloden over tid som knapt kan måles i penger. Det sier meg at det haster å komme ut av fossilfella som sterke økonomiske interesser fortsatt klamrer seg til.
Hei, av nysgjerrighet: Mener du også at FNs klimapanel har valgt å være klima-bagatelliserer?
«Øystein Sjølie skriver at klimaendringene er reelle, men at virkningene er betydelig mindre enn en får inntrykk av. Han fremhever at fossilt brensel har spilt en avgjørende rolle for fremgangen velstand. Ingen er vel uenig i dette, selv om en del av utviklingen han beskriver bygger mer på gjetninger enn solid statistikk. Dette er uansett ikke noe argument for at fortsatt bruk er ufarlig (…) Det er de fattige landene som er mest utsatt når temperaturen stiger, og at dersom verdens rikeste reduserer sitt klimafotavtrykk, vil det gi en kraftig reduksjon i globale utslipp.»
SE HELE KOMMENTAREN FRA PROFESSOR I MILJØKJEMI, HANS MARTIN SEIP, HER: https://www.besteforeldreaksjonen.no/wp-content/uploads/2020/02/Kommentar-til-Øystein-Sjølie.pdf
Svar til Sjølie: Du må ha lest IPCC-rapportene og annet materiale fra klimapanelet på en svært vridd måte om du mener å kunne ta dem til inntekt for at beskrivelsene av klimaproblemet er overdrevet. Jeg viser deg til lenke i kommentaren fra Hans Martin Seip ovenfor. Du mener kanskje også å finne støtte i talen som FNs generalsekretær holdt i mai i fjor da han innkalte statslederne til New York?
FBL: Som nevnt ganske mange ganger: Klimaendringene fører utvilsomt til problemer. Hvor store problemer? Det er ikke så godt å si, konsekvenser vil vise seg på mange ulike områder. FNs klimapanel har forsøkt å sammenfatte disse områdene, og presenterer i sin rapport et anslag på at skadene tilsvarer 2-4 prosent av BNP. Mener du at klimapanelet her bagatelliserer problemet?
HMS: Jeg er på ingen måter uenig i at klimaendringene representerer problemer.
Hvis du ser på Statkraft-analysen, ser du at den anslår et BNP-fall på 5-10 prosent med 3 grader varmere. (Vi snakker hele tiden om relativt BNP-fall – det er en lavere vekst enn det ellers ville blitt.) Det er åpenbart mer enn 2-4 grader, men med den horisonten vi snakker om her – 80 år – er det absolutt på samme banehalvdel.
Analysen til Burke stikker seg ut ved at den anslår et BNP-fall på over 20 prosent i et klimamessig worst case. Den samme analysen anslår at BNP i Norge vil stige med 250 prosent (mer enn ellers) hvis dette scenariet slår til. Jeg vet ikke hvor pålitelig det er.
Avslutningsvis en oppfordring til alle dere besteforeldre: (Nesten) alle er enige i at klimautslippene er et problem som må håndteres. Man kan selvsagt øse seg moralsk opp over forekomsten av såkalte klimafornektere. Mer fruktbart er det imidlertid å diskutere og analysere konsekvensene av konkrete tiltak for å redusere menneskelige utslipp.
Tre råd:
(i) Det er viktig å vere med i det offentlege ordskiftet. Men ikkje bruk for mykje tid og krefter på vitskapsteoretisk uopplyste skribentar av typen Øystein Sjølie (som i pressa framstår med tittelen «samfunnsøkonom og finansanalitiker», men utan offentleg tilgjengeleg CV).
(ii) Les heller NOU 17/2018, «Klimarisiko og norsk økonomi», ført i pennen av bl.a. professor Klaus Mohn (rektor ved Universitetet i Stavanger) og professor Terje Aven (ved same universitet). I denne NOU’en blir det skilt mellom risiko som kan kvantifiserast i økonomiske modellar, på den eine sida, og usikkerheit som ikkje kan kvantifiserast, på den andre – bl.a. med referanse til «svarte svaner» (Nassim Taleb) og «the tragedy of the [time] horizon» (Mark Carney). Med andre ord, det blir vist til grensene for kvantifiserbare økonomiske risikoanalysar, anvendt på kompleksiteten i dei utfordringane vi står framfor. Dette er ein fagkritikk som også blir retta mot økonomen William Nordhaus. Kort sagt, dette poenget kan tene som lakmus-test på det som økonomar seier om klimakrisa og tilhøyrande utfordringar. Den som er interessert, kan lese om denne NOU’en i Gunnar Skirbekk, «Epistemic Challenges in a Modern World», LIT Verlag, Zeitdiagnosen, Zürich 2019, side 48-57.
(iii) Når vi refererer til FNs skrifter om klima, bør vi skilje mellom Agenda 2030 med FNs 17 berekraftsmål, som er eit politisk kompromiss for alle statar som er representerte i FN-systemet, og dei forskjellige vitskaplege rapportane i FN-regi. Agenda 2030 er kanskje det beste som desse statane kunne få til, men i denne teksten er det mykje som ikkje står for nøktern kritikk, jf «Epistemic Challenges in a Modern World», side 27-37, med referansar.
Gunnar Skirbekk, professor em. ved Filosofisk institutt og Senter for vitskapsteori, Universitetet i Bergen. CV på heimsidene, der ein kan sjå kva eg kan og ikkje kan.
Sjølie gjør et poeng av at IPPC anslår klimaskadene til å beløpe seg til 2-4 prosent av BNP. Det er to ting å bemerke til dette.
1. Disse overslagene er basert på Integrated Assessment Models (IAMs), som jeg diskuterer i mitt innlegg «Klima, risiko og økonomi». Disse modellene tar ikke høyde for de store usikkerhetene i klimaframskrivingene, og heller ikke usikkerhetene i de økonomiske scenariene. Overslagene på 2-4 prosent tar altså ikke hensyn til muligheten for uventete klimaendringer og for økonomisk krise trigget av klimaendringer. Med andre or, overslagene inneholder ingen troverdig risikoanalyse.
2. Det finnes en rekke energiøkonomiske studier som konkluderer med at fullstendig avkarbonisering av verdensøkonomien er mulig uten vesentlig reduksjon av veksten i BNP. Så hvorfor skal vi godta klimaskader på 2-4 prosent pluss/minus enorme usikkerheter i stedet for å starte umiddelbart på den energiomstillingen vi må gjennomføre før eller siden uansett.
Se for eksempel denne rapporten fra LUT University og Energy Watch Group:
http://energywatchgroup.org/new-study-global-energy-system-based-100-renewable-energy
Forløper til denne rapporten publisert i Nature Communications:
https://www.nature.com/articles/s41467-019-08855-1
3. BNP er et uegnet mål for menneskelig velferd og naturens tilstand. Jeg anbefaler Vaclav Smil sin svært leseverdige murstein «Growth – from microorganisms to megacities».
1. Nei. Men det er det IPCC sier. Hvis 2-4 prosent hadde vært alt, hadde det vært end of story, ingenting å bry seg om. Men siden det er en (ukjent) risiko for langt større konsekvenser (og siden det er negative konsekvenser som ikke fanges av BNP), bør vi føre en politikk for å begrense utslippene. I den politikken må avgifter på utslipp spille hovedrollen.
2. Avgifter på utslipp vil gjøre grønn energi relativt billigere. Om det er mulig å gjøre det for mindre enn 2-4 prosent av BNP tviler jeg sterkt på, vi bruker jo allerede 1-2 prosent av BNP på klimapolitikk i Norge, og holder med det utslippene såvidt i sjakk. Men avgifter vil drive utviklingen i riktig retning – nettopp mot lavutslippssamfunnet. Ingenting vil være bedre enn det. Den rapporten du lenket til har jeg ikke sett, jeg skal se på den.
3. BNP er et godt mål på menneskelig velferd. Det samvarierer med alt vi liker; høy forventet levealder, lav barnedødelighet, nok mat, utdannelse. Og det er gode grunner til det. Men BNP er ikke et perfekt mål, det er enighet om det. Det sier feks svært lite om naturens tilstand. Takk for lesetips; det virker som en god oppfølger av Energy and Civilization, som jeg leser nå.